Den fortapte sjelens trøst

Bergens Tidende, 02.11.2008

Richard Wagner: Den Flygende Hollender

Johannes von Duisburg, Annalena Persson, Ketil Hugaas m.fl.

Regi: Francesca Zambello

Scenografi: Alison Chitty

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Den Nye Operas Kor

Den Nye Opera

Grieghallen

Imponerende, profesjonell oppsetning av Wagners Hollender

Da Welsh National Opera for to år siden satte opp Wagners Flygende Hollender, foregikk handlingen i noe som liknet et forlatt sovjetisk romsenter i Kasakhstan, og i andre akt satt de spinnende kvinnene og jobbet med fiberoptisk lys ved blinkende konsoller. Det var svenske Annalena Persson som sang Senta den gangen. Mon ikke hun likte seg bedre som Senta i Grieghallen i går?

For i den oppsetningen som Den Nye Opera nå presenterer i Bergen, har regissøren Francesca Zambello verken forsøkt å «aktualisere» handlingen eller å gi en realistisk fremstilling av fortapte sjømenns reiser på verdenshavene. Hun og scenografen Alison Chitty har latt seg inspirere av Wieland Wagners oppsetninger fra 1950-tallet og har skapt et klaustrofobisk rom som med enkle farger og enkle grep både kan illudere Dalands skip og spinnestuen i Sandvigen. Og i dette rommet lar hun da handlingen utspille seg, ikke som et stort, psykologisk skjebnedrama, men som en symbolsk, stilisert fremstilling av en fortapt sjels drøm om forløsning og en ung kvinnes dødsdrift.

Oppsetningen stammer fra operaen i Bordeaux. Zambello lagde den på 1990-tallet. Stephen Taylor brukte den i 2002. Nå har Den Nye Opera ført den til Bergen – der den fungerer aldeles glimrende. Det er imponerende masseopptrinn. Det er akrobater. Det er uhyggelige gjenferd. Det er et vell av visuelle effekter som matcher alt som skjer i teksten og i musikken.

Og så er det noen veldig gode sangere. Annalena Persson fremstiller Senta med skarp, glassklar sopran, Johannes von Duisburg er en typeriktig heltebaryton i rollen som Hollenderen. Begge behersker scenen med fin dramatisk sans. I de mindre rollene merket vi oss Ketil Hugaas som Daland og John Morton som Erik.

Det var gledelig å høre Den Nye Operas Kor. Her er det virkelig skjedd noe den siste tiden. Det er arbeidet både med klang og frasering, og både på manne- og kvinnesiden. Det ble sunget med saft og kraft kvelden igjennom. Spesielt imponerende var matrosenes flott koreograferte kor i begynnelsen av tredje akt.

I september var det Haas’ og Fosses Melancholia i Stavanger og Oslo. Nå er det Hollenderen i Bergen. Det tegner til å bli en fin sesong for Den Nye Opera.

Dramatisk messe

Bergens Tidende, 10.11.2004

Mozarts Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran 

Turid Moberg Kirkbride, alt

Harald Bjørkøy, tenor

Ketil Hugaas, bass

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Dirigent: Kjell Seim

Johanneskirken

Stor kveld med Collegiûm Mûsicûm og Mozarts Requiem

Det er Allehelgenskveld. Johanneskirken er stappfull. Vi sitter og forbereder oss på første sats av Mozarts Requiem. Alle er på plass, solistene, koret, orkestret. Så løfter Kjell Seim taktstokken og setter orkestret i gang. Adagio, står det nøytralt i partituret. Adagio, ja visst. Men hvilken adagio! Fra første takt er tempoet intenst, elektrisk. Alt er høyspent. Alt er satt på spissen. Seim driver musikerne og koret fremover. Ubønnhørlig, uavvendelig. Det er de store musikalske og følelsesmessige ekstremene som rår. Og allerede før første sats er forbi, forstår vi at dette kommer til å bli en stor kveld med en innforstått tolkning av Mozarts verk. En av de tolkningene man kommer til å huske.

Men så hadde Seim da også et fint materiale å arbeide med. Et lite, veltrimmet orkester. Og fire gode solister: På damesiden Hilde Haraldsen Sveen i tett samklang med Turid Moberg Kirkbride. På herresiden Harald Bjørkøy og Ketil Hugaas. Ganske visst startet «Tuba mirum», den første kvartetten, temmelig usikkert, men heretter gikk det bare oppover med mange imponerende, velklingende, innsatser, for eksempel i «Domine Jesu» og i «Benedictus».

Og så var det Collegiûm Mûsicûms kor, da. Et kor som er i rivende utvikling for tiden. Man begynner å kunne merke resultatene av Håkon Matti Skredes korinstruksjon. Kvelden igjennom var det presis frasering, tydelig tekstuttale, egal klang og nydelig artikulasjon av de store, dynamiske kontrastene i verket. Herresiden som tidligere var underbemannet, er blitt betydelig styrket i det siste, og står seg godt i sammenhengen. Skjønnhetspletter var det selvsagt – som for eksempel damenes sprukne sotto voce-innsatser i Confutatis-satsen. Men helhetsinntrykket var at her har vi et kor som etter hvert er blitt i stand til å klare de største oppgavene.

Om tre uker oppfører Collegiûm Mûsicûm Händels Messias i Korskirken. Så da er det vel bare å skaffe seg billetter og glede seg.

I det store formatet

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2000

The Maid of Norway

Musikk: Kjell Habbestad

Libretto: Paal-Helge Haugen

Regi: Hilde Andersen

Scenografi: Bridget Kimak

Dirigent: Susanna Mälkki

BIT 20 Ensemble

Opera Vest

Håkonshallen

Opera Vest imponerer med flott, fargesprakande framsyning i Håkonshallen

Med premieren på The Maid of Norway tek Opera Vest spranget over i det store formatet. Og lykkast til fulle med det. Resultatet er blitt ein flott, dramatisk og fargesprakande mellomalderfantasi med musikk av Kjell Habbestad, tekst av Paal-Helge Haugen og eit dusin bra og spreke norske songarar i konstant aktivitet på scenen i Håkonshallen.

Handlinga er henta frå Noregssoga: Vi er i Bergen, mot slutten av 1200-talet. Barnekongen Eirik vert gift med ei skotsk prinsesse. Ho døyr i barselseng to år etter. Då dotter deira, Margareta, er sju år vert ho send bort. Ho har arva den skotske trona og må, av dynastiske grunnar, gifte seg med ein engelsk prins. Men dei store planane vert aldri innfridde. Ho døyr på reisa. Tjue år seinare kjem ei eldre tysk kvinne til Bergen. Ho hevdar ho er Margareta. Styresmaktene trur henne ikkje, og ho vert brend som heks på Nordnes.

Det er ikkje mykje til story-line å gå på her. Historia er merkeleg, ufullstendig, utan forklarande mellomledd, kort og knapp som dei mellomalderkrøniker den byggjer på. Og likevel klarer Paal-Helge Haugen å gjere dette spede materialet samanhengande og vedkommande. Han legg historia fram i ein serie korte opptrinn, og utnyttar dei brå overgangane til å skissere ei tragisk historie om den vesle, naive barnekongen som etter kvart vert til ein ung, skuffa og plaga mann.

Dramaturgisk sett er den andre delen av historia, den om den falske Margareta og heksebrenninga, mindre vellykka. Haugen har tydelegvis hatt problem med å integrere den i den overordna framstellinga, og har difor valt å gjere den til ei slags ramme, ei naudløysing som fører til at heile historia om Eirik vert fortald i eit nokså problematisk flash-back. Og at Siri Torjesen i rolla som den falske Margareta må sitje uverksam i bakgrunnen under det meste av framsyninga.

Kjell Habbestad støttar opp om Haugen sin tekst med effektiv, dramatiserande og nokså samansett musikk. Han jobbar med enkle, leiemotiv; han brukar stumpar av Carmen Gratulatorium, det eldste stykke verdsleg norsk musikk; han skriv ein serie mellomalderpastisjar; og av og til høyrer vi romantiske ekko av gamle Hollywood sound-tracks. Men det gjennomgåande, underliggjande tonespråket er likevel moderat, ny-enkel modernisme som gir songarane gode villkår.

Og sunge vert det. Sunge og spelt bra. Av eit ensemble som jobbar så nydeleg saman at alle medverkande eigentleg burde vert nemnde. Vi nøyer oss likevel med å konstatere at mezzoen Marianne E. Andersen teiknar eit overtydande, psykologisk nyansert portrett i bukserolla som Kong Eirik, – at Ann-Helen Moen har mange fine, ømme moment både som den skotske prinsessa og som Maria Møy, – og at Berte Synnøve Taraldsen er heilt ubetaleleg i rolla som Eiriks maktsjuke mamma, med ein mimikk som vekkjer sterke minne om den vonde dronninga i Disneys Snøkvit. Fundamentet på herresida vert lagt av den imponerande Ketil Hugaas i rolla som biskop og av Njål Sparbo som mellom anna spelar ein kald, nøktern skarprettar. Det er også bra funn å gjere blant dei høge stemmene: Den kraftfulle, dramatiske tenoren Niels Harald Sødal lyser opp i mange små, viktige roller. Og Arild Helleland har ein overdådig morosam entre som dåreprins i eit komisk, karnevalesk opptrinn mellom dei to aktene.

Vi tek med at Hilde Andersen stod for regien, at engelske Bridget Kimak hadde laga ein enkel, velfungerande scenografi. Og at finske Susanna Mälkki styrde BIT 20 Ensemble og songarane effektivt og presist gjennom framsyninga.

Når det kommer til stykket

Bergens Tidende Morgen, 14.11.1999

Sera av Henrik Hellstenius.

Libretto: Axel Hellstenius.

I rollene: Toril Carlsen, Anne-Lise Berntsen, Jerker Dahlin, Ketil Hugaas.

BIT 20 Ensemble dirigert av Pierre-André Valade

Regi: Morten Cranner

Scenografi: Nils Olav Bøe

Opera Vest og Den Norske Opera

Autunnale

Danseteateret

Bergenspremiere på Henrik Hellstenius' «Sera». Velklingende samtidsmusikk for kammerensemble, fire solister og tape

Gud er ikke død, slik Nietzsche hevdet. Han er bare forkjølet og derfor litt fjern. Hans sendebud, den demoniske engelen Lilith, går omkring nede på jorden og samler inn alle verdens lyder. Hun vil ha orden og kontroll, men motarbeides av den snille engelen Sera som drar den snille DJ'en Abel inn i konflikten. Konflikten tilspisses, Lilith dreper Abel, Gud tar seg sammen og griper inn.

Det er den nye norske operaen «Sera» vi snakker om. Ideen har brødrene Hellstenius bearbeidet og utviklet i Kulturkobleriet som midt på 90-tallet var Norsk Kulturråds forum for utvikling av ny norsk musikkdramatikk. Resultatet av anstrengelsene presenteres i disse dager på Danseteateret av Opera Vest og Den Norske Opera i samarbeid med bl.a. Den Nationale Scene og Autunnalen.

Mange gode krefter har altså vært involvert i dette prosjektet, og det er da også vellykket i mange henseender. Først og fremst konstaterer vi at Henrik Hellstenius har skrevet et stykke velklingende samtidsmusikk for kammerensemble, fire solister og tape.

Stilen er vennlig, moderat med bra utnyttelse av erfaringer fra både den klassiske modernismen og den mer spøkefulle delen av de siste tiårenes postmodernisme, bl.a. med velfungerende musikalske sitater og med imiterte scratch- og sampling-effekter i Abels parti. På Bergenspremieren ble musikken presentert i en glimrende, lydhør fortolkning av BIT 20 Ensemble under ledelse av Pierre-André Valade. Blant solistene var det generelt bra prestasjoner, spesielt imponerte Toril Carlsen med en flott, overbevisende fremførelse av Seras parti.

Scenografen Nils Olav Bøe har konstruert en enkel, men meget effektiv ramme og bidrar underveis med visuelle kommentarer og flotte romlige effekter ved hjelp av projeksjoner fra en videokanon. Og regissøren Morten Cranner? Jo da, han har gjort alt hva han kunne for å sparke scenisk liv i stykket, gjøre det til opera, eller i de minste til musikkteater. Han og sangerne er kommet ganske langt på veien, men det har bestemt ikke vært noen lett jobb.

For handlingen er i utgangspunktet syltynn, nesten uten muligheter for fysisk, dramatisk gestaltning. Og det er her de egentlige problemene ligger i dette store samarbeidsprosjektet: Sera er tenkt som en opera, presenteres som en opera, men er i realiteten et oratorium, et stykke for orkester og stemmer, et stykke hvor det meste er tekst, tale, omtale, monolog, et stykke hvor alt sies, må sies, må sies igjen, og så gjentas tre-fire ganger mer. Og uansett hva brødrene Hellstenius selv måtte finne i denne snakkesalige, leddløse teksten av dype tanker om samfunn og kaos og mangfoldighet og menneskets situasjon i vår tid og slikt (se intervju i BT 12.11), så kan det vanskelig skjules at librettoen egentlig ikke har så veldig mye å fortelle. Når det kommer til stykket.