Musikalsk matematikk

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1999

Verk av Telemann, Händel m.fl.

Cellissimo-kvartetten:

Aage Kvalbein, Johann Sebastian Blum, Gunnar Hauge og Øystein Sonstad

Bergen Kammermusikkforening

Logen

Aage Kvalbein i Logen med flott kvartett av norske super-cellister

Hvorfor er det i hele musikkhistorien bare skrevet en bitteliten håndfull verk for cello-kvartett? Konserten i Logen på søndag svarte vel nokså klart på dette spørsmålet. For uansett at Aage Kvalbein var på scenen med en flott kvartett av norske super-cellister, ble det etterhvert tydelig at matematikkens lover ikke gjelder på musikkens område: Fire celloer klinger ikke nødvendigvis fire ganger bedre enn én. Kraften i bunnen, den mørke melankolien, den intense sangen i toppen - alt dette som til daglig er celloens styrke, blir tydeligvis fort problematisk når klangen firedobles. Helhetsbildet tenderer mot det grumsete, og de sangbare passasjene slår over i det sentimentalt søtlatne.

Hertil kommer at det gikk temmelig lang tid før de fire musikerne fikk spilt seg varme. I første avdeling var det en del steder hvor intonasjonen ikke var helt i vater. Og det var mye uklar artikulasjon i ensemblespillet, f.eks. i de raske satsene i det innledende stykket av Telemann.

Best lyktes en enkel, kort sonate for to celloer av Händel og to upretensiøse, impresjonistisk fargete stykker av belgiske Joseph Jongen. Samt, ikke å forglemme, et vakkert, nyskrevet verk av den unge musikkhøgskolestudenten Bjørn Stenvaag. I «Ved nyingen» har Stenvaag skapt en flott, deklamerende, rytmisk spenstig sats hvor han ikke forsøker å homogenisere de fire instrumentene, men tvert imot lar dem spille seg ut mot hverandre med alle de mange forskjellige virkemidlene som en cello stiller til disposisjon.

Kvelden sluttet i den populære avdelingen, med numre av Scott Joplin og Evert Taube og svisker som La Paloma og Brazil, det hele i så herlig corny arrangementer og spilt med så mye energi og glimt i øyet, at man bare måtte overgi seg.