Prøvesteinen

Bergens Tidende, 07.11.2009

Kantater av Johann Sebastian Bach.

Sunniva Lien Olsen (sopran), Kristin Mulders (alt), Vidar Hellkås (tenor) og

Halvor Festervoll Melien (baryton)

Karstein Askeland, orgel

Domkantor Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor og Bergen Bachsolister

Domkirken

Kjetil Almenning presenterer domkirkens nye kor

Det er ikke mange dager siden Bergens nye domkantor Kjetil Almenning vant den prestisjetunge Eric Ericson Award for kordirigenter i Stockholm.  I går kveld var han tilbake i Bergen og presenterte domkirkens nye kor, en oppgave som kanskje var like krevende og nervepirrende som den internasjonale konkurransen i Stockholm – i betraktning av hvor mye bråk det har vært om kantorstillingen. I tillegg har han bare hatt et par måneder til å etablere et kor til erstatning for Domkantoriet som forsvant sammen med Magnar Mangersnes.

Planen er at det nye Domkoret skal være et relativt lite kor med bare åtte sangere på hver stemme, men i går manglet det fremdeles et par stykker på herresiden. Kanskje derfor hadde Almenning valgt en myk start og presenterte sangerne sine i tre av de fire kantatene Bach skrev til 21. søndag etter Trinitatis, tre verk der koret spiller en meget tilbaketrukket rolle. I den første – «Was Gott tut, das ist wohlgetan» (BWV 98) – er det bare en kort, innledende kortsats. I den siste – «Ich habe meinem Zuversicht» (BWV 188) – er det bare en ultrakort, avsluttende koral.  Prøvesteinen ble da «Ich glaube lieber Herr, hilf meinem unglauben» (BWV 109) som har to litt større korsatser. Og her var det tydelig at det gjenstår en del høvling og sliping før det igjen blir skikkelig korklang i domkirken.  Fremføringen var generelt preget av ullen stemmeføring, grumset klang og uklar tekstuttale. Kanskje det var for tidlig å slippe koret løs?

Til gjengjeld hadde Almenning med seg fire gode, unge solister som ubesvært føyde seg inn i Bachs musikalske univers. Spesielt merket vi oss den ekspressive alten Kristin Mulders. Og barytonen Halvor Festervoll Melien imponerte med bred, fortellende fremføring av teksten og stor, sikker klang i dybden.

Og så var det orkesteret, da, Bergen Bachsolister – som var det hele verdt. Ni musikere som under fiolinisten Dag Eriksens myndige og energiske ledelse hele tiden fant det helt riktige tempoet og den helt riktige balansen i forhold til solistene. Lett, elastisk, musikalsk – med slyngede fiolinsoloer og swingende oboer. Og i tillegg fikk vi høre Karstein Askeland som solist i BWV 188 der den innledende Sinfonia slett og rett er første sats av Bachs cembalokonsert i d-moll, arrangert for orgel og orkester.

I det musikalske fuglehuset

Bergens Tidende, 07.09.2009

La Notte

Musica Celines med gjester

Mariakirken

Konsert med utadvendt, lydmalende barokkmusikk

Mariakirken var det rene fuglehuset i går kveld. Det var nattergaler, det var gjøker, det var høner og haner og en enkelt vaktel. Det var kykeliky og koko – og også litt mjau fra en sulten katt. Det hele fremstilt med musikalske midler. For det var på søndagskonserten vi fikk høre alle disse dyriske lydene – i et interessant program med musikk fra den mer utadvendte, lydmalende delen av barokken.

Det var blokkfløytenisten Cecilie Haukedal-Johansen og cembalisten Ines Maidre fra ensemblet Musica Celines som inviterte oss innenfor i fuglehuset, og som sammen med fiolinistene Ricardo Odriozola og Dag Eriksen, bratsjisten Hans Gunnar Hagen og cellisten Jane Odriozola spilte kveldens repertoar nettopp slik vi liker å høre barokkmusikk i dag – friskt og fullt av kontraster, med rytmisk trøkk og skarpe aksenter og med lengselsfulle, sensuelle sukk i de langsomme satsene.

Strykerne Odriozola, Eriksen og Hagen demonstrerte flott samspill i en sonate for to fioliner og bratsj av Giovanni Legrenzi – en italiensk komponist fra senbarokken som er glemt i dag, men som man kanskje burde begynne å interessere seg litt mer for. Ricardo Odriozola imponerte som solist med en sterk, ekspressiv framførelse av Bibers viltvoksende Sonata representativa avium. Det var her i dette gale, nesten surrealistiske stykket at de fleste av musikkfuglene dukket opp. Nattergalen og gjøken fulgte med over i Händels konsert nr. 13 for orgel og orkester der Ines Maidre var solist.

Konserten startet og sluttet med to verker av Vivaldi der Cecilie Haukedal-Johansens blokkfløyte sto i sentrum. Først hans legendariske C-dur konsert for solo blokkfløyte og til sist «La Notte» der blokkfløyten og strykere med sordin går sammen om å male et dempet, nattlig stemningsbilde.

Haukedal-Johansen har all den teknikken som må til for å få disse virtuose stykkene til å lykkes. Hun spiller dem rytmisk, spontant, nesten improviserende som en jazzmusiker, og hun har lungekraft nok til å matche strykerne og skape den rette balansen i ensemblespillet. I tillegg får hun blokkfløyten til å klinge med en helt egen, nesten overjordisk åndeaktig tone.