Hyllest til oboen

Bergens Tidende Morgen, 01.04.2003

Verk av J.S.Bach, Christoph Förster og Magnar Åm

Ruth Solveig Steinsland, barokkobo

Kåre Nordstoga, orgel

Bergen Barokk

Maria Festdagene 2003

Mariakirken

Med Ruth Solveig Steinsland som guide gjennom barokkens obomusikk.

Det var slutten på Maria Festdagene, det var Bach til start, det var Bach til slutt, det var Bach i midten. Og over det hele svevet en syngende obo.

Er det noen som har skrevet vakker musikk for obo, så er det Bach. Og når dette gamle, forunderlige instrumentet spilles av en så begavet musiker som Ruth Solveig Steinsland, da må det bare bli fest.

Her var det anledning til å høre barokkoboen i mange innramninger. Og til å høre Steinsland i mange forskjellige roller: som solid ensemblemusiker i Bergen Barokk, som kammermusiker i tett samspill med Frode Thorsens fløyte og Hans Gunnar Hagens bratsj, og ikke minst som frisk solist i en galant konsert av Christoph Förster, en av barokkens mange habile, men glemte komponister.

Kveldens hovedverker var Bach-kantatene BWV 152 og 49 fra henholdsvis 1714 og 1726. Unge tyske Dirk Schmidt sang basspartiene med stor, uttrykksfull stemme. Og i sopranpartiene imponerte Mona Julsrud enda en gang. Vi kjenner etter hvert denne fantastiske høye, klare stemmen, men blir likevel hver gang like overrumplet når hun åpner for den og uanstrengt legger den inn som en ekstra fløytestemme øverst oppe i satsbildet.

Midt i all denne vellyden fremførte Kåre Nordstoga Magnar Åms nyskrevne orgelverk «Århundra samanfuga» - et verk vi nok må vente med å ha en mening om. Umiddelbart virket en konsert med vegg-til-vegg barokkmusikk ikke som den beste innramningen for et verk av denne typen.

Klingende tale

Bergens Tidende Morgen, 26.03.2002

Verk av Bach

Mona Julsrud, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Sveinung Hølmebakk, tenor; Thorbjørn Gulbrandsøy, baryton.

Bergen Barokk

Karstein Askeland, orgel

Maria Festdagene

Mariakirken

Flott avslutning på Maria Festdagene med Bergen Barokk.

De sløser ikke med resursene i Bergen Barokk. En enkelt musiker på hver stemme i orkestret. En enkelt sanger på hver stemme i koret. Det er det hele. Og det er nok. For det er Bach, bare Bach, som står på programmet denne kvelden da Maria Festdagene slutter. Og når Bachs kantate for Palmesøndag (BWV 182) fremføres slik, av bare åtte musikere og fire sangere, ja, da blir den mer lysende, mer strålende enn i noen av gamle versjonene med stort orkester og stort kor. Hele det musikalske byggverket står der – og er klarere, mer gjennomlyst, mer gjennomsiktig enn vanlig. Less is more.

Og når vi kommer til kantatens tredje arie og Frode Thorsens blokkfløyte legger girlander av forsiringer som spontane kommentarer rundt Turid Moberg Kirkbrides mørke, ekspressive alt, da forstår vi innebyrden av begrepet «stemme». For uansett om den enkelte musikalske frasen spilles eller synges, så er det hele tiden stemmer, menneskestemmer man hører i denne versjonen av Bach.

Menneskestemmer. Musikk som taler. Tale som klinger. Som f.eks. når sopranen Mona Julsrud med naturlig autoritet og musikalitet legger seg i spissen for sangerne i korsatsene, eller når hun står alene med cembalisten Hans Knut Sveen og fremfører en arie fra kantate BWV 51. Man hører de gamle tekstene; de er fremdeles tekster - ord, tale i sylskarp artikulering - og er så allikevel også klingende musikk, frasert med en stemme så klar som en trompet, så føyelig som en fiolin.