En klassiker

Bergens Tidende Morgen, 11.11.1999

Verk av Cecilie Ore, György Ligeti, Philippe Hurel og Asbjørn Schaathun

Siri Torjesen, sopran

Pierre-André Valade, dirigent

BIT 20 Ensemble

Autunnale

Håkonshallen

BIT20 Ensemble på Autunnalen med overbevisende tolkning av Ligetis Kammerkonsert

Hvis samtidsmusikken overhodet har en klassiker, må det visst være György Ligetis «Kammerkonsert for 13 instrumenter» fra 1970. Det er blitt til ganske mange plateinnspillinger gjennom årene. Og man hører ofte verket i de vanlige konsertsalene. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: Dette er effektiv, velproporsjonert musikk, et verk med helt innlysende kammermusikalske kvaliteter. Det er ikke tilfeldig at Kammerkonserten er blitt karakterisert som en indirekte hyllest til Alban Berg, den mest utadvendte av høymodernismens frontfigurer.

At BIT 20 Ensemble kjenner denne musikken fra innsiden, og liker å spille den, vet vi fra før. På tirsdagens Autunnale-konsert i Håkonshallen demonstrerte de det igjen, denne gangen med en nydelig, overbevisende tolkning dirigert av Pierre-André Valade. Uansett at verket stammer fra Ligetis såkalt mikropolyfone periode hvor han konstruerer musikken sin med mekanisk systematikk og bygger opp tette lag av irregulære, repetitive mønstre, ble resultatet i BIT20's versjon likevel luftig og gjennomsiktig, nettopp et «klassisk» kammermusikalsk satsbilde, en slags musikalsk demokrati med 13 instrumenter i svevende, innbyrdes balanse. I en fremførelse som kan måle seg med de beste på platemarkedet.

Kveldens andre hovedverk var Asbjørn Schaathuns «Triplis+». Vi hørte sist denne skeive Schubert-fantasien for sopran og kammerensemble under årets Festspill med Cikada og Hilde Torgersen. På tirsdagens konsert kunne man av og til lure på om dette er et «work in progress», om Schaathun kanskje har jobbet videre siden sist og endret på saker og ting. I BIT 20's versjon virket verket i alle fald betydelig mer voldsomt og røft enn vi husker det fra før, noe som formentlig ikke minst skyldes sopranen Siri Torjesen som tilførte kveldens tolkning en flott, rå ekspressivitet, uansett at hun intonasjonsmessig beveget seg betenkelig nær stupet et par ganger.