Strykekvartett med trøkk

Bergens Tidende Morgen, 24.05.2002

Verk av Bridge, Bartók og Brahms

Vertavo Strykekvartett

Håvard Gimse, klaver

Logen

Vertavo-kvartetten åpner kammermusikkens festspill i Logen

Finns det en strykekvartett i dag som spiller frekkere, råere, med mer trøkk enn Vertavo? Kanskje det. Men da de åpnet kammermusikkens festspill i Logen i går kveld, var det umiddelbart vanskelig å komme på noen som kunne gjøre dem rangen stridig. For mens temperaturen i salen og på scenen steg og steg til drivhushøyder, spilte de seg først varme i Frank Bridges tre idyller, og kastet seg så uten ytterligere omsvøp ut i Bartóks fjerde strykekvartett. Og spilte seg med en gang helt inn i kjernen i dette gale verket.

Dette er ikke musikk for sarte sjeler. Det er stort tenkt, det er stort konstruert, forrevet og sårt, med et uttrykk som spenner fra hvisken til rop. Vertavoene fulgte med gjennom alle omskiftelser, gjennom den svarte nattestemning i tredjesatsen helt frem til den ville dansen i sluttsatsen. Slik må det ha vært, den gangen i 1928 da dette verket ble spilt for første gang. I Logen i går var verket fremdeles nytt. Samtidsmusikk.

Brahms’ klaverkvintett er alltid et vanskelig verk å finne balansen i. Den tradisjonelle oppfattelsen er at det skal spilles som klaversolo med strykekvartett i det fjerne. I Logen ble det ikke slik. Og det sier noe om Vertavoenes styrke at de klarte å matche Håvard Gimses sterke tolkning av klaverstemmen. Slik at resultatet ble som det bør være: Et symfonisk samspill av fem likeverdige instrumenter.