Fra Solkongens hoff

Bergens Tidende, 15.04.2016

Suite Life

Bergen Barokk

Lawo

Et guidet tur i Versailles med Bergen Barokk

I 1682 flyttet Ludvig d. 14. sitt hoff ut fra Louvre i Paris til landsbyen Versailles der et lite jaktslott var blitt ombygget og utvidet til en enorm residens med plass til opp mot fem tusen adelige gjester og deres tjenestefolk. Slottet i Versailles ble et kraftsentrum i tidens aristokratiske kultur. Det fungerte som en slags permanent teater hvor musikere, dansere og skuespillere skapte en overdådig ramme om «Solkongen», og hvor han selv deltok som ivrig danser i balletter og operaer og fester.

Platen «Suite Life» gir oss en fornemmelse av hvordan hoffmusikken i Versailles kunne høres ut. Musikerne i Bergen Barokk – Frode Thorsen (blokkfløyter), Hans Knut Sveen (cembalo) og Markku Luolajan-Mikkola (viola da gamba) – har sammen med Thomas C. Boysen og Thor-Harald Johnsen (teorbe og barokkgitarer) tatt tak i en rekke notebøker som Hotteterre, Marais, Couperin, de la Barre og andre av Solkongens hoffkomponister utga «med kongelig privilegium» på starten av 1700-tallet.

På platen er stykker av flere forskjellige komponister satt sammen til suiter. Mange av stykkene er dansesatser, ofte med folkelige innslag. Men dansene og de eksotiske elementene er blitt bearbeidet og forvandlet til noe annet på reisen inn i hoffmiljøet. Og i Bergen Barokks flotte, innsiktsfulle tolkning kan du så å si følge hele kultiveringsprosessen. Du hører det musikalske fundamentet, de enkle formene, ekkoene av de landlige dansene, men hører også, først og fremst, et utrolig raffinert musikalsk uttrykk. Dette er høyt stilisert kunstmusikk, full av finurlige vendinger og sirlig ornamentikk. Framført med vidd og eleganse av fem lekende musikere.    

Klingende tale

Bergens Tidende Morgen, 26.03.2002

Verk av Bach

Mona Julsrud, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Sveinung Hølmebakk, tenor; Thorbjørn Gulbrandsøy, baryton.

Bergen Barokk

Karstein Askeland, orgel

Maria Festdagene

Mariakirken

Flott avslutning på Maria Festdagene med Bergen Barokk.

De sløser ikke med resursene i Bergen Barokk. En enkelt musiker på hver stemme i orkestret. En enkelt sanger på hver stemme i koret. Det er det hele. Og det er nok. For det er Bach, bare Bach, som står på programmet denne kvelden da Maria Festdagene slutter. Og når Bachs kantate for Palmesøndag (BWV 182) fremføres slik, av bare åtte musikere og fire sangere, ja, da blir den mer lysende, mer strålende enn i noen av gamle versjonene med stort orkester og stort kor. Hele det musikalske byggverket står der – og er klarere, mer gjennomlyst, mer gjennomsiktig enn vanlig. Less is more.

Og når vi kommer til kantatens tredje arie og Frode Thorsens blokkfløyte legger girlander av forsiringer som spontane kommentarer rundt Turid Moberg Kirkbrides mørke, ekspressive alt, da forstår vi innebyrden av begrepet «stemme». For uansett om den enkelte musikalske frasen spilles eller synges, så er det hele tiden stemmer, menneskestemmer man hører i denne versjonen av Bach.

Menneskestemmer. Musikk som taler. Tale som klinger. Som f.eks. når sopranen Mona Julsrud med naturlig autoritet og musikalitet legger seg i spissen for sangerne i korsatsene, eller når hun står alene med cembalisten Hans Knut Sveen og fremfører en arie fra kantate BWV 51. Man hører de gamle tekstene; de er fremdeles tekster - ord, tale i sylskarp artikulering - og er så allikevel også klingende musikk, frasert med en stemme så klar som en trompet, så føyelig som en fiolin. 

Mellomting

Bergens Tidende Morgen, [14.11.1994]

«Ritualer»

Frode Thorsen, blokkfløyter, slagverk og portativ

Autunnale

Røkeriet, Verftet

Middelalderens mennesker hadde ikke bærbar PC, men de hadde i det minste det bærbare orgelet, portativet, til å underholde seg med. På fredag fikk vi sett og hørt hvordan dette morsomme, gamle instrumentet fungerer.

Det var blokkfløytespilleren Frode Thorsen som demonstrerte det. Han er ekspert på tidlig europeisk musikk, men ved Autunnale konserten i Røkeriet brukte han portativet og sine mange forskjellige blokkfløyter som elementer i en særdeles nåtidig forestilling der også gongonger og annet kjøkkentøy spilte en vesentlig rolle.

Hans «Ritualer» er ikke et verk i tradisjonell forstand, ikke komposisjonsmusikk, ikke ren improvisasjon, ikke performance, ikke musikkteater, men noe midt imellom, en løst strukturert forestilling oppbygd av lengre avsnitt der ulike musikalske effekter undersøkes og prøves ut.

Slagverket og portativet brukes til å markere de større overgangene i forestillingen, og portativet fungerer også av og til som «drone», som en konstant, enerverende tone under lengre sekvenser. Men først og fremst er det blokkfløytene som står i sentrum, for «Ritualer» er mest av alt en oppvisning, en demonstrasjon av hva de siste tiårs tekniske landevinninger på tre  og messingblåsernes felt har betydd for blokfløytespillet.

«Circular breathing», uanstrengt lek med overtoner, to-  og trestemmighet osv.   Thorsen mestret det hele, og imponerende var det. Men portativ, slagverk og imponerende fløyteteknikk kunne på den annen side ikke skjule at «Ritualer» har temmelig lite å by på musikalsk sett, at forestillingens musikalske kjerne er en litt spinkel, litt fargeløs folketone-minimalisme på grensen til det anorektiske.

Vi ser frem til å høre Thorsen igjen, men gjerne i livtak med et mer spenstig materiale.