Dramatisk messe

Bergens Tidende, 10.11.2004

Mozarts Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran 

Turid Moberg Kirkbride, alt

Harald Bjørkøy, tenor

Ketil Hugaas, bass

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Dirigent: Kjell Seim

Johanneskirken

Stor kveld med Collegiûm Mûsicûm og Mozarts Requiem

Det er Allehelgenskveld. Johanneskirken er stappfull. Vi sitter og forbereder oss på første sats av Mozarts Requiem. Alle er på plass, solistene, koret, orkestret. Så løfter Kjell Seim taktstokken og setter orkestret i gang. Adagio, står det nøytralt i partituret. Adagio, ja visst. Men hvilken adagio! Fra første takt er tempoet intenst, elektrisk. Alt er høyspent. Alt er satt på spissen. Seim driver musikerne og koret fremover. Ubønnhørlig, uavvendelig. Det er de store musikalske og følelsesmessige ekstremene som rår. Og allerede før første sats er forbi, forstår vi at dette kommer til å bli en stor kveld med en innforstått tolkning av Mozarts verk. En av de tolkningene man kommer til å huske.

Men så hadde Seim da også et fint materiale å arbeide med. Et lite, veltrimmet orkester. Og fire gode solister: På damesiden Hilde Haraldsen Sveen i tett samklang med Turid Moberg Kirkbride. På herresiden Harald Bjørkøy og Ketil Hugaas. Ganske visst startet «Tuba mirum», den første kvartetten, temmelig usikkert, men heretter gikk det bare oppover med mange imponerende, velklingende, innsatser, for eksempel i «Domine Jesu» og i «Benedictus».

Og så var det Collegiûm Mûsicûms kor, da. Et kor som er i rivende utvikling for tiden. Man begynner å kunne merke resultatene av Håkon Matti Skredes korinstruksjon. Kvelden igjennom var det presis frasering, tydelig tekstuttale, egal klang og nydelig artikulasjon av de store, dynamiske kontrastene i verket. Herresiden som tidligere var underbemannet, er blitt betydelig styrket i det siste, og står seg godt i sammenhengen. Skjønnhetspletter var det selvsagt – som for eksempel damenes sprukne sotto voce-innsatser i Confutatis-satsen. Men helhetsinntrykket var at her har vi et kor som etter hvert er blitt i stand til å klare de største oppgavene.

Om tre uker oppfører Collegiûm Mûsicûm Händels Messias i Korskirken. Så da er det vel bare å skaffe seg billetter og glede seg.

Klingende tale

Bergens Tidende Morgen, 26.03.2002

Verk av Bach

Mona Julsrud, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Sveinung Hølmebakk, tenor; Thorbjørn Gulbrandsøy, baryton.

Bergen Barokk

Karstein Askeland, orgel

Maria Festdagene

Mariakirken

Flott avslutning på Maria Festdagene med Bergen Barokk.

De sløser ikke med resursene i Bergen Barokk. En enkelt musiker på hver stemme i orkestret. En enkelt sanger på hver stemme i koret. Det er det hele. Og det er nok. For det er Bach, bare Bach, som står på programmet denne kvelden da Maria Festdagene slutter. Og når Bachs kantate for Palmesøndag (BWV 182) fremføres slik, av bare åtte musikere og fire sangere, ja, da blir den mer lysende, mer strålende enn i noen av gamle versjonene med stort orkester og stort kor. Hele det musikalske byggverket står der – og er klarere, mer gjennomlyst, mer gjennomsiktig enn vanlig. Less is more.

Og når vi kommer til kantatens tredje arie og Frode Thorsens blokkfløyte legger girlander av forsiringer som spontane kommentarer rundt Turid Moberg Kirkbrides mørke, ekspressive alt, da forstår vi innebyrden av begrepet «stemme». For uansett om den enkelte musikalske frasen spilles eller synges, så er det hele tiden stemmer, menneskestemmer man hører i denne versjonen av Bach.

Menneskestemmer. Musikk som taler. Tale som klinger. Som f.eks. når sopranen Mona Julsrud med naturlig autoritet og musikalitet legger seg i spissen for sangerne i korsatsene, eller når hun står alene med cembalisten Hans Knut Sveen og fremfører en arie fra kantate BWV 51. Man hører de gamle tekstene; de er fremdeles tekster - ord, tale i sylskarp artikulering - og er så allikevel også klingende musikk, frasert med en stemme så klar som en trompet, så føyelig som en fiolin. 

Fra glemmeboken

Bergens Tidende Morgen, 16.04.2002

Verk av Haydn og Schubert

Liv Elise Nordskog, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Richard Edgar-Wilson, tenor; Simon Kirkbride, bass.

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Korskirken

Collegium Musicum i Korskirken med sjeldent spilte verk av Haydn og Schubert.

Det er sikkert mange grunner til at man sjeldent hører Schuberts 2. symfoni live i konsertsalene. Men det kan ikke være musikalske grunner. For dette er bestemt ikke noe ringe verk. Det demonstrerte Collegium Musicums kor og orkester på søndag i Korskirken.

Visst er det snakk om et ungdomsverk - skrevet av en bråmoden teenager som fremdeles gikk i videregående. Og visst er dette musikk inspirert og preget av tidens store idoler. Men i Eivind Aadland og Collegium Musicums friske fortolkning fikk man også en tydelig forsmak på alt det som senere kommer til full utfoldelse hos den voksne Schubert: de grandiose melodilinjene, den suverene, svevende balansegangen mellom dur og moll, de brå skiftene i stemning og tempo. Og man hørte at Collegium Musicum for tiden er inne i en positiv utvikling. For bortsett fra at de raske satsene ble avviklet noe mekanisk og andpustent, var dette en nydelig fremførelse med bra klang og kontroll i strykerne, fine innsatser i blåserne og en sterk obostemme i toppen.

 

Og så, etter pausen, enda et verk fra glemmeboken. Og enda et verk som fortjener å bli spilt mye oftere: Haydns Skapelsesmesse, et flott stykke musikk skrevet av en komponist som mot slutten av et langt liv har overskudd og musikalsk autoritet til å tøye grensene og prøve nye muligheter ut. Dette er en messe - med alle de delene som hører seg til, men den er langt enklere og langt friere komponert enn tradisjonen tilsier det, og minner i lange strekk mest av alt om et syngespill med kor og solister i musikalsk dialog.

Og da er det bra at også Collegicum Musicums kor er inne i en bra vekstperiode for tiden. Noen brå eksponeringer av herrestemmene avslørte riktignok at det fremdeles mangler en del med hensyn til kraft og fylde i dybden, men som helhet fungerte koret bra og ga solid motspill til de fire solistene. Og blant solistene var det så visst ingen problemer med kraften og fylden i dybden. For her sto den solide bassen Simon Kirkbride og la det urokkelige fundamentet som er helt nødvendig i musikk av denne typen, og som denne kvelden støttet Liv Elise Nordskog, Turid Moberg Kirkbride og Richard Edgar-Wilson og fikk stemmene deres til å løfte seg, til å stråle og funkle.