Prøvesteinen

Bergens Tidende, 07.11.2009

Kantater av Johann Sebastian Bach.

Sunniva Lien Olsen (sopran), Kristin Mulders (alt), Vidar Hellkås (tenor) og

Halvor Festervoll Melien (baryton)

Karstein Askeland, orgel

Domkantor Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor og Bergen Bachsolister

Domkirken

Kjetil Almenning presenterer domkirkens nye kor

Det er ikke mange dager siden Bergens nye domkantor Kjetil Almenning vant den prestisjetunge Eric Ericson Award for kordirigenter i Stockholm.  I går kveld var han tilbake i Bergen og presenterte domkirkens nye kor, en oppgave som kanskje var like krevende og nervepirrende som den internasjonale konkurransen i Stockholm – i betraktning av hvor mye bråk det har vært om kantorstillingen. I tillegg har han bare hatt et par måneder til å etablere et kor til erstatning for Domkantoriet som forsvant sammen med Magnar Mangersnes.

Planen er at det nye Domkoret skal være et relativt lite kor med bare åtte sangere på hver stemme, men i går manglet det fremdeles et par stykker på herresiden. Kanskje derfor hadde Almenning valgt en myk start og presenterte sangerne sine i tre av de fire kantatene Bach skrev til 21. søndag etter Trinitatis, tre verk der koret spiller en meget tilbaketrukket rolle. I den første – «Was Gott tut, das ist wohlgetan» (BWV 98) – er det bare en kort, innledende kortsats. I den siste – «Ich habe meinem Zuversicht» (BWV 188) – er det bare en ultrakort, avsluttende koral.  Prøvesteinen ble da «Ich glaube lieber Herr, hilf meinem unglauben» (BWV 109) som har to litt større korsatser. Og her var det tydelig at det gjenstår en del høvling og sliping før det igjen blir skikkelig korklang i domkirken.  Fremføringen var generelt preget av ullen stemmeføring, grumset klang og uklar tekstuttale. Kanskje det var for tidlig å slippe koret løs?

Til gjengjeld hadde Almenning med seg fire gode, unge solister som ubesvært føyde seg inn i Bachs musikalske univers. Spesielt merket vi oss den ekspressive alten Kristin Mulders. Og barytonen Halvor Festervoll Melien imponerte med bred, fortellende fremføring av teksten og stor, sikker klang i dybden.

Og så var det orkesteret, da, Bergen Bachsolister – som var det hele verdt. Ni musikere som under fiolinisten Dag Eriksens myndige og energiske ledelse hele tiden fant det helt riktige tempoet og den helt riktige balansen i forhold til solistene. Lett, elastisk, musikalsk – med slyngede fiolinsoloer og swingende oboer. Og i tillegg fikk vi høre Karstein Askeland som solist i BWV 188 der den innledende Sinfonia slett og rett er første sats av Bachs cembalokonsert i d-moll, arrangert for orgel og orkester.

Storhet

Bergens Tidende, 24.06.2009

Bach: Organ Works

Karstein Askeland

Euridice

Med kyndig reisefører i Fyllingsdalen

Orgelet i Sælen kirke reiser seg med lyse frontflater og blanke, struttende piper og avsluttes med en skjev topp tilpasset rommets buede loft. Det ligner en modernistisk skulptur eller en funksjonalistisk maskin. Det er, helt enkelt, vakkert å se på. Et stykke flott, moderne design. Men hvordan klinger det? Det spørsmålet besvarer Karstein Askeland med denne platen. Han var faglig konsulent da orgelet ble bygd i 2003. Sist høst satte han seg på orgelkrakken og spilte inn en serie Bach-verker. Og demonstrerte den enorme spennvidden både i instrumentets klang og i Bachs produksjon. Platen starter i lys, blank C-dur med Preludium og fuga (BWV 547) der stemmerne står hardt mot hverandre. Og så, i koralvariasjonene (BWV 767), er vi plutselig i en helt annen verden med duse, dempede farger og mild, varm klang og stemmer som fletter seg smidig sammen. Slik fortsetter det. Med Askeland som kyndig reisefører kommer vi inn i stadig nye musikalske universer og får oppleve Sælen-orgelets klangrikdom. Og storheten i Bachs musikk.

Klingende tale

Bergens Tidende Morgen, 26.03.2002

Verk av Bach

Mona Julsrud, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Sveinung Hølmebakk, tenor; Thorbjørn Gulbrandsøy, baryton.

Bergen Barokk

Karstein Askeland, orgel

Maria Festdagene

Mariakirken

Flott avslutning på Maria Festdagene med Bergen Barokk.

De sløser ikke med resursene i Bergen Barokk. En enkelt musiker på hver stemme i orkestret. En enkelt sanger på hver stemme i koret. Det er det hele. Og det er nok. For det er Bach, bare Bach, som står på programmet denne kvelden da Maria Festdagene slutter. Og når Bachs kantate for Palmesøndag (BWV 182) fremføres slik, av bare åtte musikere og fire sangere, ja, da blir den mer lysende, mer strålende enn i noen av gamle versjonene med stort orkester og stort kor. Hele det musikalske byggverket står der – og er klarere, mer gjennomlyst, mer gjennomsiktig enn vanlig. Less is more.

Og når vi kommer til kantatens tredje arie og Frode Thorsens blokkfløyte legger girlander av forsiringer som spontane kommentarer rundt Turid Moberg Kirkbrides mørke, ekspressive alt, da forstår vi innebyrden av begrepet «stemme». For uansett om den enkelte musikalske frasen spilles eller synges, så er det hele tiden stemmer, menneskestemmer man hører i denne versjonen av Bach.

Menneskestemmer. Musikk som taler. Tale som klinger. Som f.eks. når sopranen Mona Julsrud med naturlig autoritet og musikalitet legger seg i spissen for sangerne i korsatsene, eller når hun står alene med cembalisten Hans Knut Sveen og fremfører en arie fra kantate BWV 51. Man hører de gamle tekstene; de er fremdeles tekster - ord, tale i sylskarp artikulering - og er så allikevel også klingende musikk, frasert med en stemme så klar som en trompet, så føyelig som en fiolin. 

Små mirakler

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2002

Felix Mendelssohn: Symfoni nr. 2

Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog, sopran

Matthias Bleidorn, tenor

Karstein Askeland, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Johanneskirken

Collegium Musicums kor og orkester i Johanneskirken med flott fremførelse av Mendelssohns Lobgesang-symfoni.

Tiden har ikke vært nådig mot Felix Mendelssohn. Samtiden mente han var verdens største komponist. Da han døde ble det betraktet som en internasjonal tragedie. Men i dag, nesten 150 år etter, er han nærmest glemt. I konsertsalene hører man en enkelt symfoni, noe scenemusikk, et par klaverstykker – resten er taushet. Og det er kanskje synd. I hvert fald ga Collegium Musicums konsert på søndag oss lyst til å høre mer.

Det var hans symfoni nr. 2 som sto på programmet. Lovsangssymfonien kalles den. Et merkelig verk, en bastard, en symfoni-kantate skrevet for at feire boktrykkerkunstens 400-års jubileum. Et typisk romantisk verk, musikk som vil mange ting på en gang, musikk som peker i alle retninger. Et stort tenkt verk, nærmest et slags svar på Beethovens niende: Først tre romantiske orkestersatser – som Karstein Askeland og orkestret ga en entusiastisk, feiende flott fremførelse. Og deretter den sentrale delen: en kantate for kor og tre solister i ni satser over bibelske tekster.

Det var under denne siste delen at musikken for alvor tok av under fremførelsen i Johanneskirken. Ikke minst på grunn av de tre solistene. Tenorpartiet ble sunget med autoritet av tyske Matthias Bleidorn som imponerte med den dystre «Stricke des Todes». Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog ga klokkeklare, teknisk overbevisende tolkninger av sopranpartiene. Det var spesielt tydelig at Nordskog følte seg hjemme her. Og hennes kjølige, mørke sopran passer da også veldig bra til romantiske musikk av denne typen. Skulle man fremheve noen av vokalsatsene må det nettopp bli duettene hennes med Juvik Sæbø og Bleidorn.

Men ellers var det selvsagt koret som sto i sentrum denne kvelden. Og Karstein Askeland har virkelig utrettet små mirakler med dette koret. Klangen var samlet, egal kvelden igjennom. Artikulasjon og tekstuttale var prisverdig klar. Her var det mye å glede seg over. Men det er tross alt grenser for hva Askeland kan få til. Han kan dessverre ikke fremtrylle flere herrestemmer enn det faktisk er. Og det er for få. Alt for få til et verk som dette. Man merket det spesielt i den uakkompagnerte koralen hvor man for første gang kunne høre herrestemmene tydelig. Og hvor man forsto at det er betydelig mer musikk i disse korsatsene enn hva fremførelsen som helhet ga inntrykk av.  

Sesongstart

Bergens Tidende Morgen, 02.12.2001

Bach: Juleoratoriet

Solister: Isa Katharina Gericke, Siv Oda Hagerup, Martin Petzold og Joakim Klüft

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Karstein Askeland

Korskirken

Storslått fremførelse av Bachs Juleoratorium i Korskirken med Collegium Musicums kor og orkester

Så er det visst offisielt: Det er desember, det er snart jul, sesongen for julekonserter er begynt. Og hvilken sesongstart: Lørdag kveld la Collegium Musicum ut med en overrumplende frisk og energisk fremførelse av Bachs Juleoratorium i Korskirken.

Egentlig var det bare fire av de seks selvstendige kantatene som ble spilt i går, men Bachs musikk egner seg glimrende til denne fremgangsmåten. Vel er det musikalske og tekstlige referanser på kryss og tvers mellom de enkelte kantatene gjennom hele dette lange verket, men det går faktisk an å klippe litt hist og her, for først og fremst er det snakk om serier av «numre», en strøm av sinfoniaer, koraler, resitativer, arier. Hele tiden underholdende, avvekslende. Og hele tiden stor musikk.

Og så hadde Collegium Musicum et virkelig trumfkort på hånden denne kvelden: den fantastiske tenoren Martin Petzold, hentet opp fra Bachs Leipzig. Petzold er operasanger til daglig, men er også en riktig oratoriesanger i den store tyske tradisjonen, med en stemme som er som skapt for Evangelistens parti: kraftig over hele registeret, smidig, fløyelsmjuk, og i tillegg har den hele den erfarne operasangers uttrykkskraft. Alene det store Maria-resitativet i Kantate nr. 3 var hele kvelden verd.

I denne sammenhengen kom de tre andre solistene nødvendigvis til å stå noe blekere. Men det var faktisk mange flotte innsatser underveis: Siv Oda Hagerups sødmefylte Maria-sanger, Isa Katharina Gerickes slanke sopranstemme som Forkynderen i Kantate nr. 2 og i duett med den solide bassen Joakim Fürst i Kantate nr. 3. Og mye mer.

Og så må vi ikke glemme orkestret og koret og dirigenten Karstein Askeland som kvelden igjennom holdt høyt nivå - og dampen oppe. Det sies at Collegium Musicum består av amatører og profesjonelle. Men det var bestemt ikke noe amatøraktig å spore i denne versjonen av Juleoratoriet.

De som ikke nådde til Korskirken i går, kan høre konserten i kveld i Haus Kyrkje. Turen anbefales.