Den store fortellingen

Bergens Tidende Morgen, 14.11.1999

Verk av Mozart og Berlioz

Bertrand de Billy, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO og ung fransk dirigent i fremragende tolkning av Berlioz' Symphonie Fantastique.

Barcelonas Gran Teatre del Liceu har nettopp fått ny musikkdirektør. Han er ung, han er fransk, han heter Bertrand de Billy. Torsdag kveld dirigerte han Bergens Filharmoniske Orkester i Grieghallen. Og etter å ha hørt hans tolkning av Hector Berlioz' Symphonie Fantastique, da er det bare å ønske spanjolene hjertelig til lykke. For her har de fått en glimrende dirigent som ikke alene har musikalsk overblikk og autoritet men også sans for dramatikk, stor gestikk og voldsomme lidenskaper. Og som i tillegg kommuniserer bra, både med orkester og publikum. Kort sagt, en dirigent med alle de egenskaper jobben som leder av en opera krever. Og egenskaper som også må til hvis Berlioz' store fortelling skal lykkes i en konsertsal.

Og alt lyktes så sannelig denne torsdag kvelden. Her var det høyspent energi fra første takt, en lang, sammenhengende historie full av eksplosive utladninger og brå kast. Og hele tiden klarhet i fremførelsen, oversikt over stoffet, et timelangt sammenhengende forløp av musikalske begivenheter fremført med minutiøs omhu for hver enkelt, bitteliten detalj.

Det hjalp selvsagt at BFO enda en gang spilte helt forrykende bra. Orkesteret er tilsynelatende inne i en fase nå hvor det bare går fremad, hvor formkurven bare stiger og stiger fra uke til uke. Torsdagens Symphonie Fantastique fremsto blank og renset som etter et syrebad, så klar, så skarp i fargene, så glødende og strålende at man formelig kunne høre hvor nytt og overveldende dette komplekse verket må ha virket ved uroppførelsen for 170 år. En Berlioz-tolkning som denne får du neppe bedre noe annet sted for tiden.

Så ser vi for øvrig diplomatisk bort fra at kvelden også bød på den mest eiendommelige versjonen av Mozarts Linz-symfoni i manns minne. Det startet med at Bertrand de Billy satte et idiosynkratisk raskt tempo i førstesatsens adagio – med det resultatet at alle verkets indre proporsjoner simpelthen gikk i oppløsning. Adagio ble til andante, andante til allegro og presto til prestissimo. Ikke rart at tolkningen ble andpusten og urolig. Med musikerne nervøst halsende etter dirigenten, med Mozarts sangbare linjer avlevert heseblesende og henkastet. Et stort stykke musikk som aldri fikk lov å hvile i seg selv, aldri fikk lov å folde seg ut. Wham, bam, thank you, mam. Ferdig med Mozart. Men så var det Berlioz, da.