Avskjed med Simone Young

Bergens Tidende Morgen, 27.04.2002

Verk av Beethoven, Schönberg, Brahms og Richard Strauss

Solist: Frank Peter Zimmmermann, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fremragende Beethoven-tolkning. Flott avslutningskonsert med Simone Young.

Omdreiningspunktet i Beethovens fiolinkonsert ligger i slutten av første sats. Ikke i den turbulente kadensen, men i taktene rett etterpå hvor solisten, mot sedvane, fortsetter å spille, og nå for første gang spiller det rolige sidetemaet, spiller det igjennom helt uten forsiringer, rent, fredfylt. I denne overgangen fra utadvendt dramatikk til avklart inderlighet forteller Beethoven at det bak alle de store musikalske formene hans alltid ligger en helt enkel ide, en enkel, klar melodilinje.

Det sier noe om Frank Peter Zimmmermanns storhet som Beethoven-fortolker at han ikke alene spilte dette poenget frem på torsdagskonserten, men at han også demonstrerte at det har vært forberedt helt fra satsens begynnelse, at overgangen til den rene, nakne melodilinjen ikke er et radikalt brudd, en plutselig innsikt, men en utfoldelse av hele satsens grunnleggende karakter. I denne musikken snakkes det stille og lavmælt om de største tingene. Og snakken fortsetter inn i den drømmende andresatsen som i Zimmermanns lyriske tolkning ble det stedet hvor musikken foldet seg helt ut.

Ikke at tolkningen ellers manglet temperament og styrke. I tredjesatsen smelte Zimmermann til med rå kraft og imponerende teknisk overskudd. På en jazzkonsert ville det vært vill applaus etter den halsbrekkende kadensen til sist i satsen. Nå ble det til gjengjeld stående ovasjoner etterpå. Og som ekstranummer, og som motvekt til Beethovens ro og alvor, et av Paganinis solostykker, et stykke skamløst publikumsfrieri der alle den gamle felespillers triks ble brent av i et overdådig virtuost festfyrverkeri.

Men Beethoven, altså. Og etter pausen et ungdomsverk av Arnold Schönberg pluss Brahms’ Akademiske Festouverture og til sist Richard Strauss’ Till Eulenspiegel. Men så var det da også Simone Youngs avslutningskonsert som sjefdirigent. Med et program som på mange måter sammenfatter hennes musikalske interesser: Sentraleuropa. Wien. Strekket fra Beethoven til de aller seneste senromantikerne.

Avslutningskonserten ble en understreking av Simone Youngs kvaliteter som dirigent: Entusiasmen var der kvelden igjennom. Og evnen til å finne den rette balansen mellom de store linjene og den viktige detaljen. Pluss sansen for den store gestus, de flotte, dramatiske effektene. At hennes siste verk i Bergen skulle bli Strauss’ flamboyante Till Eulenspiegel for fullsatt orkester, er i så måte ganske betegnende.

Det ble mange stående ovasjoner til sist denne kvelden. Som takk for en flott konsert. Og for tre år som kunstnerisk leder av BFO. Simone Young har ikke hatt det nemt i denne byen. Og har kanskje heller ikke vært nem å samarbeide med. Men blant oss menige publikummere vil hun bli husket som den dirigenten som igjen gjorde det morsomt og interessant å gå på torsdagskonsert, den dirigenten som sto i spissen for BFO under den store gjenreisningen etter 90-tallets kunstneriske tørke. Det er ikke noe ringe ettermæle.