Musikk for neste årtusen

Bergens Tidende Morgen, 08.11.1999

Verk av Murail, Vaage, Jarell, Ore og Hurel

Pierre-André Valade, dirigent

Ensemble Court-circuit

Autunnale

Håkonshallen

Flott åpning av Autunnalen. Cecilie Ore presenterer nytt, spennende verk.  

På slutten av 50-tallet hadde den musikalske modernismen malt seg opp i et hjørne. Det var nå mulig å skape gjennomregulerte musikalske forløp av hittil ukjent kompleksitet, men de nye, systematiske komposisjonsteknikkene genererte sjelden former som kunne fattes umiddelbart, i lyttesituasjonen, i konsertsalen.

I de førti år som er gått siden da, har samtidsmusikken levd med dette problemet, dette spørsmålet: Hvordan forsone indre musikalsk logikk og høyt oppdrevet systematikk med kravet om hørbar musikalsk form? Den siste Autunnale i dette årtusen er en glimrende anledning til å fundere litt over dette problemet. På lørdagens flotte åpningskonsert med det glimrende franske Ensemble Court-circuit under ledelse av Pierre-André Valade fikk vi presentert noen mulige svar.

Vårt bysbarn Knut Vaage var representert med «Transit», et verk der korte musikalske begivenheter settes opp som markante fargepletter mot en lavmælt, nesten vegeterende bakgrunn. Hos Vaage er kravet om streng form fortrengt til fordel for mer «uformelle», nærmest «maleriske» løsninger. Slik det også var tilfellet i flere andre av kveldens verk. Sveitsiske Michael Jarell har f.eks. gjennom snart tyve år arbeidet på «Assonances», en åpen syklus, hvor de enkelte verkene er forbundet tematisk eller klanglig. Fra denne musikalske skisseboken hørte vi nummer seks fra 1991, et litt ubesluttsomt verk preget av stor klangrikdom. Også i «... à mesura» av franske Philippe Hurel er klangen det primære, mens det formelle forløpet her styres relativt tradisjonelt via dynamiske buer, rytmiske repetisjoner, eller rett og slett av generalpauser.

Med fare for å bli beskyldt for sjåvinisme må denne anmelderen konstatere at kveldens store opplevelse var av norsk fabrikat – urfremførelsen av Cecilie Ores «Nonquam non» for strykere og treblåsere. «Nonquam non» er latinsk for «ikke aldri» og bak denne finurlige, på én gang bekreftende og benektende, tittelen gjemmer det seg et kompromissløst verk som ikke på noen måte gir ved dørene: en kompleks lydskulptur hvor enerverende, vibrerende avsnitt preget av dissonantiske strykerglissader veksler med kortere, mer samlede, mer markerte avsnitt i en lang, seigtflytende musikalsk bevegelse.

Uansett at man som uforberedt tilhører i salen ikke har en jordisk sjanse for å fatte satsens kompleksitet der og da eller den komposisjonsteknikken som har produsert den, så hører øret med en gang at dette er stor musikk – musikk hinsides alle vanlige forestillinger om hva musikk er, kan eller bør være. Et verk i klassisk forstand:  fysisk materiale formet av indre nødvendighet, drevet av sin egen logikk. Musikk for det neste årtusen?