Frisk og spenstig

Bergens Tidende, 28.01.2012

Verk av Bridge, Britten og Beethoven

Daniel Hope, fiolin

Hugh Wolff, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fiolinisten Daniel Hope i Bergen for første gang

Det var god grunn til å gå i Grieghallen på torsdag. Kveldens solist, Daniel Hope, var i Bergen for første gang. Han er en av de mest interessante fiolinistene i den yngre generasjon – kjent både som fin kammermusiker i Beaux Arts Trio og som solist med de fleste store internasjonale orkestrene igjennom det siste tiåret.

I Bergen hadde han valgt å spille Benjamin Brittens fiolinkonsert fra 1939 – et interessant valg. For det er ganske sjeldent man hører denne konserten framført live i en konsertsal. Den ble lenge ansett som et umodent overgangsverk i Brittens produksjon. Det er en oppfattelse som nok har endret seg noe med tiden, men konserten har likevel aldri slått skikkelig igjennom og er aldri blitt en fast del av repertoaret på samme måte som for eksempel Bergs eller Bartóks fiolinkonserter. At det forholder seg slik med Brittens konsert, var vel ikke vanskelig å forstå da Hope spilte den på torsdag. For det er et merkelig sammensatt verk der et følelsesfullt, romantisk uttrykk til stadighet brytes mot en kjølig, modernistisk bakgrunn. Men i Hopes inderlige tolkning hørte man også at det ligger noe mer i dette verket, at det rommer en sorg og en melankoli som ikke lar seg uttrykke i tradisjonelle virtuose grep, men som må spilles fram i korte melodiske, intense fraser, i et nærmest mumlende parlando.

Etter pausen var orkestret og den amerikanske dirigenten Hugh Wollf i sentrum med Beethovens femte symfoni. Wolff er en glimrende dirigent med tydelig gestikk og en saklig, nesten bokstavelig holdning til stoffet. Han var en sikker støttespiller for Hope i Britten-konserten og ga også innledningsvis sammen med BFO en fin tolkning av Frank Bridges orkestersuite «The Sea». I Beethoven satte han et ganske rask tempo i førstesatsen, et tempo som trolig lå temmelig tett opp til Beethovens egne, omdiskuterte metronommarkeringer. I alle fall ble det en frisk inngang til en frisk framførelse – med syngende, dansante strykere i andresatsen og en flott spenningskurve som holdt seg oppe gjennom de to allegroene til, helt fram til den spenstige, ettertrykkelige avslutningen.

Strykekvartett med trøkk

Bergens Tidende Morgen, 24.05.2002

Verk av Bridge, Bartók og Brahms

Vertavo Strykekvartett

Håvard Gimse, klaver

Logen

Vertavo-kvartetten åpner kammermusikkens festspill i Logen

Finns det en strykekvartett i dag som spiller frekkere, råere, med mer trøkk enn Vertavo? Kanskje det. Men da de åpnet kammermusikkens festspill i Logen i går kveld, var det umiddelbart vanskelig å komme på noen som kunne gjøre dem rangen stridig. For mens temperaturen i salen og på scenen steg og steg til drivhushøyder, spilte de seg først varme i Frank Bridges tre idyller, og kastet seg så uten ytterligere omsvøp ut i Bartóks fjerde strykekvartett. Og spilte seg med en gang helt inn i kjernen i dette gale verket.

Dette er ikke musikk for sarte sjeler. Det er stort tenkt, det er stort konstruert, forrevet og sårt, med et uttrykk som spenner fra hvisken til rop. Vertavoene fulgte med gjennom alle omskiftelser, gjennom den svarte nattestemning i tredjesatsen helt frem til den ville dansen i sluttsatsen. Slik må det ha vært, den gangen i 1928 da dette verket ble spilt for første gang. I Logen i går var verket fremdeles nytt. Samtidsmusikk.

Brahms’ klaverkvintett er alltid et vanskelig verk å finne balansen i. Den tradisjonelle oppfattelsen er at det skal spilles som klaversolo med strykekvartett i det fjerne. I Logen ble det ikke slik. Og det sier noe om Vertavoenes styrke at de klarte å matche Håvard Gimses sterke tolkning av klaverstemmen. Slik at resultatet ble som det bør være: Et symfonisk samspill av fem likeverdige instrumenter.