Overskudd

Bergens Tidende, 12.03.2013

Valen, Egge, Hvoslef

Valen Trio

Lawo

Triomusikk i autoritative tolkninger  

Det har nærmest vært Fartein Valen festival på platemarkedet i det siste. Først Hansakvartetten med strykekvartettene, så Det norske Solistkor med diverse vokalmusikk. Og nå klavertrioen (op. 5) spilt av Bergensensemblet som bærer Valens navn – John Ehde (cello), Einar Røttingen (klaver), Ricardo Odriozola (violin). «Vårt hjemlige publikum er neppe modent nok til å kunne vurdere en enestående fremtoning som Fartein Valen», skrev Harald Sæverud en gang på 1930-tallet. Men tiden har arbeidet for Valens musikk. Den har funnet sitt publikum. Ikke minst fordi det etter hvert er dukket opp musikere som forstår å yte verkene full rettferdighet. Slik Valen Trio gjør det på denne fine platen. Alt er på plass. Her er den strenge linjeføringen og de skarpe dissonansene vi forventer å finne i Valens musikk, men her er også musikalsk overskudd, en uvant frihet og spontanitet i tolkningen som skaper en nesten romantisk stemning i largoen og en dirrende, dramatisk intensitet i de raske satsene. Platen rommer i tillegg interessante urfremføringer av Valen-eleven Klaus Egges trio (op. 14) fra 1940 og Ketil Hvoslefs friske Trio fra 2010.

I det musikalske fuglehuset

Bergens Tidende, 07.09.2009

La Notte

Musica Celines med gjester

Mariakirken

Konsert med utadvendt, lydmalende barokkmusikk

Mariakirken var det rene fuglehuset i går kveld. Det var nattergaler, det var gjøker, det var høner og haner og en enkelt vaktel. Det var kykeliky og koko – og også litt mjau fra en sulten katt. Det hele fremstilt med musikalske midler. For det var på søndagskonserten vi fikk høre alle disse dyriske lydene – i et interessant program med musikk fra den mer utadvendte, lydmalende delen av barokken.

Det var blokkfløytenisten Cecilie Haukedal-Johansen og cembalisten Ines Maidre fra ensemblet Musica Celines som inviterte oss innenfor i fuglehuset, og som sammen med fiolinistene Ricardo Odriozola og Dag Eriksen, bratsjisten Hans Gunnar Hagen og cellisten Jane Odriozola spilte kveldens repertoar nettopp slik vi liker å høre barokkmusikk i dag – friskt og fullt av kontraster, med rytmisk trøkk og skarpe aksenter og med lengselsfulle, sensuelle sukk i de langsomme satsene.

Strykerne Odriozola, Eriksen og Hagen demonstrerte flott samspill i en sonate for to fioliner og bratsj av Giovanni Legrenzi – en italiensk komponist fra senbarokken som er glemt i dag, men som man kanskje burde begynne å interessere seg litt mer for. Ricardo Odriozola imponerte som solist med en sterk, ekspressiv framførelse av Bibers viltvoksende Sonata representativa avium. Det var her i dette gale, nesten surrealistiske stykket at de fleste av musikkfuglene dukket opp. Nattergalen og gjøken fulgte med over i Händels konsert nr. 13 for orgel og orkester der Ines Maidre var solist.

Konserten startet og sluttet med to verker av Vivaldi der Cecilie Haukedal-Johansens blokkfløyte sto i sentrum. Først hans legendariske C-dur konsert for solo blokkfløyte og til sist «La Notte» der blokkfløyten og strykere med sordin går sammen om å male et dempet, nattlig stemningsbilde.

Haukedal-Johansen har all den teknikken som må til for å få disse virtuose stykkene til å lykkes. Hun spiller dem rytmisk, spontant, nesten improviserende som en jazzmusiker, og hun har lungekraft nok til å matche strykerne og skape den rette balansen i ensemblespillet. I tillegg får hun blokkfløyten til å klinge med en helt egen, nesten overjordisk åndeaktig tone.