Bevegende bilder og rørende scener

Bergens Tidende, 02.06.2017

Händel: Messias

Netia Jones regi, design, video

Bjarte Eike, dirigent

Michael McCarthy, assisterende musikalsk leder

Barokksolistene

Edvard Grieg Kor

Cathedra

Bergen Nasjonale Opera

Festspillene

Den Nasjonale Scene

 Händels Messias i magisk, vakker oppsetning

Enda en fulltreffer fra Bergen Nasjonale Opera! På tirsdag gjaldt det Britten og Peter Grimes i Grieghallen. I disse dagene presenterer BNO en magisk, vakker oppsetning av Händels Messias på Den Nasjonale Scene.

Sist vi hørte Messias under Festspillene, var på avslutningskonserten i 2009. Den gang ble den satt opp slik det var vanlig på 1800-tallet – i en forkortet versjon framført med stort orkester og et mastodontkor sammensatt av profesjonelle og amatører.

I den versjonen av Messias som BNO nå presenterer, er alt diametralt motsatt. Her er ingen massiv klang, her går vi tilbake til kildene, tilbake til 1700-tallets musikalske oppførelsespraksis og til den opprinnelige oratorieteksten. I orkestergraven sitter Bjarte Eike og de spreke Barokksolistene, på scenen står fire solister og et lite kor med seksten sangere. Og det er den «komplette» versjonen som framføres, Messias slik Händel tilrettela tekst og musikk i det håndskrevne materialet fra 1741.  

Det er videokunstneren Netia Jones som forvandler denne teksten og musikken til nåtidig, scenisk magi. Det er riktignok ingen fortelling eller «handling» i Händels Messias. Teksten er en montasje av skriftsteder fra King James’ Bible. Men Jones trekker bevegende bilder og rørende scener ut av disse skriftstedene. Hun bygger opp slående, visuelle rom ved hjelp av svart-hvite projeksjoner; hun regisserer og koreograferer korets bevegelser; hun former oratoriet som et drama om sorg og håp, trøst og lindring. Vi ser en menighet i en kirke, vi ser en mor med et sykt barn, vi ser fattige mennesker samlet omkring et suppekjøkken. En gammel svovelpredikant formaner synderne iblant oss. En engel går gjennom rommet og sprer forsoning.

Scenebildet er vakkert, bevegende, oppløftende. Slik også musikken er det. Bjarte Eike og Barokksolistene legger lette klanger og rytmisk spenstige melodilinjer rundt sangerne. Edvard Grieg Kor og de amerikanske kollegene i Cathedra får Händels satser til å lyse klart og rent samtidig med at de beveger seg omkring i rommet og skaper forunderlige sceniske begivenheter.

De fire solistene spiller hver sin «rolle» i det billeduniverset Netia Jones har bygget opp. Kateryna Kasper som fremstiller den trøstende engel, synger sopranpartiet med stor, strålende stemme og flotte forsiringer, mens mezzosopranen Renata Pokupic ikke var helt komfortabel i rollen som den urolige, sørgende moderen på premieren. Pierre Derhet ledet menigheten i rollen som prest og hadde gode innsatser i tenorpartiene.

Forestillingens store vokalsensasjon er Callum Thorpe. Han synger basspartiet med rungende, malmfull stemme og sikker formsans. Og han har et formidabelt scenisk nærvær i rollen som den tordnende svovelpredikant. Callum Thorpe – husk dette navnet! En fabelaktig sanger. Som vi kommer til å høre mer til.

Vokalt festfyrverkeri

Bergens Tidende, 05.06.2014

Händel i Italia

Julia Lezhneva, sopran

Aapo Häkkinen, dirigent

Helsinki Barokkorkester

Festspillene

Håkonshallen

Møte med Julia Lezhneva, tidligmusikkens hotteste navn

Tirsdag kveld var vi på musikalsk reise med Aapo Häkkinen og Helsinki Barokkorkester. Vi dro til Italia og gikk i den purunge Händels fotspor. Det var der, i de italienske storbyene i årene omkring 1710, han lærte seg å skrive opera. Underveis lærte han også et og annet om instrumentalmusikk. Og «italiensk» instrumentalmusikk var det mye av denne kvelden i Håkonshallen. En femsatset concerto grosso, to ouverturer, en sonata, en aria – alt spilt lett og elegant etter tidligmusikken store bok, med swingende, rytmisk elastisitet, spenstige strykere, syngende oboer og smellende, metalliske naturhorn. Alt i alt: et fint møte med et godt barokkorkester.

Men det var ingen tvil om hva som var kveldens hovedattraksjon: den unge, russiske sopranen Julia Lezhneva – som siden gjennombruddet i 2010 har sunget seg inn på de internasjonale operascenene i roller fra Mozart til Donizetti.

Årsaken til at Lezhneva også er tidens hotteste navn i tidligmusikkuniverset, demonstrerte hun med en gang i «E tal mi lascia?», den rasende Florindas arie fra Händels opera Rodrigo – som ble sunget med flammende koleratursalver, med overjordiske triller og forsiringer og med total beherskelse av alle vokale uttrykksmidler. Og så etterpå, etter det store fyrverkeriet, dempet Lezhneva stemmen sin ned og sang resitativ og arie fra motetten «Saeviat tellus inter rigores», renferdig, angelisk, en inderlig bønn om fred.  

I løpet av kvelden fikk vi anledning til å oppleve Lezhneva både i kirkemusikk og i utdrag fra Händels italienske operaer og oratorier. Stemmen hennes karakteriseres vanligvis som en lys, lyrisk sopran. Men den er så mye mer. Den spenner fra et varmt, uttrykksfullt mezzo-register til det mest eksplosive, dramatiske uttrykket i høyden. Og teknikken hennes er perfekt over hele registeret. I noen av de lange koleraturutbruddene virket det som om hun enn ikke trengte å puste. Hun synger glassklart, uten vibrato. I høyden klinger hun noen ganger som et blåseinstrument, en fløyte eller en trompet. Og i duett med den uttrykksfulle oboisten Jasu Moisio var det til tider vanskelig å høre hva som var hennes stemme og hva som var instrumentet hans.

Det ble en av de helt store kveldene i Håkonshallen. Lezhneva rammet oss hardt. Ikke bare med sin overlegne teknikk. Men også – kanskje først og fremst – med sin musikalitet og sublime fraseringskunst. Og så fordi hun sang med en ukunstlet, naturlig og smittende begeistring for alt det vakre hun klarte å få til med denne fantastiske stemmen.  

Påskemusikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.04.2014

Det er mye å velge mellom hvis du vil ha klassisk påskemusikk i ørene i disse dagene. Ved siden av julen er påsken den viktigste høytiden i den kristne tradisjonen, og alle de store, gamle komponistene – pluss myriader av de mindre – har bidradd til feiringen. De ti verkene jeg har på spillelisten min, er bare en ørliten brøkdel av et enormt tilbud.

Georg PhilippTelemann: Brockes-Passion (1716). Påskemusikk er først og fremst store vokalverk om Jesu lidelseshistorie og oppstandelse. Disse «pasjonene» bygger vanligvis på evangelietekstene, men tilføyer friere avsnitt som utdyper begivenhetene. Telemann brukte for eksempel et samtidig dikt som utmalte Jesu lidelser i de mest grusomme detaljer. Blant annet derfor har hans Brockes-Passion ikke vært mye spilt i nyere tid, men det finnes en fin, avdempet versjon med dirigenten René Jacobs som får frem det beste i verket (harmonia mundi, 2009).

Johann Sebastian Bach: Matthäus Passion (1727). Dette er den mest ambisiøse og mest teatralske av Bachs to bevarte pasjoner. Begivenhetene i Jerusalem fremstilles nærmest som i en moderne opera, og innimellom reflekterer og mediterer to kor og en lang rekke solister over hendelsene. Nikolaus Harnoncourts innspilling på Teldec (2001) har et stjernelag av solister og er uten konkurranse når det gjelder dramatikk og intensitet.

Giovanni Battista Pergolesi: Stabat Mater (1736). Påskemusikken har mange undersjangrer som fokuserer på enkelte aspekter av lidelseshistorien. Et eksempel er «Stabat Mater»-verkene. Det latinske middelalderdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot, er blitt tonesatt helt siden 1400-tallet, men Pergolesis versjon er kanskje den som best fanger sorgen og klagen i den gamle teksten. Antonio Pappanos innspilling med Anna Netrebko og Marianna Pizzolato er en god moderne tolkning (Deutsche Grammophon, 2011).

Georg Friedrich Händel: Messiah (1741). Nei, Messias er ikke julemusikk. Verket er skrevet til en påskefeiring, og hovedvekten ligger på lidelseshistorien og oppstandelsen. Mot forventning har operamannen Händel avstått fra å iscenesette evangeliefortellingen og lar i stedet kor og solister reflektere over begivenhetene. Verket ble tidligere fremført med enorme orkestre og kor, men Paul McCreesh og Gabrieli Consort demonstrerer at det klinger mer inntrengende når det tolkes som minimalistisk kammermusikk (Archiv Produktion, 2004).

Franz Joseph Haydn: Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (1785). Haydn lar Jesu sju siste ord på korset bli utgangspunkt for sju musikalske meditasjoner. Verket ble opprinnelig skrevet for orkester, men etter hvert kom det en versjon for strykekvartett og en for kor. Pluss en versjon for klaver som den gode nederlandske pianisten Ronald Brautigam innspilte for BIS i 2002.

Richard Wagner: Parsifal (1882). Mot slutten av Wagners opera vender Parsifal tilbake og frelser de ulykkelige gralsridderne. Det er Langfredag, dagen da hele verden gjenfødes – til Wagners himmelstrebende toner. Hans «Langfredagsmusikk» blir ofte spilt som selvstendig konsertstykke – som vi for eksempel hører det i et fint, gammelt live-opptak med Wilhelm Furtwängler fra 1951 (Deutsche Grammophon, 2003).

Gustav Mahler: Symfoni nr. 2 (1888–1894). Symfonien med tilnavnet «Auferstehung», oppstandelse, forholder seg ikke direkte til evangelietekstene, men er en mer allmenn, musikalsk refleksjon over døden og muligheten for evig liv. Tilnavnet stammer fra femtesatsen der kor og solister synger en inderlig tekst om forløsning og gjenoppstandelse. Riccardo Chaillys innspilling med Concertgebouw-orkesteret er en av de beste av de nyere versjonene (Decca, 2002).

Pietro Mascagni: Cavalleria Rusticana (1890). Operaen handler om sjalusi og hevn i en liten italiensk landsby. Det er påske. Inne i kirken synger menigheten om oppstandelsen. Heltinnen Santuzza som har syndet, får stå utenfor og synge med. Og når det er Maria Callas som synger Santuzza, åpner himmelen seg (1953, gjenutgitt av Naxos i 2006).

James MacMillan: Seven Last Words (1994). Det skrives fremdeles påskemusikk. Et eksempel er skotske James MacMillans monumentale korverk om de syv ordene på korset – en tekstlig og musikalsk collage der sangbare melodilinjer brytes med dissonantiske eksplosjoner. Stephen Laytons tolkning med Britten Sinfonia er den beste av de foreliggende innspillingene (Hyperion, 2005).

Sofia Gubaidulina: Johannes-Passion (2000). Et annet eksempel på moderne påskemusikk er Johannes-Passion, skrevet av russiske Sofia Gubaidulina til minne om Bach. Valery Gergiev og Mariinsky Theater Chorus utga en ekspressiv tolkning av verket på Hänssler i 2001. 

Dansende musikk i Johanneskirken

Bergens Tidende, 13.09.2013

Verk av Händel og Mozart

Rinaldo Alessandrini, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Johanneskirken

Kammermusikalske tolkninger av Händel og Mozart i Johanneskirken

Grieghallen blir pusset opp for tiden, og torsdagskonsertene med Bergen Filharmoniske Orkester er i den anledning flyttet opp i Johanneskirken. Det er en løsning som har sine sider - for Johanneskirken er ikke noe opplagt konsertlokale. At det er dårlig sikt fra de fleste plassene, er nå så. Verre er det at kirkerommets akustikk ikke egner seg til stor, symfonisk musikk. På torsdagskonsertene i september er det til en viss grad kompensert for dette ved at det overveiende er musikk fra før 1800 på programmet, verk som ikke krever full besetning. Og for oss som sitter i salen er det en gevinst at vi dermed får anledning til å møte en rekke av tidligmusikkens dirigenter som ellers sjelden legger veien omkring Bergen.

I går var det italienske Rinaldo Alessandrini som dirigerte. Først Händels Water Music og etterpå Mozarts symfoni nr. 41, den store «Jupiter»-symfonien.

Water music fikk vi i den tilnærmet komplette, tekstkritiske utgaven fra 2008. Og den ble tolket slik vi kjenner Alessandrini fra mange gode barokkplater med hans eget ensemble Concerto Italiano. Her var det friske, swingende tempi i de raske satsene og seige, elastiske fraseringer i de langsomme. Og først og fremst var det en omhu for musikkens tale, for gestikk og retorikk.

Som dirigent er Alessandrini temmelig uortodoks. Det hender at han markerer et par taktslag med to pekefingre, men i øvrig viser han først og fremst med fakter og geberder hva det er han vil ha musikerne til å spille. Det er som om han danser musikken frem. Og et ungdommelig, kammermusikalsk utsnitt av BFO fulgte ham i dansen med fin, gjennomsiktig strykerklang, skarpe trompeter, en smektende obo og to flotte hornister som virkelig fikk kjørt seg denne kvelden.

Alessandrini er hjemmevant i barokkmusikken. Men hva da med Mozart og wienerklassikken? Han har riktignok innspilt en fin samling Mozart-ouverturer med Den norske operas orkester, men hvordan ville han håndtere Jupiter-symfonien, denne siste symfonien som Mozart skrev, et verk som ligger milevidt fra Händel?

Jeg hørte denne delen av konserten fra en plass bakerst i kirken. Så kanskje var det derfor at orkesterklangen virket noe fjern og lukket. Men hovedinntrykket var at Alessandrini først og fremst trakk opp forbindelsene bakover til barokken. Han la vekt på begivenhetene, bruddene, overraskelsene, de plutselige retningsskift. Og i den store finalen var det det store, dramatiske uttrykket mer enn det kontrapunktiske stemmevevet som interesserte ham.

Komedie og ironi

Bergens Tidende 25.05.2012

Georg Friedrich Händel: Xerxes

Regi: Stefan Herheim

Musikalsk ledelse: Konrad Junghänel

Chorsolisten der Komischen Oper Berlin

Orchester der Komischen Oper Berlin 

Grieghallen

Strålende oppsetning av Händels opera Xerxes åpner Festspillene

De hadde en del problemer, perserkongen Xerxes og hans folk. Om vi skal tro Händels opera som åpnet Festspillene på onsdag.

Xerxes skal giftes med Amastre.  Amastre elsker Xerxes. Xerxes elsker Romilda. Romilda elsker Xerxes’ bror Arsamene som også elskes av Romildas søster Atalanta. Forvirret? Det blir verre.

På Händels tid ble Arsamene sunget av en mezzosopran og Xerxes av en kastrat som i dag erstattes av en mezzosopran. Med andre ord: alle fem hovedroller, menn som kvinner, synges av kvinner. Pluss at en kvinne, Amastre, forkler seg som mann underveis, og en mann, tjeneren Elviro, forkler seg som kvinne. Forvirret? Det blir verre.

Handlingen er stappfull av intriger og usannsynlige forvekslinger. Likevel er dette ikke en forvekslingskomedie. Det er en opera seria, en opera av det alvorlige slaget, om konger og helter, ære, kjærlighet, makt og svik. Og samtidig en opera der hele handlingen formidles via enkeltstående, virtuose arier, sunget i frontalstil mot publikum i salen som shownumre i forventning om stormende applaus og da capo-rop.

I våre dager er det vanskelig, kanskje umulig, å ta Händels operaer alvorlig. Man setter dem vanligvis opp som komedier eller farcer. I oppsetningen fra Komische Oper Berlin gjør Stefan Herheim også det. Og han gjør det bedre enn de fleste.

Sammen med scenografen Heike Scheele og kostymedesigneren Gesine Völlm har han gjenskapt et barokkteater med dreiescene der bildene veksler i et salig miks av landlige idyller, solkongens hoff og Hogarths London. Og inne i dette teater i teateret utfolder da handlingen seg – høyt og lavt mellom hverandre. Store karikerte tragiske utbrudd i den helt høye stil blandet med lavkomikk og genitale vitser over en lav sko.

Det er morsomt, det er underholdende. Og imponerende. Ikke bare på grunn av de visuelle gags som kommer på løpende bånd, men fordi denne oppsetningen musikalsk sett fungerer så fint. Det er et strålende ensemble Herheim har med seg. Alle de store rollene, med Stella Doufexis i spissen som Xerxes, synges med imponerende teknikk og fin sans for Händels deklamerende stil, så flott at det nesten blir urettferdig å fremheve at Karolina Gumos er en spesielt vakker og uttrykksfull Arsamene, at Karolina Gumos synger lillesøster Atalanta med et fint snev av barnslig tross og at Hagen Matzeit som Elviro imponerer når han ubesvært går fra baryton til falsett når han skal illudere en kvinne.

I orkestergraven sitter barokkeksperten Konrad Junghänel og får Orchester der Komischen Oper Berlin til å spille som et skikkelig tidligmusikkensemble – med lett, elegant, delikat klang og elastisk rytmikk.

Stefan Herheim har ved flere anledninger snakket om kynismen i Xerxes. Og når fem personer i tre timer forsøker å bedra hverandre på alle mulige måter, blir det selvsagt en del kynisme. Men han og ensemblet klarer også å balansere fremførelsen slik at man tvers gjennom all lavkomikken og karikaturene faktisk tror på de store følelsesutbruddene inn i mellom. Og han legger av og til en slags moderne ironi inn over det gamle stykket. For eksempel til aller sist: Etter at alle konfliktene har funnet en helt utroverdig løsning, lar han koret gå frem til rampen og synge at freden har senket seg og hjertet fylles av glede. Kan man nå tro på det? Er det alvorlig ment? Vi forlater Grieghallen med tvil i sinn.

Spørsmål om autentisitet

Bergens Tidende, 20.03.2012

Georg Friedrich Händel: Die Acht Grossen Suiten

Lisa Smirnova, klaver

ECM New Series

Händel-suiter for cembalo spilt på moderne flygel

Åtte suiter, åtte samlinger av korte dansesatser, utgitt i London i 1720. Händel skrev dem «pour le Clavecin», for cembalo. Russiske Lisa Smirnova spiller dem på et moderne konsertflygel. Og da er vi med en gang oppe i den gamle diskusjonen om «autentisitet» – en diskusjon som ikke bare handler om valg av instrument, men også om framføringspraksis, og om de 300 år som skiller komponisten Händel fra musikeren Smirnova. Platen gir vel ingen entydige svar på de spørsmålene den reiser.  På den ene side spiller Smirnova klart og skarpt, med swingende energi i de raske satsene og et fritt blomstrende uttrykk i de langsomme, gjennomornamenterte satsene. Det er mye her som minner om Glenn Goulds tolkninger av de samme verkene. Men på den annen side har hun en tendens til å bli litt for mekanisk, pumpende i uttrykket når tempoet settes opp, noe som ofte gir de raske satsene et visst monotont preg. Og det hender at intensiteten hennes svikter i de langsomme satsene. Men, likevel, for den som ønsker en innspilling av suitene på moderne flygel, er dette et godt alternativ.

En julegave

Bergens Tidende, 07.12.2011

Lumières. 

Music Of The Enlightenment

harmonia mundi

Opplysende om musikken i opplysningstiden

Opplysningstiden? Det var 1700-tallet, den klare tankes tid, perioden da europeiske filosofer kastet fornuftens kritiske lys på mørk overtro og klasseprivilegier. Sier idéhistorikerne. 

I musikkens verden har begrepet ikke samme, samlende kraft. Musikkhistorikerne snakker ikke om «opplysningstidens musikk» i entall, men heller om «musikken i opplysningstiden» – musikk som selvsagt var preget av hva som skjedde i perioden i øvrig. Opplysningstidens idealer er en viktig del av bakgrunnen for at 1700-tallet trolig ble det århundret i musikkhistorien da de største estetiske omveltningene fant sted.

1700-tallet startet i barokkens regulerte verden med musikk brukt som utsmykking og akkompagnement i kirken og ved hoffet. Da århundret sluttet, var det borgerlige publikum og konsertinstitusjonen etablert, alle den nye tids musikalske genrer og formater var på plass. Og musikken var ikke lenger en beskjeden tjenestepike: Den sto øverst på pallen i kunstartenes hierarki.

Det skjedde så store omveltninger i 1700-tallet at musikkhistorikerne vanligvis plasserer begynnelsen og slutten i to forskjellige kapitler. Med utgivelsen av «Lumiéres» har plateselskapet harmonia mundi så å si opphevet denne inndelingen: Her er en boks med plater som gir et samlet overblikk over hele det turbulente 1700-tallet, 30 cd-er som både fanger alle de sentrale endringene og fastholder kontinuitetene.

Det starter med Couperins og Rameaus cembalomusikk og slutter med Beethovens siste strykekvartetter. Og innimellom hører vi hvordan barokkens konsertform må vike for de virtuose solokonsertene. Vi følger overgangen fra barokkens sinfoniaer til de wienerklassiske symfoniene helt fram til Beethovens niende. Underveis blir triosonaten perfeksjonert. Sonateformen og strykekvartetten dukker opp. Og vi opplever operaens forvandling fra Rameaus «Castor et Pollux» og Glucks «Orfeo ed Euridice» til Mozarts «Figaros bryllup». 

Bach, Händel, Haydn, Mozart og Beethoven har selvsagt hovedrollene i dette forløpet, men platene gir også anledning til å høre musikk av Bach-sønnene, av Vivaldi og av mange andre, kjente så vel som mindre, kjente komponister. Og det er ikke smakebiter vi får. Alt blir belyst med innspillinger av hele verk hentet fra øverste hylle i harmonia mundis rike arkiv – med dirigenter som Philippe Herreweghe, René Jacobs og William Christie, med orkestre som Akademie für alte Musikk Berlin og Freiburger Barockorchester, med Tokyo String Quartet og med en stjernerekke av sangere og instrumentalister.

Kort sagt: En opplysende – og musikalsk imponerende – utgivelse om musikken i opplysningstiden. Den perfekte musikalske julegaven. Som i tillegg er rørende billig. Hele herligheten koster 350 kr.

Sorg og melankoli

Bergens Tidende, 31.05.2011

Andreas Scholl, kontratenor

Tamar Halperin, cembalo og klaver

Håkonshallen

Kontratenoren Andreas Scholl imponerer med engelske sanger

Musikk kan narre bekymringene våre en stund – skriver John Dryden i en av de sangene som Henry Purcell tonsatte tilbake på 1600-tallet. Men kanskje er det mer riktig å si at musikken gjør det mulig å uttrykke disse bekymringene, gi dem estetisk form. Det var i alle fall det inntrykket man satt igjen med i går under Andreas Scholl og Tamar Halperins fine konsert i Håkonshallen.

På programmet sto sanger og arier skrevet i England i spennet fra sent 1500-tall til sent 1700-tall. Og jammen var det mange bekymringer her, både i tekstene og musikken. Melankolien stakk vel ikke så dypt den gangen sangene ble skrevet, sorgen og lidelsen og tristessen var nok mest noe utvendig, en attityde i tiden, et estetisk grep. Men det storslåtte og imponerende ved Andreas Scholls framførelse var at han fikk oss til å tro på musikken. Han tok så å si sangene for pålydende, sang dem uten forbehold og klarte med inderlighet og scenisk nærvær å formidle all den grenseløse kummeren som Dowland, Purcell og Robert Johnson har gitt musikalsk uttrykk.

Scholl er kontratenor, men han er ingen «gender bender». Så snart han begynner å synge, hører man bare de sømløse fraseringene, uttrykkskraften, alle de følelsesmessige sjatteringene han er i stand til å hente fram av selv de enkleste melodilinjene. Og man glemmer at her står faktisk en voksen mann som har lagt stemmen sin om og nå beveger seg helt oppe i det høye registeret der den kvinnelige altstemmen vanligvis ligger.

Tamar Halperin la dempete, lette cembaloklanger under sangene i første avdeling, og satte seg så til flygelet etter pausen da Scholl åpnet stemmen mer opp og tok kraftigere midler i bruk, først i tre arier av Händel, blant annet en forrykende virtuos «Se parla nel mio cor» fra operaen Giustino, et av kveldens eneste raske numre. Og etterpå i tre sjeldent hørte engelske sanger fra Haydns opphold i London på 1790-tallet. Pluss en av hans korte klaversonater, spilt lett og elegant av Halperin.

Det var ikke sorg og tårer hele veien. Før pausen sang Scholl – med hjelp fra publikum i salen – en lystig, tvetydig drikkevise. Og avslørte hvordan han synger, når han synger «normalt». Til de som ikke var til stede kan vi røpe at han da synger som en helt gjennomsnittlig, lys baryton. 

Gyllen klang

Bergens Tidende, 06.04.2011

Händel: Jephta

Fabio Biondi, dirigent

Stavanger Symphony Orchestra

BIS

Konsertopptak med tidligmusikk fra Stavanger

Jephta er et oratorium. Noe som egentlig bare betyr at det ikke er action på scenen. Ellers er alt som det pleier å være i Händels operaer: Den enkle historien fra Dommernes Bok om krigeren Jephta som må ofre sin datter Iphis, avvikles av seks solister i resitativer og virtuose arier, mens koret har rollen som israelittisk folkemasse. På dette konsertopptaket fra 2008 med Stavanger symfoniorkester har nettopp folkemassen en spesielt gyllen klang, for korpartiene synges av Collegium Vocale Gent, et av tidens førende vokalensembler når det gjelder tidligmusikk. Man hører også at Fabio Biondis arbeid som kunstnerisk leder for orkestrets barokksatsning har gitt resultater. Klangen er myk, akkompagnementet elastisk. Solistene er en mer blandet fornøyelse, men Marianne Beate Kielland har gode innsatser i rollen som krigeren Hamor. Og Mona Julsruds presise sopran gir partiene til Iphis en funklende, nesten instrumentell kvalitet.  

I det musikalske fuglehuset

Bergens Tidende, 07.09.2009

La Notte

Musica Celines med gjester

Mariakirken

Konsert med utadvendt, lydmalende barokkmusikk

Mariakirken var det rene fuglehuset i går kveld. Det var nattergaler, det var gjøker, det var høner og haner og en enkelt vaktel. Det var kykeliky og koko – og også litt mjau fra en sulten katt. Det hele fremstilt med musikalske midler. For det var på søndagskonserten vi fikk høre alle disse dyriske lydene – i et interessant program med musikk fra den mer utadvendte, lydmalende delen av barokken.

Det var blokkfløytenisten Cecilie Haukedal-Johansen og cembalisten Ines Maidre fra ensemblet Musica Celines som inviterte oss innenfor i fuglehuset, og som sammen med fiolinistene Ricardo Odriozola og Dag Eriksen, bratsjisten Hans Gunnar Hagen og cellisten Jane Odriozola spilte kveldens repertoar nettopp slik vi liker å høre barokkmusikk i dag – friskt og fullt av kontraster, med rytmisk trøkk og skarpe aksenter og med lengselsfulle, sensuelle sukk i de langsomme satsene.

Strykerne Odriozola, Eriksen og Hagen demonstrerte flott samspill i en sonate for to fioliner og bratsj av Giovanni Legrenzi – en italiensk komponist fra senbarokken som er glemt i dag, men som man kanskje burde begynne å interessere seg litt mer for. Ricardo Odriozola imponerte som solist med en sterk, ekspressiv framførelse av Bibers viltvoksende Sonata representativa avium. Det var her i dette gale, nesten surrealistiske stykket at de fleste av musikkfuglene dukket opp. Nattergalen og gjøken fulgte med over i Händels konsert nr. 13 for orgel og orkester der Ines Maidre var solist.

Konserten startet og sluttet med to verker av Vivaldi der Cecilie Haukedal-Johansens blokkfløyte sto i sentrum. Først hans legendariske C-dur konsert for solo blokkfløyte og til sist «La Notte» der blokkfløyten og strykere med sordin går sammen om å male et dempet, nattlig stemningsbilde.

Haukedal-Johansen har all den teknikken som må til for å få disse virtuose stykkene til å lykkes. Hun spiller dem rytmisk, spontant, nesten improviserende som en jazzmusiker, og hun har lungekraft nok til å matche strykerne og skape den rette balansen i ensemblespillet. I tillegg får hun blokkfløyten til å klinge med en helt egen, nesten overjordisk åndeaktig tone.

Spektakulært og effektfullt

Bergens Tidende, 04.06.2009

Händels «Messias»

Brigitte Geller, sopran; James Creswell, bass; Helge Rønning, tenor og Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Magnar Mangersnes, dirigent

Domkantoriet supplert med vestlandske kor og koriste

Domkirkens orkester

Grieghallen

Overveldende og oppløftende fremførelse av Messias

De fremførte Händels Messias i Grieghallen i går kveld. Litt rart egentlig. Uten for sesongen så å si. Mange har sikkert lurt på hvorfor nettopp dette verket var valgt som avslutningskonsert på årets festspill. Og hvorfor man i tillegg hadde valgt å gjenopplive en ellers glemt oppførelsespraksis fra den gangen på 1800-tallet da korsatsene ble sunget av kjempeforsamlinger sammensatt av profesjonelle og amatører.

Men kanskje det slett ikke er så komplisert likevel. Kanskje festspilldirektøren bare ønsket å slutte av med noe stort og spektakulært og effektfullt? Og hvis det er effekter man ønsker seg, da er det vel logisk å vende seg til den gamle operakongen Händel. Hans Messias er riktignok ikke noen opera. Det er et didaktisk, religiøst oratorium uten mye ytre handling. Men han har konstruert det som om det var en opera, med serier av store arier og maktfulle korsatser.

Spektakulært og effektfullt er det skrevet. Og spektakulært og effektfullt ble det fremført i går. Når halve Grieghallen reiste seg fra stolene og sang for full hals, firestemmig og med massiv mastodontklang, da måtte man bare bøye seg for overmakten. Det var overrumplende. Det var overveldende og merkelig oppløftende. Og ikke minst var det overraskende klangfullt og disiplinert, spesielt når man tenker på hvor mange ulike kor og sangere som var implisert, og at dirigenten Magnar Mangersnes ikke hadde kontakt med sangerne i salen under hele konserten.

At det er forskjell på Domkantoriet og korene og koristene i salen, er neppe noen hemmelighet. Men det ble spesielt tydelig i de mer kompliserte satsene der Domkantoriet sang alene og demonstrerte at størrelse ikke er alt. Et veltrimmet kor kan oppnå store følelseseffekter med små midler. Og kan likevel også åpne opp, sette press på og skape store dynamiske kontraster.

Det var ikke bare korsangernes kveld. Det var også gode solister på scenen i går. Mezzosopran Marianne Beate Kielland var konstant i ilden og imponerte med en dyp, mørk stemme og et intenst, dramatisk uttrykk. Det var også gode innsatser fra tenoren Helge Rønning og den tyske sopranen Brigitte Geller. James Creswell, Gellers amerikanske kollega fra Komische Oper, sang de viktige basspartiene med stor, litt rumlende stemme og et voldsomt vibrato.

Stående applaus. Spesielt voldsom applaus til Mangersnes. Blomster til solistene. Og så var det slutt på Festspillene 2009.

Og det ble lys

Bergens Tidende, 22.05.2009

Verker av Bach, Händel og Wiggen

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Concerto Copenhagen

Grieghallen

Når von Otter er det humøret, er det ingen som gjør Händel bedre enn henne.

I begynnelsen var mørket. Og i mørket knitret og boblet et av Knut Wiggens elektroniske eksperimenter fra 1960-tallet. Så ble det lys i Grieghallen – og vi ble brått kastet bakover i tid, tilbake til barokken i selskap med Anne Sofie von Otter og tidligmusikkensemblet Concerto Copenhagen. Før pausen sto det Bach på programmet, først hele kantaten «Geist und Seele wird verwirret» (BWV 35), og etterpå en sinfonia og to arier plukket fra andre av hans kantater. Det var mange fine momenter underveis, men ofte var det noe lett nølende over fremføringen. Spesielt virket det som om von Otter ikke følte seg helt vel tilpass i dette repertoaret. Og av og til merket man en viss uenighet om tempovalget mellom henne og Concerto Copenhagens energiske leder, cembalisten Lars Ulrik Mortensen. Trolig spilte det også en rolle at de to avsluttende ariene, «Wiedestehe doch der Sünde» (BWV 54) og «Schläfert alle Sorgenkummer» fra bryllupskantaten BWV 197 ikke er skrevet for mezzosopran, men for en dyp altstemme. 

Og så, etter pausen, ble det Händel – og det ble for alvor lys. Concerto Copenhagen startet festen med en svingende, elastisk concerto grosso (op 3:2). Og heretter og ut var det von Otters kveld, en von Otter i toppform som kastet seg ut i en rekke dramatiske arier fra Händels operaer, flott støttet av Lars Ulrik Mortensen og Concerto Copenhagen.  Her var en strålende, perlende «L´alma mia» fra Agrippina, en hjerteskjærende, gripende «Verdi prati». Og til sist en spøkefull versjon av «Resign thy club» fra Hercules. Når von Otter er i det humøret, er det ingen som synger Händel bedre enn henne.

Feiring

Bergens Tidende, 01.04.2009

Händel: Alcina

Alan Curtis, dirigent

Il Complesso Barocco

Archiv Produktion

Händel: Ezio

Alan Curtis, dirigent

Il Complesso Barocco

Archiv Produktion

To nye Händel-operaer i anledning 250-årsjubileet

Archiv Produktion feirer 250-årsjubileet for Händels død med å utgi operaene Alcina og Ezio. Innspillingene ble gjort siste år i forbindelse med konsertfremførelser i Italia. I begge tilfeller er det barokkspesialisten Alan Curtis og orkesteret Il Complesso Barocco som legger det musikalske fundamentet. I tillegg er begge platene blitt til med støtte fra den berømte italienske kriminalforfatteren Donna Leon.

Alcina fra 1735 er den mest kjente av de to operaene, også for et moderne publikum. Joan Sutherland sang den allerede på 1960-tallet; den finnes i flere moderne plateinnspillinger; og den er fremdeles på repertoaret i de store operahusene. Med Ezio forholder det seg annerledes. Allerede i Händels samtid ble den opplevd som gammeldags; den ble stort sett glemt etter premieren i 1723; og Archiv-platen er om ikke den første, så i alle fall en av de eneste innspillinger som finnes på markedet i dag.

Som sceneverker betraktet er Händels operaer vanligvis helt håpløse – med innfløkte intriger og konflikter som det aldri blir skikkelig handling av, bare uendelige rekker av kjedelige, statiske tablåer. Det er for musikkens skyld man hører dem. De lever utelukkende av de store virtuose ariene som Händel rundhåndet har drysset ut over dem. Og det er nettopp musikken, den musikalske tolkningen, som skaper hele forskjellen mellom de to nye Archiv-platene. I Alcina har Curtis en velopplagt og demonisk Joyce DiDonato i tittelrollen og mange gode folk i birollene. Det gir flotte, eksplosive vokalprestasjoner og trøkk og spenning i orkestersatsen. I Ezio synges tittelrollen av den solide svenske mezzo-sopranen Ann Hallenberg, og hennes norske kollega Marianne Andersen har glimrende innsatser i en av de mindre rollene, men som helhet mangler vokalensemblet i denne operaen det ekstra som må til for at en slik innspilling skal ha mer enn historisk interesse.

Hastverk

Bergens Tidende, 18.03.2009

Händel

Rolando Villazón

Gabrieli Players og Paul McCreesh

DG

Problematisk barokkplate

Siden gjennombruddet i 2004 har stjernetenoren Rolando Villazón bare fått lov å innspille to-tre operaer. Til gjengjeld er det kommet sju arieplater der han synger solo, og fire der han er sammen med andre av tidens superstars. På platene med smakebiter fra det sentrale italienske og franske repertoaret er han helt uovertruffen. Men på den nye Händel-platen beveger han seg bakover til barokken. Og da går det galt. Selvsagt er det mange perler også på denne platen, men først og fremst virker den som et hastverksarbeid – med litt for mange upresise løp og forsiringer, med litt for mange skingre toppnoter og litt for mye ullen bunnklang. Og i tillegg kommer det helt generelle problemet at Villazóns store, smektende bel canto-stemme er malplassert i dette repertoaret. Barokkspesialisten Paul McCreesh akkompagnerer og gir prosjektet en viss legitimitet, men kan ikke skjule at dette er en plate som er unnfanget av DGs markedsavdeling – som enda en gang forsøker å presse Villazón-sitronen.

Raseri

Bergens Tidende, 19.11.2008

Furore

Joyce DiDonato, mezzosopran

Christophe Rousset, dirigent

Les Talens Lyriques

Virgin Classics

Ensformig arieplate

Det produseres arieplater over en lav sko for tiden. De fleste av dem består av svisker fra det sentrale repertoaret eller fra en enkelt komponists produksjon. Men noen ganger er numrene bundet sammen ved hjelp av en slags tema eller et «konsept». Ta for eksempel den nye platen med den amerikanske mezzosopranen Joyce DiDonato. Den heter «Furore» – som er italiensk for «raseri». Og raseri er nettopp hva som står på dagsordenen her: fjorten ustyrlige raserianfall hentet fra Händels operaer, fjorten arier der forsmådde, hevngjerrige kvinner og menn skriker om sjalusi og hat og kaster ut forbannelser til høyre og venstre. DiDonato synger det hele med stor, fyldig stemme og flott klang i det høye registeret. Og hun klarer Händels virtuose, eksplosive triller og løp med imponerende teknikk. Men teknikk kan ikke skjule hva som er problemet med denne platen: Händel brukte disse ariene som isolerte utbrudd i operaene sine. Når de, som her, synges etter hverandre, mister de sin farge og følelsesmessige kraft – og både de og DiDonato høres temmelig ensformige ut.

Lystens triumf

Bergens Tidende, 23.05.2007

Händel: Il trionfo del tempo e del disinganno

Natalie Dessay (sopran), Sonia Prina (alt), Ann Hallenberg (mezzo), Pavol Brslik (tenor)

Dirigent: Emmanuelle Haïm

Le Concert d'Astrée
Erato

Vellystig tolkning av en dydig tekst

Skjønnheten blir fristet av Lysten, men Tiden og Kunnskapen advarer henne. De får henne til å velge dydens smale sti og vie seg til et liv i anger og bot. Tiden og Kunnskapen triumferer altså – det er iallfall moralen av denne overspente historien fra begynnelsen av 1700-tallet. Var det noen som ble frelst av denne teksten? Neppe. Snarere tvert imot. For forfatteren, den romerske kardinal Pamphili, hadde fått den 22 år gamle Händel til å skrive musikk til den. Og da han satte fullt trykk på notepennen sin, ble resultatet nærmest en sprudlende hyllest til jordisk sanselighet og vellyst.  Man hører det på disse to overdådige platene der Emmanuelle Haïm og hennes fyrige tidligmusikk-ensemble puster liv i det gamle partituret. Og der den store sopranen Natalie Dessay, sekundert av tre gode sangere, briljerer i rollen som Skjønnheten med klar, uttrykksfull stemme og fullstendig svimlende teknikk.

«Nye» verker av Händel

Bergens Tidende, 21.03.2007

Albrecht Mayer

New Seasons: Händel for Oboe & Orchestra

Sinfonia Varsovia

Deutsche Gramophon

Albrecht Mayer slår til igjen

Hva gjør man hvis man er en av verdens beste oboister, og man for lengst har spilt seg gjennom de få solostykkene som finnes? Albrecht Mayers løsning er å lage transkripsjoner, for eksempel av verker for fløyte og fiolin. Tidligere har han transkribert Bach og Mozart. Nå er turen kommet til Händel. Og denne gangen er han gått et skritt videre: Han har konstruert fire «obokonserter» ved å plukke arier hist og pist i Händels operaer og oversette dem til obo. Resultatet er ikke verst. Her er lange, smektende melodilinjer og virtuose løp, alt sammen avlevert med formidabel musikalitet og slående fraseringssans. Men sammenhengende musikk er det ikke. Og Sinfonia Varsovia bare pumper orkestersatsene ut, ensformig og maskinelt. I tillegg har designerne i DG fått lov å markedsføre platen med hjerteskjærende bilder av stakkars Mayer som ligger og flyter i et futuristisk landskap, kledd ut som matros.

Tropisk temperatur

Bergens Tidende, 20.09.2006

Arias

Verk av Händel og Hasse

Vivica Genaux, mezzo

Bernard Labadie, dirigent

Les Violons du Roy

Virgin

Virtuose Vivica Genaux med ny recitalplate

Vivica Genaux startet med italiensk bel canto, men etter hvert kom det også barokk-opera på repertoaret. Det store gjennombruddet på det internasjonale platemarkedet fikk hun i 2002 med en samling virtuose arier som opprinnelig var skrevet for barokkens store kastratsangere. Nå vender hun tilbake til dette repertoaret, denne gangen med en serie forrykende virtuose arier av periodens to sentrale operakomponister, Händel og Johann Adolf Hasse. Dette er ikke en plate for folk med svake nerver. Temperaturen i de gamle ariene er tropisk. Det følelsesmessige uttrykket er hele tiden på grensen til det hysteriske. Og de tekniske utfordringene er ekstreme. Men Genaux kaster seg fryktløst ut i det, bruker al sin musikalitet og stemmeprakt, og klarer alle akrobatiske spring og volter med bravur.

Teknikk og dramatikk

Bergens Tidende, 05.12.2005

Kiri Te Kanawa, sopran

Jonathan Papp, klaver

Grieghallen

Kiri Te Kanawa i Bergen

En operastjerne på slutten av karrieren, på konsertturne, bare akkompagnert av en enslig pianist. Man har opplevd den slags før. Og sporene skremmer. De store operastjernene er jo ikke likefrem berømte for å eldes med ynde. Men kanskje Kiri Te Kanawa nettopp er unntaket som bekrefter regelen? Hun gjorde i hvert fall alle fordommer til skamme i Grieghallen på lørdag. For her var det verken publikumsfrieri eller nemme musikalske løsninger, men tvert imot et finstemt, variert utvalg av sanger og konsertarier fra hennes store repertoar: Händel, Mozart og Richard Strauss før pausen; utdrag av Berlioz’ Nuits d’Été pluss verker av franske og italienske komponister etter pausen.

Men stemmen da? Nei, heller ikke her var det grunn til de helt store bekymringene, viste det seg. Te Kanawa har tatt nydelig vare på instrumentet sitt, og i tillegg har hun en teknikk som setter henne i stand til å løse mange av de problemene som alderen nødvendigvis reiser.

Man merker selvsagt at hun har rundet de seksti. Klangen i mellomleiet er blitt tynnere; overgangen til det høye registret er ikke så smidig som før; i høyden er hun tydeligvis nødt til å økonomisere med kreftene. Og hun har valgt et repertoar der det er ganske langt mellom toppnotene. Men selv om hun ikke er så overdådig strålende som for tjue år siden, så kan hun fremdeles lukke opp for stemmen i det høye registret og smelle til med imponerende styrke.

Som sanger har Te Kanawa alltid vært mer opptatt av klang og melodikk enn av rollenes karakter og tekstenes innhold. Slik er det fremdeles – hvilket gjør en recital-konsert som den på lørdag, til en temmelig monoton opplevelse. For selv om det innholdsmessige spennet i programmet var ganske voldsomt, gikk hun sjeldent inn i en nærmere tolkning av de enkelte sangene. Hun presenterte det musikalske materialet, korrekt, sobert, med vekt på de tekniske utfordringene. Og gikk så rask videre til neste nummer.  Planmessig avvikling. Uten større dramatikk.

Dramatikken sørget til gjengjeld en menig publikummer for: Te Kanawa bråstoppet midt i den første Strauss-sangen fordi hun hadde sett noen lysglimt i den mørke salen. Synderen som forsøkte seg med live-overføring via mobiltelefon, ga seg ikke til kjenne. Og etter en stund gikk Te Kanawa videre i programmet. Men det var et par minutter da stemningen på scenen var ganske amper, og man lurte på om hun ville forlange kroppsvisitering.

Det fremmede og det velkjente

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.06.2005

I sitt innlegg (8.6) imøtegår Wencke Qvale min anmeldelse av Komische Opers versjon av Händels opera Alcina. Hun mener at David Aldens regi fungerte «som en form for moderne innfallsport til Händel», og at det lyktes ham, sammen med dirigenten Paul McCreesh, å tilføre verket en «befriende fremmedhet». Jeg takker Qvale for et interessant, poengtert innlegg. Jeg har stor sans for mange av synspunktene, men kan likevel vanskelig dele hennes entusiasme for Aldens tolkning.

Qvale oppfatter Komische Opers versjon av Alcina som et resultat av McCreeshs og Aldens felles bestrebelse på å fremstille «en radikalt fremmed» musikalsk verden. Jeg ser den heller som et uproduktivt sammenstøt av to diametralt forskjellige holdninger til et vanskelig stoff. Der McCreesh søker å fremvise den gamle musikkens fremmedhet, søker Alden med pinlig velkjente midler å gjøre dramaet akseptabelt for et moderne publikum. I Aldens regi blir Alcina til «eye candy», til frenetisk, visuell underholdning for folk som er blitt for gamle til MTV.

Det bør naturligvis være ganske stort slingringsmonn for operaregissører, uansett om de jobber med eldre eller nyere materiale. Men det er også grenser for hva som er mulig å gjøre, grenser som tekst og musikk setter i fellesskap. Musikere, sangere og dirigenter har stort sett alltid klar fornemmelse for hvor musikkens grenser går. De synger ikke i moll hvis melodien står i dur; de spiller ikke presto hvis tempobetegnelsen er largo osv. Tidens operaregissører har derimot sjeldent anfektelser, verken når det gjelder tekst, handling eller genre. Og selvsagt er det da litt morsomt at Calixto Bieito starter Un Ballo in Maschera med femten alvorlige menn på fellesdass. Eller at den tuberkuløse Violetta i La Traviata ligger på dødsleiet i pornokostyme og forlater scenen med pakket koffert etter den siste blodstyrtningen. Eller at det ustanselig er gruppesex på scenen i Peter Konwitschnys versjon av Don Giovanni. Morsomt, pirrende, fargestrålende, «og en smule gaga» – som en tysk kritiker skrev om David Aldens oppsetning av Händels Armida der 63 Jesus-figurer av hardgummi på forunderlig vis spiller en helt sentral rolle.

Paul McCreesh peker ganske åpenhjertig på problemet i BT d. 28.5: «En operaregissør kan enten arbeide på musikkens egne premisser eller skape fritt og legge sin forestilling over musikken». David Alden har som de fleste andre av tidens operaregissører valgt den siste løsningen: «derfor er det blitt en teatral produksjon med musikalsk input». Det er vanskelig å være uenig. Den forestillingen vi så i Grieghallen under Festspillene, var ikke en «moderne innfallsport til» Händels opera Alcina, men en fri scenisk fantasi akkompagnert av Händels musikk. En liten paradishage med tilfeldige omkringspaserende arier – som en tysk anmelder skrev.