Modernitetens konflikter

Bergens Tidende Morgen, 29.09.2001

Verk av Prokofiev, Tsjaikovskij og Bartók

Solist: Sebastian Dörfler, cello

Dirigent: Mario Venzago

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Triumferende tolkning av Bartóks Mandarin. Sebastian Dörfler som solist i Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner

Sett i musikkhistoriens bakspeil har alt funnet sin rette plass, verkene ligger nydelig på rekke og rad, stilarter og skoler følger logisk etter hverandre i geledd, det er orden i sysakene. Men da musikken i sin tid ble skapt, hvordan var det da? Da var det kaos og konflikt, da var det verk som pekte i alle retninger, da var ingenting avklart. Ennå.

I 1917 satt Sergej Prokofiev i St.Petersburg og prøvde ut hvordan det var å komponere uten å ha et klaver å støtte seg til; i 1918 jobbet Bartók Béla i Budapest med å sette musikk til en pantomime. Prokofiev endte opp med sin første symfoni, Bartók med «Den forunderlige mandarin». Når de to verkene støter sammen i en konsertsal i Bergen i dag, er det vanskelig å fatte at de er skrevet innen for samme år, i samme del av verden. Ja, at de faktisk tilhører samme musikkhistorie.

For det er voldsomme, uforsonlige kontraster mellom disse to verkene, kontraster som ble spilt maksimalt ut på torsdag i Grieghallen. Det startet med Prokofiev-symfonien, en penneprøve i klassiserende stil, kort og knapp i formen, luftig i klangen. Avviklet lett og elegant av BFO og den fine sveitsiske dirigenten Mario Venzago, med rytmisk svev og sirlig omhu for detaljen, i en tolkning som hadde dandyens tørre, ironiske tone, men som også nøkternt demonstrerte hvor foruroligende tett Prokofiev her er på den mest banale delen av underholdningsbransjen.

Og så, etter pausen, trumfkortet: Bartóks Mandarin som med en gang går direkte inn i sentrum av det tidlige 20. århundres forestillingsverden. At Bartók var ekspressionist i disse årene, tett på Schönberg og Wienerskolen, det ble helt tydelig i BFO og Venzagos flotte, triumferende tolkning. Her var det brå kast og store utladninger, men også klarhet, nitid redegjørelse for alle tråder i den innfløkte teksturen og for alle skeive taktslag i den komplekse rytmikken. Og underveis ble det da også demonstrert at vel var Bartók en sentraleuropeisk modernist, men han var like fullt seg selv, en komponist fra modernitetens utkant - som kanskje nettopp derfor formådde, bedre enn noen annen komponist i tiden, å spille inn mot sentrum og artikulere modernitetens mest vanskelige tanke- og følelsesmessige konflikter.

Før pausen var Sebastian Dörfler solist i Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner. Vi kjenner Dörfler som en fin førstecellist i BFO, som en glimrende kammermusiker, og som et sympatisk, kulturpolitisk engasjert menneske. På torsdag spilte han Rokokko-variasjonene med lys, elegant tone, bra teknikk og mye musikalitet. Allikevel overbeviste han ikke som solist. Det var noe andpustent over tolkningen hans, fraser som ikke ble helt foldet ut, en del ru pletter i intonasjonen, men først og fremst hadde han vanskelig ved å sette autoritet bak musikken, brenne igjennom akkompagnementet og få solostemmen opp å sveve over orkesteret.

Ung triumf

Bergens Tidende Morgen, 08.09.2001

Verk av Mozart og Mahler

Julia Fischer, fiolin

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Sesongstart i Harmonien. Møte med en talentfull ung fiolinist. Problematisk fremførelse av Mahlers 5. symfoni.

Når tyske Julia Fischer avslutter en kadense og orkestret tar over, blir hun et øyeblikk stående med buen høyt hevet. Som i triumf. Og det forstår man godt. For det er noe suverent, noe selvfølgelig og seierrikt over hennes tolkning av Mozarts 4. fiolinkonsert. Fischer er bare 18 år, men har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg og går uten omsvøp direkte til musikkens kjerne. Og spiller dette verket slik det bør spilles: triumferende, uslåelig. Et verk skrevet av ung komponist fremført denne kvelden av en ung fiolinist som bobler av energi og overskudd.

Man kommer uunngåelig til å tenke på den unge Anne-Sofie Mutter og hennes platedebut med Mozarts 3. og 5. fiolinkonsert, men Julia Fischer er ikke Mutter, hun er seg selv, en sterk og selvstendig stemme. Klangen hennes er slank, fraseringen smidig, og tolkningen lett og elegant, uten å bli overfladisk. At hun også har sans for de tyngre verkene, demonstrerte hun i ekstranummeret med en frisk tolkning av fugaen fra Bachs første fiolinsonate.

Simone Young og BFO har ved tidligere anledninger prestert flotte, overbevisende Mahler-tolkninger. Men her ved inngangen til Youngs siste sesong i Bergen, er det ikke lengre den nødvendige elektrisiteten i forholdet. Og fremførelsen av Mahlers 5. symfoni ble langt fra den opplevelsen man hadde kunnet håpe.

Vel var det mye glede seg over. Som alltid med BFO. Flotte soloer fra trompet og horn, en imponerende rekke messingblåsere som holdt høyt nivå tvers gjennom alle kveldens umenneskelige anstrengelser, fine innsatser i alle grupper. Mange nydelige detaljer altså, men nettopp detaljer, ikke helhet. Den enorme, kompliserte formstrukturen som Mahler bygger opp gjennom dette lange verket, den var det vanskelig å høre. Noe som hadde å gjøre med at Young og BFO aldri fikk riktig hold på symfoniens første avdeling.

Den innledende Sørgemarsj skal spilles «Med avmålte skritt. Strengt. Som en gravferd», skriver Mahler. Men her gikk den litt for langsomt, i et litt for makelig, nesten slentrende tempo, helt uten den stramme intensiteten som er nødvendig for å drive fortellingen i gang, denne lange musikalske fortellingen som en time senere skal falde til hvile og klinge ut i en høystemt forløsende koral. Detaljorienteringen var spesielt tydelig og uheldig i andresatsen hvor spillet mellom allegroen og de konstante innbruddene fra førstesatsens materiale nærmest fremsto som en serie brå, uforståelige kontraster. Først ved det store, triumferende vendepunktet i andresatsen begynte det å bli sammenheng i fremførelsen, men da var mye allerede tapt.