Fargestrålende musikalske rom

Bergens Tidende, 21.02.2012

Ruben Sverre Gjertsen: Gamelan Terrains

Pierre-André Valade, dirigent

BIT20 Ensemble

Aurora

Et møte med Ruben Sverre Gjertsens kompromissløse, insisterende musikk

Ruben Sverre Gjertsen kan ikke klage over manglende oppmerksomhet. Det internasjonale selskapet for samtidsmusikk, ISCM, satte hans musikk på programmet under verdensmusikkdagene i Sveitz i 2004. Pierre Boulez bestilte og urfremførte verket «Circles» på Luzernfestivalen i 2006. Og samtidsmusikkens franske flaggskip, Ensemble Intercontemporain, har hatt andre av hans verk på repertoaret.

At Gjertsen stort sett er den eneste norske samtidskomponisten som kan vise til gjennomslag på dette internasjonale nivået, er kanskje ikke så rart. Det er noe i musikken hans som ligger i forlengelse av den høymodernistiske tradisjonen og som spiller inn i tendenser og holdninger som framdeles er levende i det internasjonale miljøet. Ikke slik å forstå at Gjertsen kan knyttes til en bestemt komposisjonsteknikk eller en bestemt estetisk skole, men han har – som komponistene i den store tradisjonen – en kompromissløs, insisterende holdning til stoffet, en hardnakket vilje til å utforske musikkens materialitet, til å eksperimentere med nye klanglige muligheter i uvante instrumentsammensetninger. Og til å bevege seg inn i det feltet der musikken oppløser seg og forvandler seg til noe annet, til støy, lydskulptur, performance.

Noen av resultatene fra Gjertsens eksperimenter kunne man høre på platen «Grains» som innbrakte ham Spillemannsprisen i 2010. Nå kommer «Gamelan Terrains», en imponerende plate der BIT20 og dirigenten Pierre-André Valade tegner et bredere bilde av produksjonen hans.

Det eldste og mest tradisjonelle verket på platen er «Miniatures II» fra 1999 der John-Arild Suther setter en serie tromboneeffekter opp i dialog med slagverkeren Peter Kates. I «Lied» fra 2005 er det også bare to musikere i spill, en sanger og en pianist, men dette er likevel ikke noen tradisjonell liedframføring – for Gjertsen har oppløst både tekst og musikk og lar sopranen Silje Marie Aker Johnsen slynge lydfragment fra et dikt av Paul Celan ut mot Ellen Ugelviks preparerte klaver. 

«Jeg er interessert i det som skjer musikalsk når informasjonsmengden er stor», sa Gjertsen i et intervju i 2006. Hva som skjer når musikken bygges opp i stadig mer komplekse strukturer, kan man høre i resten av verkene på «Gamelan Terrains». De er alle skrevet for større kammerbesetninger, og alle komponert som ukoordinerte lag av forløp og klanger slik at det er umulig for øret å skille hva som er musikalsk forgrunn og hva som er bakgrunn. Resultatet blir information overload slik Gjertsen snakket om det i intervjuet. Men selv om det er umulig å få en samlet, strukturert opplevelse av musikken, bryter den ikke sammen av den grunn. Den folder seg ut som et rom øret kan vandre i, et fargestrålende, kaleidoskopisk rom der det hele tiden skjer noe nytt. Og et rom som forandrer seg ved hver ny gjennomlytting.

Reiser i norsk samtidsmusikk

Bergens Tidende, 01.06.2011

Catch Light

Peter Herresthal, violin

Peter Kates, slagverk

Bergen Filharmoniske Orkester, Oslo Filharmoniske orkester, BIT20

Aurora

Fire fiolinkonserter med Peter Herresthal som solist

Fiolinisten Peter Herresthal har vært i Bergen de siste dagene. På onsdag var han i Logen og framførte «By the voice a faint light is shed» av Henrik Hellstenius. Søndag ettermiddag var han konsertarrangør på Siljustøl der han hadde satt verk av Sæverud og Nordheim på programmet, og samme dag om kvelden spilte han selv Nordheim i Logen. For de som ikke fikk med seg disse arrangementene, er det nå anledning til å stifte nærmere bekjentskap med Herresthal på «Catch Light», en cd på komponistforeningens platemerke Aurora der vi hører ham som solist i fire bestillingsverk skrevet av Nils Henrik Asheim, Gisle Kverndokk, Henrik Hellstenius og Jon Øivind Ness.

Platen er samtidig en god anledning til å få et inntrykk av hvordan norske samtidskomponister håndterer det store orkesterformatet. Ingen av de fire verkene har undertittelen «fiolinkonsert», men det er i realiteten det de er, fire ensatsede konserter for fiolin og orkester eller, i Asheims tilfelle, for fiolin, slagverk og orkester.

Det er vanlig å snakke om samtidskomponister som «utforsker» instrumentets eller formatets muligheter, og i tekstheftet gjør Eivind Buene da også det. Men etter hundre års musikalske eksperimenter er det vel egentlig ikke så veldig mye å utforske lenger. Denne platen demonstrerer snarere at det musikalske landskapet er stabilisert, at det etter hvert er etablert et formspråk som komponistene er fortrolige med og kan bruke til egne, ganske forskjellige formål.

Og forskjellige er de i alle fall, disse fire konsertene. Asheims «Catch Light» som har gitt platen navn, opererer med voldsomme uttrykksmessige kontraster mellom Herresthals fiolin, Peter Kates’ slagverk og BFOs store orkesterklang, mens BIT20 derimot spenner opp et kammermusikalsk lerret med vare, dvelende klanger i Hellstenius’ «By the voice a faint light is shed». Og der Kverndokk ser tilbake og reflekterer over erfaringene fra de store romantiske fiolinkonsertene i «Initiation», tar Ness opp rytmiske effekter fra populærmusikken i sin frenetiske «Mad Cap Tootling».

Uansett hvor verkene beveger seg hen, følger Peter Herresthal med på reisen, innforstått, medskapende. Han er de fire komponistenes oppmerksomme, lydhøre fortolker. Og en enestående turguide for oss som lytter.

Når det kommer til stykket

Bergens Tidende Morgen, 14.11.1999

Sera av Henrik Hellstenius.

Libretto: Axel Hellstenius.

I rollene: Toril Carlsen, Anne-Lise Berntsen, Jerker Dahlin, Ketil Hugaas.

BIT 20 Ensemble dirigert av Pierre-André Valade

Regi: Morten Cranner

Scenografi: Nils Olav Bøe

Opera Vest og Den Norske Opera

Autunnale

Danseteateret

Bergenspremiere på Henrik Hellstenius' «Sera». Velklingende samtidsmusikk for kammerensemble, fire solister og tape

Gud er ikke død, slik Nietzsche hevdet. Han er bare forkjølet og derfor litt fjern. Hans sendebud, den demoniske engelen Lilith, går omkring nede på jorden og samler inn alle verdens lyder. Hun vil ha orden og kontroll, men motarbeides av den snille engelen Sera som drar den snille DJ'en Abel inn i konflikten. Konflikten tilspisses, Lilith dreper Abel, Gud tar seg sammen og griper inn.

Det er den nye norske operaen «Sera» vi snakker om. Ideen har brødrene Hellstenius bearbeidet og utviklet i Kulturkobleriet som midt på 90-tallet var Norsk Kulturråds forum for utvikling av ny norsk musikkdramatikk. Resultatet av anstrengelsene presenteres i disse dager på Danseteateret av Opera Vest og Den Norske Opera i samarbeid med bl.a. Den Nationale Scene og Autunnalen.

Mange gode krefter har altså vært involvert i dette prosjektet, og det er da også vellykket i mange henseender. Først og fremst konstaterer vi at Henrik Hellstenius har skrevet et stykke velklingende samtidsmusikk for kammerensemble, fire solister og tape.

Stilen er vennlig, moderat med bra utnyttelse av erfaringer fra både den klassiske modernismen og den mer spøkefulle delen av de siste tiårenes postmodernisme, bl.a. med velfungerende musikalske sitater og med imiterte scratch- og sampling-effekter i Abels parti. På Bergenspremieren ble musikken presentert i en glimrende, lydhør fortolkning av BIT 20 Ensemble under ledelse av Pierre-André Valade. Blant solistene var det generelt bra prestasjoner, spesielt imponerte Toril Carlsen med en flott, overbevisende fremførelse av Seras parti.

Scenografen Nils Olav Bøe har konstruert en enkel, men meget effektiv ramme og bidrar underveis med visuelle kommentarer og flotte romlige effekter ved hjelp av projeksjoner fra en videokanon. Og regissøren Morten Cranner? Jo da, han har gjort alt hva han kunne for å sparke scenisk liv i stykket, gjøre det til opera, eller i de minste til musikkteater. Han og sangerne er kommet ganske langt på veien, men det har bestemt ikke vært noen lett jobb.

For handlingen er i utgangspunktet syltynn, nesten uten muligheter for fysisk, dramatisk gestaltning. Og det er her de egentlige problemene ligger i dette store samarbeidsprosjektet: Sera er tenkt som en opera, presenteres som en opera, men er i realiteten et oratorium, et stykke for orkester og stemmer, et stykke hvor det meste er tekst, tale, omtale, monolog, et stykke hvor alt sies, må sies, må sies igjen, og så gjentas tre-fire ganger mer. Og uansett hva brødrene Hellstenius selv måtte finne i denne snakkesalige, leddløse teksten av dype tanker om samfunn og kaos og mangfoldighet og menneskets situasjon i vår tid og slikt (se intervju i BT 12.11), så kan det vanskelig skjules at librettoen egentlig ikke har så veldig mye å fortelle. Når det kommer til stykket.

En klassiker

Bergens Tidende Morgen, 11.11.1999

Verk av Cecilie Ore, György Ligeti, Philippe Hurel og Asbjørn Schaathun

Siri Torjesen, sopran

Pierre-André Valade, dirigent

BIT 20 Ensemble

Autunnale

Håkonshallen

BIT20 Ensemble på Autunnalen med overbevisende tolkning av Ligetis Kammerkonsert

Hvis samtidsmusikken overhodet har en klassiker, må det visst være György Ligetis «Kammerkonsert for 13 instrumenter» fra 1970. Det er blitt til ganske mange plateinnspillinger gjennom årene. Og man hører ofte verket i de vanlige konsertsalene. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: Dette er effektiv, velproporsjonert musikk, et verk med helt innlysende kammermusikalske kvaliteter. Det er ikke tilfeldig at Kammerkonserten er blitt karakterisert som en indirekte hyllest til Alban Berg, den mest utadvendte av høymodernismens frontfigurer.

At BIT 20 Ensemble kjenner denne musikken fra innsiden, og liker å spille den, vet vi fra før. På tirsdagens Autunnale-konsert i Håkonshallen demonstrerte de det igjen, denne gangen med en nydelig, overbevisende tolkning dirigert av Pierre-André Valade. Uansett at verket stammer fra Ligetis såkalt mikropolyfone periode hvor han konstruerer musikken sin med mekanisk systematikk og bygger opp tette lag av irregulære, repetitive mønstre, ble resultatet i BIT20's versjon likevel luftig og gjennomsiktig, nettopp et «klassisk» kammermusikalsk satsbilde, en slags musikalsk demokrati med 13 instrumenter i svevende, innbyrdes balanse. I en fremførelse som kan måle seg med de beste på platemarkedet.

Kveldens andre hovedverk var Asbjørn Schaathuns «Triplis+». Vi hørte sist denne skeive Schubert-fantasien for sopran og kammerensemble under årets Festspill med Cikada og Hilde Torgersen. På tirsdagens konsert kunne man av og til lure på om dette er et «work in progress», om Schaathun kanskje har jobbet videre siden sist og endret på saker og ting. I BIT 20's versjon virket verket i alle fald betydelig mer voldsomt og røft enn vi husker det fra før, noe som formentlig ikke minst skyldes sopranen Siri Torjesen som tilførte kveldens tolkning en flott, rå ekspressivitet, uansett at hun intonasjonsmessig beveget seg betenkelig nær stupet et par ganger. 

Musikk for neste årtusen

Bergens Tidende Morgen, 08.11.1999

Verk av Murail, Vaage, Jarell, Ore og Hurel

Pierre-André Valade, dirigent

Ensemble Court-circuit

Autunnale

Håkonshallen

Flott åpning av Autunnalen. Cecilie Ore presenterer nytt, spennende verk.  

På slutten av 50-tallet hadde den musikalske modernismen malt seg opp i et hjørne. Det var nå mulig å skape gjennomregulerte musikalske forløp av hittil ukjent kompleksitet, men de nye, systematiske komposisjonsteknikkene genererte sjelden former som kunne fattes umiddelbart, i lyttesituasjonen, i konsertsalen.

I de førti år som er gått siden da, har samtidsmusikken levd med dette problemet, dette spørsmålet: Hvordan forsone indre musikalsk logikk og høyt oppdrevet systematikk med kravet om hørbar musikalsk form? Den siste Autunnale i dette årtusen er en glimrende anledning til å fundere litt over dette problemet. På lørdagens flotte åpningskonsert med det glimrende franske Ensemble Court-circuit under ledelse av Pierre-André Valade fikk vi presentert noen mulige svar.

Vårt bysbarn Knut Vaage var representert med «Transit», et verk der korte musikalske begivenheter settes opp som markante fargepletter mot en lavmælt, nesten vegeterende bakgrunn. Hos Vaage er kravet om streng form fortrengt til fordel for mer «uformelle», nærmest «maleriske» løsninger. Slik det også var tilfellet i flere andre av kveldens verk. Sveitsiske Michael Jarell har f.eks. gjennom snart tyve år arbeidet på «Assonances», en åpen syklus, hvor de enkelte verkene er forbundet tematisk eller klanglig. Fra denne musikalske skisseboken hørte vi nummer seks fra 1991, et litt ubesluttsomt verk preget av stor klangrikdom. Også i «... à mesura» av franske Philippe Hurel er klangen det primære, mens det formelle forløpet her styres relativt tradisjonelt via dynamiske buer, rytmiske repetisjoner, eller rett og slett av generalpauser.

Med fare for å bli beskyldt for sjåvinisme må denne anmelderen konstatere at kveldens store opplevelse var av norsk fabrikat – urfremførelsen av Cecilie Ores «Nonquam non» for strykere og treblåsere. «Nonquam non» er latinsk for «ikke aldri» og bak denne finurlige, på én gang bekreftende og benektende, tittelen gjemmer det seg et kompromissløst verk som ikke på noen måte gir ved dørene: en kompleks lydskulptur hvor enerverende, vibrerende avsnitt preget av dissonantiske strykerglissader veksler med kortere, mer samlede, mer markerte avsnitt i en lang, seigtflytende musikalsk bevegelse.

Uansett at man som uforberedt tilhører i salen ikke har en jordisk sjanse for å fatte satsens kompleksitet der og da eller den komposisjonsteknikken som har produsert den, så hører øret med en gang at dette er stor musikk – musikk hinsides alle vanlige forestillinger om hva musikk er, kan eller bør være. Et verk i klassisk forstand:  fysisk materiale formet av indre nødvendighet, drevet av sin egen logikk. Musikk for det neste årtusen?