Gjenhør med en stor, norsk baryton

Bergens Tidende, 23.04.2008

Knut Skram

Concert Recordings

Simax

Konsertopptak med Knut Skram i sentrale operaroller

Kanskje denne nye platen med Knut Skram er tenkt som en, litt forsinket, feiring av hans 70-års dag i desember? Vanskelig å si. Tekstheftet gir ingen forklaring. Men uansett om det har vært en slik anledning eller ikke, så er dette iallfall en plate som det er all grunn til å hilse velkommen. For her møter vi den store, norske barytonen i noen av hans sentrale operaroller, og vi får i tillegg høre ham som liedsanger akkompagnert av legendariske Robert Levin.

Det er snakk om konsertopptak fra en periode på over tjue år. Det starter med Renatos arie «Alzati – Eri tu» fra Verdis opera Maskeballet i et opptak fra en internasjonal operakonkurranse i Helsinki i 1971. Skram som på dette tidspunktet bare var 6-7 år inne i karrieren, vant førsteprisen. Og det forstår man godt. For her var alt allerede på plass, alt hva man kan ønske seg av en dramatisk baryton: Ikke bare en stor, fyldig stemme, men også sikker formsans og evne til å karakterisere rollefiguren både psykologisk og musikalsk.

Etter det finske opptaket følger utdrag fra andre Verdi-operaer, etterfulgt av arier fra Wagners Tannhäuser og Mozarts Don Giovanni og Tryllefløyten, alt sunget med solid profesjonalitet. Og det er fint at det midt mellom de relativt korte opptakene også er blitt plass til et tjue minutter langt utdrag fra andre akt av Verdis La Traviata der Skram i rollen som den hjerteløse Germont utfolder hele sin karakteriseringskunst, i sterkt samspill med Inga Nielsens Violetta og akkompagnert av Oslo Filharmonien med Antonio Pappano som dirigent.

Et annet av platens høydepunkter er en inntrengende tolkning av «O, du mein holder Abendstern» fra Wagners Tannhäuser der Skram akkompagneres av Royal Philharmonic Orchestra under ledelse av Simone Young (jo visst, den samme Simone Young som etter et par ulykkelige år i Bergen nå feirer triumfer som operasjef i Hamburg og sjefsdirigent for Hamburg Filharmonikerne …). 

At dette siste opptaket er gjort da Skram var 57, merker man ikke, verken på stemmekvaliteten eller tolkningen. Til gjengjeld merker man på det tretti år gamle opptaket av Schumanns Dicherliebe at det stammer fra en tid da lied-idealene var noe annerledes enn i dag.

Avskjed med Simone Young

Bergens Tidende Morgen, 27.04.2002

Verk av Beethoven, Schönberg, Brahms og Richard Strauss

Solist: Frank Peter Zimmmermann, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fremragende Beethoven-tolkning. Flott avslutningskonsert med Simone Young.

Omdreiningspunktet i Beethovens fiolinkonsert ligger i slutten av første sats. Ikke i den turbulente kadensen, men i taktene rett etterpå hvor solisten, mot sedvane, fortsetter å spille, og nå for første gang spiller det rolige sidetemaet, spiller det igjennom helt uten forsiringer, rent, fredfylt. I denne overgangen fra utadvendt dramatikk til avklart inderlighet forteller Beethoven at det bak alle de store musikalske formene hans alltid ligger en helt enkel ide, en enkel, klar melodilinje.

Det sier noe om Frank Peter Zimmmermanns storhet som Beethoven-fortolker at han ikke alene spilte dette poenget frem på torsdagskonserten, men at han også demonstrerte at det har vært forberedt helt fra satsens begynnelse, at overgangen til den rene, nakne melodilinjen ikke er et radikalt brudd, en plutselig innsikt, men en utfoldelse av hele satsens grunnleggende karakter. I denne musikken snakkes det stille og lavmælt om de største tingene. Og snakken fortsetter inn i den drømmende andresatsen som i Zimmermanns lyriske tolkning ble det stedet hvor musikken foldet seg helt ut.

Ikke at tolkningen ellers manglet temperament og styrke. I tredjesatsen smelte Zimmermann til med rå kraft og imponerende teknisk overskudd. På en jazzkonsert ville det vært vill applaus etter den halsbrekkende kadensen til sist i satsen. Nå ble det til gjengjeld stående ovasjoner etterpå. Og som ekstranummer, og som motvekt til Beethovens ro og alvor, et av Paganinis solostykker, et stykke skamløst publikumsfrieri der alle den gamle felespillers triks ble brent av i et overdådig virtuost festfyrverkeri.

Men Beethoven, altså. Og etter pausen et ungdomsverk av Arnold Schönberg pluss Brahms’ Akademiske Festouverture og til sist Richard Strauss’ Till Eulenspiegel. Men så var det da også Simone Youngs avslutningskonsert som sjefdirigent. Med et program som på mange måter sammenfatter hennes musikalske interesser: Sentraleuropa. Wien. Strekket fra Beethoven til de aller seneste senromantikerne.

Avslutningskonserten ble en understreking av Simone Youngs kvaliteter som dirigent: Entusiasmen var der kvelden igjennom. Og evnen til å finne den rette balansen mellom de store linjene og den viktige detaljen. Pluss sansen for den store gestus, de flotte, dramatiske effektene. At hennes siste verk i Bergen skulle bli Strauss’ flamboyante Till Eulenspiegel for fullsatt orkester, er i så måte ganske betegnende.

Det ble mange stående ovasjoner til sist denne kvelden. Som takk for en flott konsert. Og for tre år som kunstnerisk leder av BFO. Simone Young har ikke hatt det nemt i denne byen. Og har kanskje heller ikke vært nem å samarbeide med. Men blant oss menige publikummere vil hun bli husket som den dirigenten som igjen gjorde det morsomt og interessant å gå på torsdagskonsert, den dirigenten som sto i spissen for BFO under den store gjenreisningen etter 90-tallets kunstneriske tørke. Det er ikke noe ringe ettermæle.

Konsertmesterens kveld

Bergens Tidende Morgen, 09.03.2002

Verk av Mozart og Bruckner

Solist: Espen Lilleslåtten, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO’s konsertmester imponerer som solist i Mozarts 5. fiolinkonsert. Problematisk tolkning av Bruckners 6. symfoni.

Torsdag i Harmonien. Det begynner med Mozart. Den femte fiolinkonserten. Vi sitter og venter på det merkelige stedet rett etter hovedtemaet hvor orkestret plutselig stopper opp, tempoet går ned i adagio, og solisten introduserer seg selv med en liten intens frase som nærmest improviseres frem. Men denne kvelden er prosedyren litt annerledes. For allerede da strykerne skal til å starte med hovedtemaet, griper kveldens solist, Espen Lilleslåtten, fiolinen sin og spiller med. Det er  BFO’s konsertmester som ikke fornekter seg her. En konsertmester som med autoritet legger seg i spissen, samler orkestret bak seg, fører an. Og som så umiddelbart etter forvandler seg til solist og kaster seg inn i den egentlige introduksjonen.

Gjennom tre satser var Lilleslåtten konstant i sentrum og imponerte med en myndig, gjennomarbeidet tolkning, en tolkning som selvsagt var virtuos, men som først og fremst var musikalsk. Lilleslåttens Mozart var frisk, klar, syngende. Og erfaringene fra konsertmesterpulten kom godt med i dette verket hvor fiolin og orkester hele tiden glider sammen i et nesten kammermusikalsk vev.

Et enkelt problem var det dog, ikke i Lilleslåttens tolkning, men i orkesterledsagelsen: Andresatsen ble gjennomført i et så slapt tempo at musikken nærmest ble drenet for energi. Derfor var det med bange anelser man etter pausen gikk inn til Bruckners sjette symfoni. For i Bruckner avhenger alt av det rette tempovalget.

Frykten viste seg å være velbegrunnet. Uansett at orkestret og Simone Young tydeligvis hadde arbeidet med dette verket, og uansett at fremførelsen demonstrerte god forståelse for de store strukturene i de enkelte satsene, og det generelt var klar markering av alle viktige detaljer, så ble det likevel ikke noen vellykket Bruckner-tolkning. Adagio-satsen som skal være «feierlich», alvorlig, høytidelig, var heller tung og treg. Scherzoen som skal være rytmisk og organisk, var kantet, mekanisk. Som helhet virket fremførelsen nærsynt, fragmentert. Som om den ikke var helt ferdig. Som om alle bygningens elementer var ankommet og lå på deres rette plass, men ennå ikke var føydd sammen. Det ble ikke reist noen musikalsk katedral denne kvelden. 

Musikalsk ettertenksomhet

Bergens Tidende Morgen, 02.03.2002

Verk av Brahms

Stephen Kovacevich

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stephen Kovacevich i Grieghallen med gjennomreflektert tolkning av Brahms’ første klaverkonsert.

Navnet er Kovacevich. Stephen Kovacevich. Han er pianist. Ikke en av de som konstant er på forsidene av de store musikktidsskriftene. Men like fullt en fremragende musiker. Hans gamle plateselskap Philips skjønte det ikke. Først etter at han byttet til EMI, er han blitt innspilt etter fortjeneste og verdsatt som det han er: En av tidens største pianister, en kunstner som ubesværet dekker hele det sentrale klaverrepertoaret. Og som alltid gir lytteren stoff til ettertanke.

Så sitter han da ved flygelet i  Grieghallen og spiller Brahms’ første klaverkonsert. Hvor ofte har han ikke spilt dette verket, på plate, i konsertsalen? Og likevel er det som om musikken fremdeles er ny for ham. Ny blir den i hvert fald for tilhøreren. Gjennom hele dette konfliktfylte verket hvor den unge Brahms har sørget for at alt er annerledes enn i vanlige klaverkonserter, gjennom hele denne lange, uortodokse musikalske konstruksjonen, holder Kovacevich alle muligheter åpne. Han spiller verket rytmisk friere enn man er vant med, ofte nesten improviserende, fabulerende. Men det er ingen hast i tolkningen, heller ikke noe romantisk drømmeri. Derimot er det en klar og våken tanke, en slags musikalsk ettertenksomhet – som om han i hver takt overveier verkets mange muligheter før han velger den som – hver gang - viser seg å være den rette, den som logisk, men uventet, fører musikken videre og åpner nye perspektiver og nye valg.

Ikke at han underveis glemmer musikkens mer elementære, kontante aspekter. Kovacevichs Brahms er sterk og muskuløs når det kreves. Hans ”maestoso” i førstesatsen er nettopp majestetisk, hans oktavtriller er virtuose, fulle av kraft og overskudd. Og tredjesatsens rondo er ungdommelig energisk. Like fullt er det den langsomme, reflekterende andresatsen som i denne tolkningen fremstår som hele verkets omdreiningspunkt.

Det var også her Kovacevich fikk det beste motspill fra Simone Young og orkestret - hvis innramning av solostemmen ellers virket noe fragmentarisk og avventende, for ikke å si spakferdig. Noe av forklaringen fikk vi kanskje etterpå i Brahms’ fjerde symfoni hvor det var betydelig mer glød og energi i fremførelsen, men hvor det samtidig også ble klart at Simone Youngs bilde av Brahms er annerledes enn Kovacevichs. Hvor han er opptatt av den reflekterende Brahms, legger hun primært vekt på musikkens hardtslående poenger. Hennes Brahms er kantet, mer skarp i klangen enn man er vant med, men ganske effektiv. Og det er sikkert ikke noen tilfeldighet at det var den humørfylte, friske tredjesatsen som fungerte best i denne fremførelsen.

Ung triumf

Bergens Tidende Morgen, 08.09.2001

Verk av Mozart og Mahler

Julia Fischer, fiolin

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Sesongstart i Harmonien. Møte med en talentfull ung fiolinist. Problematisk fremførelse av Mahlers 5. symfoni.

Når tyske Julia Fischer avslutter en kadense og orkestret tar over, blir hun et øyeblikk stående med buen høyt hevet. Som i triumf. Og det forstår man godt. For det er noe suverent, noe selvfølgelig og seierrikt over hennes tolkning av Mozarts 4. fiolinkonsert. Fischer er bare 18 år, men har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg og går uten omsvøp direkte til musikkens kjerne. Og spiller dette verket slik det bør spilles: triumferende, uslåelig. Et verk skrevet av ung komponist fremført denne kvelden av en ung fiolinist som bobler av energi og overskudd.

Man kommer uunngåelig til å tenke på den unge Anne-Sofie Mutter og hennes platedebut med Mozarts 3. og 5. fiolinkonsert, men Julia Fischer er ikke Mutter, hun er seg selv, en sterk og selvstendig stemme. Klangen hennes er slank, fraseringen smidig, og tolkningen lett og elegant, uten å bli overfladisk. At hun også har sans for de tyngre verkene, demonstrerte hun i ekstranummeret med en frisk tolkning av fugaen fra Bachs første fiolinsonate.

Simone Young og BFO har ved tidligere anledninger prestert flotte, overbevisende Mahler-tolkninger. Men her ved inngangen til Youngs siste sesong i Bergen, er det ikke lengre den nødvendige elektrisiteten i forholdet. Og fremførelsen av Mahlers 5. symfoni ble langt fra den opplevelsen man hadde kunnet håpe.

Vel var det mye glede seg over. Som alltid med BFO. Flotte soloer fra trompet og horn, en imponerende rekke messingblåsere som holdt høyt nivå tvers gjennom alle kveldens umenneskelige anstrengelser, fine innsatser i alle grupper. Mange nydelige detaljer altså, men nettopp detaljer, ikke helhet. Den enorme, kompliserte formstrukturen som Mahler bygger opp gjennom dette lange verket, den var det vanskelig å høre. Noe som hadde å gjøre med at Young og BFO aldri fikk riktig hold på symfoniens første avdeling.

Den innledende Sørgemarsj skal spilles «Med avmålte skritt. Strengt. Som en gravferd», skriver Mahler. Men her gikk den litt for langsomt, i et litt for makelig, nesten slentrende tempo, helt uten den stramme intensiteten som er nødvendig for å drive fortellingen i gang, denne lange musikalske fortellingen som en time senere skal falde til hvile og klinge ut i en høystemt forløsende koral. Detaljorienteringen var spesielt tydelig og uheldig i andresatsen hvor spillet mellom allegroen og de konstante innbruddene fra førstesatsens materiale nærmest fremsto som en serie brå, uforståelige kontraster. Først ved det store, triumferende vendepunktet i andresatsen begynte det å bli sammenheng i fremførelsen, men da var mye allerede tapt.

Lyd uten film

Bergens Tidende Morgen, 05.06.2001

Verk av Sjostakovitsj og Grieg

Nikolai Luganskij, klaver

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Merkelig avslutning av Festspillene med karakterløs tolkning av Griegs a-moll konsert

Det sluttet i full forvirring. Konserten var forbi. Det ble hentet inn mikrofon til den tradisjonelle avslutningstalen. Men taleren uteble, uvisst av hvilken grunn. Og da måtte Simone Young springe på stilettene ut i kulissen og få nye instruksjoner. Så ble det kollektiv avsynging av «Ja, vi elsker». Så en liten, brydd pause. Så lite granne applaus. Så gikk Simone Young ut. Så gikk orkestret ut. Og så var de 49. Festspillene i Bergen forbi. «Tamt» - sa en eldre, skuffet bergenser bak os.

Men det startet i hvert fall ikke tamt. Det startet med et kakofonisk lydinferno som fikk veggene til å blafre. Og det fortsatte med fargesprakende musikk, med utdrag av Shostakovitsjs opera «Lady Macbeth fra Mtsensk-distriktet», og med Simone Young og Bergen Filharmoniske Orkester i toppform. Her var det store, dramatiske utladninger, melankolske mellomspill, tørre, kantede blåsersatser, ironi og grovkornet humor. Det hele spilt sterkt, engasjert, presist, med flotte soloprestasjoner og en briljant førstetrompetist glitrende i toppen.

Men uansett bra håndverk: Det store spørsmålet er likevel hva i himmelens navn denne musikken hadde å gjøre på  kveldens program. For noe «verk» er det bestemt ikke snakk om her. Shostakovitsj har aldri skrevet en «symfonisk suite» over sin Lady Macbeth. Derimot har dirigenten James Conlon engang i 1989 brutalt klippet en serie orkestrale sekvenser ut av det som opprinnelig var et langt, sammenhengende, komplekst musikkdramatisk verk.

Og da hjelper det ikke stort at Festspillenes programhefte gir et nitid handlingsreferat av den fraværende operaen. Resultatet blir uansett en totalt usammenhengende serie smakebiter, en rekke musikalsk meningsløse effekter. Lyd På Film het et av de siste arrangementene i Grieghallen. På avslutningskonserten var det Lyd Uten Film.

Men så Grieg og a-mollen da? Russiske Nikolai Luganskij er 28 år gammel og godt på vei mot en internasjonal karriere, med studier hos Tatjana Nikolaieva, en førsteplass i Tsjaikovskij-konkurransen og et par kritikerroste Rakhmaninov-plater på CV'en sin. Som Grieg-fortolker viste han seg å være helt anonym, en vennlig, ung profesjonell som kunne levere varen, men som gjorde det uten noe større engasjement. Han hadde lært seg alle notene, han kunne spille dem teknisk briljant, men hadde tydeligvis ingen personlige investeringer i dette prosjektet. Og resultatet ble deretter: En vag, merkelig kraftesløs og først og fremst helt karakterløs versjon av denne besværlige konserten.

Vi gikk hjem og hørte Michelangelis gamle BBC-innspilling fra Royal Festival Hall. Det suser fælt på den. Og det hender at han rammer de gale tangentene. Men den er bra, den.

Bedriftsdemokrati

Bergens Tidende Morgen, 07.04.2001

Verk av Brahms, Schumann og Beethoven

Solist: Antonio Meneses, cello

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Simone Young og BFO med storslått tolkning av Beethovens 3. symfoni.

Det er ikke helt enkelt å være Simone Young. I Bergen. Hun forstår for eksempel ikke det særlige norske bedriftsdemokratiet – dette var i det minste direktør Reitans stadige omkved under bruduljene i januar. Og kanskje har han rett. Kanskje Young som kunstnerisk leder slett ikke forstår hvorfor avgjørende kunstneriske beslutninger nødvendigvis må tas ved håndsopprekning i Harmoniens møterom. Til gjengjeld forstår hun så mye annet. Blant annet den særlige, og ikke helt uvesentlige, formen for bedriftsdemokrati som består i å få hundrede forskjellige musikere med hundrede forskjellige oppfattelser av saken til å bli enige og samarbeide om å skape stor musikk for et lydhørt, entusiastisk publikum. Den kunsten mestrer hun til fulle.

Torsdag kveld demonstrerte hun det. Igjen. Denne gangen med Brahms' Tragisk Ouverture, og først og fremst med en storslått tolkning av Beethovens 3. symfoni. Det var i dette verket Beethoven etablerte det som skulle bli det symfoniske idealet både for ham selv og for hele det 19. århundre: en stor, sammenhengende form, musikk som en langsom vekstprosess med tematisk og følelsesmessig kontinuitet gjennom fire lange satser. 

I tolkningen på torsdag gikk Young og Bergensfilharmonikerne inn til kjernen av denne formen. I de to første, tunge satsene var det grundig utarbeiding av alle nyanser og musikalske muligheter i Beethovens grunnmateriale; i tredjesatsens scherzo var det poengtert allegro og skarpe piskesmell; og i sistesatsen kom da det man alltid venter på hos Beethoven, den endelige transcendensen, det tidspunktet da musikken bryter igjennom og gjenoppstår på et nytt nivå.

Den gamle musikkhistorikeren Donald Tovey mente at Beethovens musikk er oppbyggelig. En slik kveld forstår man nesten hva han mente.

Og i tillegg hadde Young da med seg den fine cellisten Antonio Meneses som solist i Schumanns cellokonsert. Vanligvis spilles denne konserten av sterkt ekspressive cellister med forankring i Rostropovich-tradisjonen. Meneses minner mer om Pierre Fournier, celloens franske elegantier. Han er en stor tekniker, spiller med lys, slank tone og fraserer omhyggelig og egalt. Derfor ble det en annerledes, men først og fremst en selvstendig, gjennomlyst og opplysende tolkning av Schumann-konserten. Vi ser frem til å høre Meneses igjen i Bergen.

Gratulerer med dagen

Bergens Tidende Morgen, 14.10.2000

Verk av Sæverud, Sibelius og Beethoven

Henning Kraggerud, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott tolkning av Beethovens femte symfoni på Harmoniens bursdagsfeiring

Harmonien blir 235 år. Ikke noe rundt tall, likefrem. Men bra nok til en liten bergenserfestlighet med fanfare, prolog, spredt allsang og bløtkake i pausen. Kvelden endte med touche til Simone Young. Hvilket ikke er mer enn rett og rimelig. For det som egentlig bør feires, hver dag, bursdag eller ei, er naturligvis at Harmonien i disse årene har en sjefsdirigent som formår å få orkestret til å løfte seg, folde seg ut, til å stråle og blomstre.

På torsdag var det ganske visst i første omgang unge, fantastiske Henning Kraggerud som blomstret og dominerte scenen suverent med en åndeløs, på en gang dypt inderlig og virtuost utagerende tolkning av Sibelius' fiolinkonsert. Men så, etter pausen, ble det orkestrets tur: Beethovens femte symfoni, et mirakel av konsentrasjon og klarhet, fremført med utrettelig energi og med et sugende drive gjennom alle satser, fra aller første bankende figur til aller siste fortissimo fermat.

Prøvesteinen i dette verket har alltid vært den ubrutte overgangen mellom tredje og fjerde sats. På torsdag ble denne lange forvandlingen fra moll til dur spilt optimalt ut, drevet igjennom med tvingende nødvendighet slik at fjerdesatsen ble nettopp dette triumferende, transcenderende gjennombruddet som dikteren E.T.A. Hoffmann hadde i tankene da han i 1810 skrev sin berømte anmeldelse av verket: «Musikken åpner et ukjent rike for mennesket; en verden som ikke har noe til felles med den ytre sanseverden som omgir ham, en verden i hvilken han forlater alle følelser som kan defineres ved hjelp av begreper, for å hengi seg til det uutsigelige».

Gratulerer med dagen. Og med Simone Young.

Fra første takt

Bergens Tidende Morgen, 12.02.2000

Verk av Brahms og Schönberg

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Det er igjen en fornøyelse å være på konsert i Grieghallen

Simone Young er i byen. Det merkes. Fra første takt. Her er det ingen omsvøp, ingen forbehold, men stor, generøs musisering. Sammen med et orkester som arbeider med klang, med frasering, med de store strukturene. Og som spiller opp til den høye standarden Young selv setter og krever. Fra første takt. Kort sagt: Det er igjen en fornøyelse å være på konsert i Grieghallen.

Temaet i Johannes Brahms’ Haydn-variasjoner op. 56a ble presentert spenstig, luftig. Og den stramt kontrollerte energien holdt seg gjennom alle de følgende åtte miniatyrene hvor Young og BFO fikk hver eneste kammermusikalsk nyanse til å stå glassklar og lysende. Dette var Brahms, det sene 1800-tallets ruvende skikkelse, men også det 20 århundres moderne Brahms, i en presis tolkning farget av kveldens neste verk, Schönbergs Orkestervariasjoner op. 31.

All den sene Schönbergs musikk er på et vis «tema med variasjoner» - variasjoner over det stoffet som kan rommes i en 12-tonerekke. Men Orkestervariasjonene er kanskje det verket der dette grunnprinsippet mest tydelig kan høres av publikum i salen. Og der det tette slektskapet med Brahms og senromantikken også er til å ta og føle på. I hvert fall i Young og BFOs musikkhistorisk konsekvente tolkning.

Og da er det vel logisk at kvelden også sluttet der den startet, med Brahms - men nå sett gjennom Schönbergs briller: Brahms’ første klaverkvartett, op. 25, i Schönbergs transkripsjon for stort orkester. Dette er en av historiens mest vellykkede musikalske oversettelser: en transkripsjon som samtidig er en sylskarp analyse av det opprinnelige verket, gjennomført med verkets egne musikalske midler. Torsdag kveld i Grieghallen hørte vi den slik den er tenkt: et musikalsk røntgenbilde som fremviser de indre linjene i et storslagent stykke senromantikk.

Dobbeltblikket

Bergens Tidende Morgen, 04.12.1999

Verk av Mendelssohn, Elgar og Brahms

Andrea Bönig, alt

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oppturen fortsetter: BFO og Simone Young i flott tolkning av Brahms' 3. symfoni.

Ingen kan klandre programkomiteen i Harmonien. Da programmet i sin tid ble lagt, var det naturligvis umulig å forutsi at Mendelssohns «Havblikk og lykkelig seilas» (Op. 27) og Elgars idylliske «Havbilder» (Op. 37) skulle spilles mindre enn en uke etter Sleipner-katastrofen. Og ingen ville vel heller kreve at de to verkene skulle vært tatt av programmet. Likevel virket det riktig at Lorentz Reitan innledet torsdagskonserten med noen ord om tragedien, og at Simone Young gjorde pausen mellom de to verkene til en kollektiv minnestund. En fin gestus, utført med takt og omtanke.

Når det gjelder musikken, konstaterer vi at oppturen fortsetter for Bergen Filharmoniske Orkester. Det er det sikkert mange grunner til, men vi som sitter i salen og bare hører det vakre sluttresultatet, fokuserer naturligvis på Simone Young og hennes imponerende grep om orkestret og verkene. Denne høsten har hun tatt BFO og publikum med på en begivenhetsrik dannelsesreise gjennom den store, sentraleuropeiske tradisjonen. Torsdag kveld var turen kommet til Brahms, til den 3. symfonien.

At Young har sans for de store formene og det lange trekket i denne tradisjonen – det vet vi fra fremragende tolkninger av Beethoven og Bruckner denne høsten. Men vi vet også at hun ikke nøyes med å innta rollen som respektfull museumsvakt: hun møter tradisjonen med et karakteristisk dobbeltblikk, ser den både innefra og utefra. I torsdagens gjennomkontrollerte Brahms-tolkning fikk hun BFO til å spille verket innforstått, lojalt, som det stykke fullblods romantikk det faktisk er, med alle klanglige detaljer på plass, med nettopp dette store, drivende suget som formen krever. Men samtidig analyserte og gjennomlyste hun verket, hun både fremstilte og fremviste det så å si, renset det for 100 års brun sigarrøyk. Og demonstrerte at det under patinaen ligger et stykke meget moderne musikk med fire komplekse satser i klare farger. Alene temapresentasjonen i 3. satsen var hele kvelden verd.

Andrea Bönig er et navn som de siste årene er begynt å klatre oppover på rollelistene i de store europeiske operahusene. Hennes innsats i torsdagens versjon av Elgars «Sea Pictures», forteller kanskje at hun ennå har et stykke vei å gå før hun klarer de helt store partiene. Stemmen hennes er en alt, men hun følte seg tydeligvis best hjemme i mellomleiet og i høyden, og demonstrerte underveis både bra teknikk og ekspressivitet – spesielt da i de litt raskere, rytmisk profilerte sangene. Derimot virket hun ukomfortabel med den dype innledningen til «Sea Slumber Song», og gjennom hele verket var det mange steder hvor tolkningen var tøvende, og hvor det manglet kraft og sikker intonasjon i dybden.

Store forventninger

Bergens Tidende Morgen, 11.09.1999

Verk av Beethoven og Strauss

Leif Ove Andsnes, klaver

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott debut for Simone Young som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester

Om Leif Ove Andsnes er det meste allerede sagt. Likevel kan det ikke sies for ofte. Å følge en kunstner av dette formatet på nært hold, slik vi i Bergen har kunnet følge Andsnes gjennom alle årene – det er rett og slett et privilegium.

Torsdag kveld i Grieghallen var reisen kommet til Beethovens fjerde klaverkonsert. Når Andsnes spiller dette verket er alt det tekniske på plass, selvsagt. Og resultatet er umiskjennelig Beethoven, selvsagt. Men det er også umiskjennelig Andsnes, et stykke stor musikk tolket gjennom en moderne sensibilitet, et møte mellom to tidsaldrer, mellom to musikalske temperamenter som gjensidig gjennomlyser hverandre. Andsnes spiller denne musikken ovenfra, så å si, han overskuer den som et landskap, og kan fra sin strategiske posisjon spille den ut i overraskende, og hele tiden overraskende riktige, innsatser mot og med orkestret. Resultatet blir en meget nåtidig, meget cool og nøktern tolkning som på merkelig paradoksal måte får dette verket til å bli enda mer skarpt, enda mer vilt enn vanlig, og får de blomstrende, melankolske passasjene til å gløde mer intenst enn i noen tradisjonell romantisk tolkning.

Grieghallen var stappfull, slik det alltid er tilfellet når Andsnes er i byen. Men naturligvis også fordi dette var første gang Simone Young sto på podiet som Bergen-filharmonikernes sjefdirigent. Da hun kom inn i salen kunne man formelig merke hvordan forventningene slo ned mot henne. Presset er stort, men slik er det når store institusjoner skifter leder. Og foreløpig tegner alt bra. Orkestret er tydeligvis i siget for tiden. Siste uke spilte de på høyeste internasjonale nivå under Kurt Sanderlings ledelse. Samme høyder nådde de ikke på torsdag, men det var klarhet og samling over musikken, og myndighet og energi i Youngs direksjon, slik at det ikke er urimelig å ha store forventninger, forventninger om at vi nå går inn i en periode hvor orkester og dirigent vokser og utvikler seg sammen.

Young hadde valgt å åpne sin første sesong med Richard Strauss, i 50-året for hans død. Hun ga oss en flott, glansfull og gjennomarbeidet versjon av det store tonediktet «Tod und Verklärung», en tolkning som gikk så langt det er mulig å gå med denne musikken. Kitsch-preget og inntrykket av noe blankt, strømlinjet og kaldt beregnende er det ikke mye å gjøre med, det ligger i musikken selv. Wilhelm Furtwängler hadde et skarpt blikk for dette. I et notat fra 1939 skriver han at fordi Strauss’ musikk «aldri er helt sand, helt varm, helt alvorlig ment, så opplever lytterne den ikke heller slik. Av alle komponister er han den som ’kan’ mest, men ’er’ minst.»

En hard karakteristikk. Og ikke helt rettferdig. Michael Tanner skrev for nylig at det først var sent i livet at det som Strauss «kunne» svarte til hva han «var». At synspunktet har noe for seg, det demonstrerte Young og BFO på torsdag med en sterk, stram og følelsesmettet tolkning av hans «Metamorphosen» for strykere fra 1945.

Wagner light

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1999

Richard Wagner: Götterdämmerung

Lisa Gasteen, sopran

Birgitta Svendén, alt

Johan Botha, tenor

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Simone Young tilbake i Bergen med solid oppførelse av Götterdämmerung i kortversjon

"Folk vet jo slett ikke hvor stor Wagner er", skriver Alma Schindler i dagboken sin. Hun har nettopp vært i operaen og sett Götterdämmerung. For andre gangen på et år. De neste månedene ser hun 2-3 andre oppførelser, hun leser partituret, hun spiller klaverversjonen sammen med venninnene. Hun er 19 år gammel. Musikkinteressert.

Det var den gangen. Wien 1899. Men hundrede år etter, i en annen tid, i en annen kultur, henger spørsmålet fremdeles i luften, kanskje enda mer presserende i dag: Vet folk hvor stor Wagner er? Er det mulig å fange dimensjonene i verkene hans når de ikke kontinuerlig er på programmet, når det ikke er mulig å leve med dem, jobbe med dem? Vet folk for eksempel hvor stor Götterdämmerung er når de har vært en svipptur i Grieghallen på fredag og hørt halvannen times sammendrag av et verk som normalt varer fem timer?

Neppe. For hele det bærende prinsippet i Götterdämmerung, og i alle de fire verkene som til sammen utgjør Ringen, er jo nettopp at ting tar tid, at publikum må ta seg tid, tid til å stille seg om og synke inn i et kunstnerisk univers hvor proporsjonene er enorme. Disse operaer er tenkt som kolossale helheter, ikke som highlights med uviktig fyllmasse imellom.

Uansett at Wagner selv aksepterte kortversjoner av og til, og uansett at fredagens sammendrag var bra redigert, så var det i bunn og grunn meningsløst: Musikalsk fordi viktige tematiske sammenhenger manglet; tekstlig fordi alle sentrale konflikter var kuttet ut. Ingen Alberich, ingen sammensvergelser og svik, ingen norner og kosmiske dimensjoner. Bare: Siegfried elsker Brünhilde; Siegfried glemmer Brünhilde; Brünhilde skriker; Siegfried dør; Brünhilde dør. Velkommen til Wagners vidunderlige verden.

Forrykt? Selvsagt. Men kanskje er dette den eneste måten vi kan få høre Götterdämmerung på i dag. I et land som fremdeles ikke har en opera.

Hvis det er slik det er, så må vi skynde oss og si at fredagens oppførelse var både aktverdig og akseptabel. Absolutt. Men først og fremst var den et løfterikt varsel om hva vi kan vente oss til høsten når Simone Young tar over som sjefsdirigent i Harmonien. For her var det mye å glede seg over: Bra tempovalg og bra proporsjoner innenfor de enkelte delene i sammendraget; sikkerhet og omhu i tolkningen av partiturets finere detaljer, f.eks. en helt riktig veksling mellom letthet og tyngde i Rhinfarten, og nydelig balanse mellom de klanglige fargene i mellomspillet til første akt. Bra grep om orkestret har hun også. Kvelden igjennom var det mye fint samspill, mange glimrende innsatser i alle grupper, flotte hornsignaler i kulissen under Rhinfarten, myke trompeter. Og mer til.

Og la oss da endelig ikke glemme at det også var glimrende solister på scenen i Grieghallen: sopranen Lisa Gasteen og tenoren Johan Botha, to unge, helt typeriktige Wagner-sangere for full kraft fremad, for full utblåsning i rollene som Brünhilde og Siegfried. Og i tillegg svenske Birgitta Svendén på kort gjestevisitt som en karakterfull Waltraute.

Som en gave

Bergens Tidende Morgen, 19.09.1998

Gustav Mahlers 6. symfoni

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende Mahler-tolkning med BFOs nye sjefdirigent gir grunn til optimisme

Det var en helt egen stemning i Grieghallen torsdag kveld. Det skulle vært en vanlig konsert med en av sesongens mange interessante gjestedirigenter. Men etter onsdagens pressemøte i Harmonien var det plutselig blitt noe helt annet, noe langt mer alvorlig: et møte med den dirigenten som skal stå i spissen for Bergen Filharmoniske Orkester fra neste høst og tre år frem.

Ikke rart det var elektrisitet i luften da unge, australske Simone Young gjorde sin entre. Varmen i klappsalvene fortalte det meste: om lettelsen over at det endelig er blitt en løsning på BFO's usikre fremtid. Om sympati og velvilje. Og om meget store forventninger.

For alle håper jo at dette kommer til å gå bra, at ansettelsen av Simone Young som sjefdirigent og kunstnerisk leder skal bli innledningen til «en ny æra» slik styreformannen uttrykte det. Torsdagens flotte konsert med Gustav Mahlers sjette symfoni som eneste verk på programmet fortalte at det er al mulig grunn til å være optimistisk.

Mahler bryter med fiksjonen om at musikk er et «vev av rene deduksjoner», skrev Adorno. De klassiske symfoniene er konstruert i logisk-dramatiske utviklingsforløp, Mahlers er episke, roman-aktige, fulle av brå overganger, uventede innfall, som om han vil fortelle oss noe vi aldri har hørt før. «Likesom romanene vekker enhver av hans symfonier forventningen om noe spesielt som en gave».

I sin tolkning av den sjette symfonien demonstrerte Young bra sans for nettopp dette momentet i Mahler, det episke, det uventede, ja med sin egensindige endring av den tradisjonelle satsfølgen styrket hun vel egentlig musikkens store fortelling slik at andantens langsomme Ess-dur nå kom som brå kontrast til førstesatsens a-moll marsj – i stedet for den vanlige glatte overgangen til a-moll scherzoen.

En uortodoks løsning. Men musikalsk velbegrunnet. Som det meste av denne fremførelsen. Vorwärts! – står det overalt i det enorme partituret. Nicht sleppend. Drängend. Og Simone Young ga oss virkelig en ekte Mahler'sk versjon hvor musikken hele tiden er i bevegelse fremad, en stor fortelling som uimotståelig presser seg frem og som ikke lar seg fange i klassiske formskjemaer.

Hun fikk bra hjelp av BFO som hun tilsynelatende har et veldig bra forhold til. Et orkester som hun klarer å få til å spille med overbevisning og varme, både mer konsentrert og mer fritt enn vi har hørt det på lenge, et orkester som kvelden igjennom fungerte presist, samstemt. Og så var det alle detaljene: flott samspill på tvers av gruppene, slagverkere som tilsynelatende kan alt. Og en helt imponerende blåserseksjon som klarte å holde energien oppe i halvannen time, helt frem til og igjennom den lange, uutholdelig intense finalen. Alt dette og mer til. Det lover godt for fremtiden.

Og da er det vel bare å ønske til lykke med valget av Simone Young. Vi gleder oss til neste høst.