Underlig

Bergens Tidende, 27.02.2008

Mussorgsky og Borodin

Simon Rattle, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI

Matt og fargeløs nyttårskonsert fra Berlin

Dette var en underlig plate, gitt. Ja, det er selvsagt ikke underlig at Berlinerne spiller Ravels orkestrering av Mussorgskijs «Bilder fra en utstilling». Det har de gjort før, med flotte resultater, både i Karajans og Abbados tid. Det er vel heller ikke så underlig at de valgte å spille dette verket pluss Borodins andre symfoni og hans Polovetsiske danser på den siste nyttårskonserten. Dette er populære verk, fulle av musikalske effekter og sangbare melodier – hvis det ikke var for polovetserdansene hadde vi jo for eksempel ikke hatt en slager som Stranger in Paradise. Nei, det underlige er at Berlinerne har sagt seg villige til å utgi liveopptaket fra konserten på plate. For dette er ikke spesielt gode eller oppsiktsvekkende tolkninger. Især virker utstillingsbildene matte og fargeløse. Mer sprell er det i Borodin-symfonien, men slett ikke nok til at dette blir en plate som kan konkurrere med de versjonene som ellers er på markedet.    

Uventet og sært

Bergens Tidende, 20.02.2008

Eivind Buene: Asymmetrical Music

for Ingar Zach / Ivar Grydeland

& Ensemble

SOFA

Musikk til å rense ørene med

Den gamle modernismens eksperimenter rommer ingen hemmeligheter for nåtidens musikere. Alle de gamle hovedverkene finnes i superprofesjonelle innspillinger. Men når det blanke og glatte blir for mye, da er det godt at det fremdeles finnes folk som dyrker de uventede, sære musikalske møtene. For eksempel komponisten Eivind Buene, perkusjonisten Ingar Zach og gitaristen Ivar Grydeland som har satt hverandre stevne på platemerket Sofa for å lage asymmetrisk musikk. Buene har skrevet noe musikk for strykere, saksofoner, klarinetter, Fender Rhodes, elgitarer, bassmarimba og en enkelt sekkepipe. Og har åpnet rom for improvisatorisk innspill og motspill – både fra de to solistene Zach og Grydeland og fra musikerne i ensemblet. Det har nok vært morsommere å være til stede under opptaket enn å sitte og høre på det i ettertid. Uansett: dette er en sprelsk, frisk cd. Musikk til å rense ørene med.  

Monumentalt

Bergens Tidende, 20.02.2008

Béla Bartók: Strykekvartetter 1-6

Belcea Quartet

EMI

Friske, personlige tolkninger av Bartóks strykekvartetter

Alle de store navn har vært der. Alban Berg kvartetten, Emerson-kvartetten, Juilliard, Takacs osv. Men så er da også Bartóks seks strykekvartetter hovedverk i genren og må nevnes i samme åndedrag som Beethovens seksten og Shostakovitsjs femten, seks monumentale verk som stiller nådeløse krav til fortolkerne. De unge musikerne i Belcea-kvartetten demonstrerer på den nye dobbelt-cd’en at de har hva som kreves. De trekker opp de store linjene fra den relativt tradisjonelle begynnelsen i nr. 1 over den blomstrende ekspresjonismen i nr. 3 og 4. frem til den melankolske avslutningen i nr. 6. Samtidig har de overskudd nok til å gi hvert verk en frisk, personlig dreining. De spiller skarpere enn mange av de berømte forgjengerne og klarer å fange all den radikaliteten som ligger i Bartóks musikk – og som man av og til savner i de eldre, mer ærbødige innspillingene.      

Musikk og ideologi

Musikkommentar, Bergens Tidende, 20.02.2008

Husker dere scenen i Manhattan Murder Mystery der Diane Keaton vil trekke Woody Allen med i operaen? Han forklarer: «Jeg tåler ikke å høre for mye Wagner, vet du. Da begynner jeg å få trang til å erobre Polen». 

Hvorfor er dette morsomt? Hadde han sagt at han ble oppflammet av å høre Hitler i radioen, eller at han ble antisemitt etter å ha sett filmen Jud Süss – da ville vi ikke ha ledd. Slike utsagn ville vært sannsynlige, ikke morsomme. Replikken om Wagner og Polen er derimot morsom fordi den er usannsynlig, fordi alle skjønner at man ikke kan trekke så bastante forbindelser mellom musikk og ideologi og politikk som Woody Allen her antyder.

Når folk fremdeles diskuterer om det er fascistiske trekk i Hamsuns romaner, skyldes det at det faktisk er noe å diskutere der, noe å ta tak i: Verkene formulerer meninger og holdninger som kan tolkes i den ene eller andre retningen. Tekster er, på samme måte som filmer og bilder, meningsbærende utsagn – som blant annet kan brukes til å overtale folk til å gå i krig eller til å bli antisemitter.

Musikk fungerer ikke slik. Musikk bærer ikke meninger. Det er derfor enhver diskusjon om musikk og ideologi rask kommer til å dreie seg om noe annet – om det som ligger utenom musikken. Om komponistens personlige holdninger for eksempel. Eller om de tekstene som er skrevet til eller om musikken. Eller om de ulike sosiale sammenhengene som musikken har fungert i.

De siste ukenes avisdebatt om Geirr Tveitt er et eksempel på dette. Hva handlet den om? Om Tveitts rasetenkning, om hans hedenske livssyn, om hans forhold til Deutsche Glaubensbewegung, om hans jobb som Statens musikkonsulent i begynnelsen av 1940-tallet osv. Alt dette er selvsagt viktig for å forstå Tveitt som person. Men er det også nødvendig for å forstå musikken hans? Noen av debattantene var fristet til å svare nei – nettopp fordi musikk er noe annet enn tekst, noe annet enn meninger, begrep, argument.

Likevel, selv om musikk ikke har meningsinnhold, så skrives den ikke uavhengig av den meningsverden vi alle lever i. Ethvert musikalsk verk er preget av komponistens personlige bakgrunn og av de sosiale og ideologiske sammenhengene det er komponert inn i.

Wagners musikk kan neppe få noen til å ville erobre Polen. Og man blir verken nasjonalist eller hedning av å høre Tveitts musikk. Men man forstår den nå en gang bedre – og man blir kanskje også en bedre lytter – hvis man kjenner de ideologiske strømningene som fikk Tveitt til å foreta sine personlige og kunstneriske valg. De valgene som resulterte i denne særpregete musikken.   

Mye skrik og lite ull

Bergens Tidende, 16.02.2008

Musikk av Richard Danielpour, Mozart, Leonard Bernstein, Respighi.

Sharon Bezaly, fløyte

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Torsdagskonsert med minimalt musikalsk utbytte

Forskjellen var dramatisk. I siste uke spilte BFO en lett og spenstig versjon av Beethovens svære tredje symfoni under ledelse av Nicholas Kraemer. I denne uke kunne samme orkester ledet av Andrew Litton ikke få Mozarts lille, upretensiøse fløytekonsert i D-dur til å løfte seg bare to centimeter over bakken.

Den glimrende fløytenisten Sharon Bezaly hadde til gjengjeld ingen problemer. Hun avleverte solostemmen som seg hør og bør, briljant, profesjonelt, men uten større engasjement. Så gir da dette stykket heller ikke en sprek fløytenist mye å spille på. For egentlig er det jo en litt enkel, obokonsert som i sin tid ble nødtørftig omarbeidet for fløyte av en ung, uengasjert komponist i penge- og tidsnød.

Valget av dette lille stykke Mozart-gjenbruk var veldig rart. Men når man tenker på hvor mange spennende samtidsmusikalske verk Bezaly har i bagasjen sin, virker det enda mer rart, for ikke å si ubegripelig, at hun i tillegg var hyrt til å spille Leonard Bernsteins Halil fra 1982. Hun spilte – fremdeles briljant og profesjonelt – den snirklede solostemmen. Slagverket buldret i vei. Orkestrets egne, gode fløytister hadde fine innsatser. Men kunne ikke skjule at Halil er en slapp, pretensiøs komposisjon der sentimental filmmusikk veksler med «dristige», liksom-modernistiske passasjer spritet opp med noe utrolig corny liksom-jazz. Utgått på dato.

Likevel var det Bernsteins verk som fikk det hele til å falle på plass slik at man forsto hva som var sammenhengen i kveldens program. For det hele startet med et annet stykke svulstig Americana – Richard Danielpours «Celestial Night». Og det sluttet med Respighis opulente orkestersuite Roms pinjer. Sluttsatsen var for så vidt symptomatisk for hele kvelden: Slagverkerne gyvet løs. Blåserne bråkte. Litton hoppet opp og ned på podiet. Men uansett alle gode krefter og all entusiasme var det musikalske utbyttet minimalt. Mye skrik, lite ull.

Tilbake til røttene

Bergens Tidende, 09.02.2008

Verk av Ludvig van Beethoven og Richard Strauss

Dirigent: Nicholas Kraemer

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Frisk og oppløftende tolkning av Beethovens Eroica.

Mange av tidligmusikkens dirigenter har for lengst beveget seg inn i det 19. og 20. århundres musikk. Nicholas Kraemer er et eksempel på dette. Han ble opprinnelig kjent som ekspert på tidlig musikk, og det var slik vi møtte ham i desember siste år da han dirigerte Collegium Musicums lille orkester i en slank, dynamisk fremførelse av Bachs juleoratorium. I går kveld sto han i Grieghallen, nå i spissen for BFO. Og med et program som spente fra tidlig 1800-tall til avslutningen av den andre verdenskrigen.

Først Beethovens 3. symfoni, «Eroica» – i en tolkning der Kraemer suverent satte alle erfaringene fra tidligmusikken i spill. Strykerseksjonene var redusert helt ned til den opprinnelige størrelsen. Det ble spilt på ventiltrompeter. Og selv om treblåserne ikke spilte på originalinstrumenter, var de i det minste plassert så langt fremme på gulvet at man fikk en fornemmelse av de opprinnelige klangbalansene i denne musikken.

Det ble en frisk og oppløftende versjon, med lett, gjennomsiktig orkesterklang, med spisse aksenter og skarpe forskjeller i lydstyrke. Og enormt rytmisk, elastisk svev. At Eroica er et musikkhistorisk vendepunkt, det første store, verket basert på utarbeiding og gjennomarbeiding av tematisk sammenhengende elementer – alt dette hørte vi i Kraemers presise redegjørelse. Men vi hørte også – hva man ofte glemmer når denne symfonien spilles med det helt store orkester – at den er formidabelt orkestrert og i lange strekk nærmest former seg som en konsert for strykere og treblåsere. Og vi fikk ennå en gang demonstrert hvilken imponerende treblåserseksjon BFO har.

           

Presisjon, svev, omhu for de avgjørende detaljene – preget også Kraemers versjon av «Metamorphosen», Richard Strauss’ studie for 23 selvstendige strykerstemmer. At virkningen her ble knapp så overveldende som i Beethovens 3. symfoni, er nok mer komponistens enn Kraemers skyld.

Festfyrverkeri

Bergens Tidende, 06.02.2008

Amor Profano

Vivaldi Arias

Simone Kermes, sopran

Andrea Marcon, dirigent

Venice Baroque Orchestra

Archiv Productions

Forrykende virtuose Vivaldi-arier

Siste år da den tyske sopranen Simone Kermes platedebuterte som solist, sang hun kirkemusikk av Vivaldi akkompagnert av Andrea Marcon og hans venetianske barokkorkester. Og ble mottatt med stormende jubel av anmelderne.

Nå kommer Kermes og Marcon tilbake med en oppfølger. Det er igjen Vivaldi som står på programmet, men denne gangen dreier det seg om verdslig musikk – seksten arier av blandet herkomst. Noen stammer fra glemte operaer, andre er skrevet til karnevalsfestligheter. Fem av dem har aldri vært innspilt før. 

Forrige gang fikk Kermes anmelderne til å tenke både på Cecilia Bartoli og på en stjernerekke av eldre storheter. Med den nye platen beviser hun at dette ikke var helt feil. For her hører vi en blendende sopran som tør folde stemmen helt ut og som – ikke minst – har den akrobatiske teknikken som kreves for å få Vivaldis forrykende virtuose numre til å sveve. Et musikalsk festfyrverkeri.

Sjarmerende

Bergens Tidende, 06.02.2008

Rendez-Vous

Laura Fygi

Verve

Nederlandsk sangerinne med amerikanske standards på fransk

Er det pinlig at jeg aldri har hørt om Laura Fygi før? Kanskje det. Men etter en surfetur på nettet med et par kikk innenom YouTube, vet jeg nå at hun er en nederlandsk sangerinne med en del plater i bagasjen. Og jeg har konstatert at hun synger utmerket i grenselandet mellom pop og jazz.

Hennes mor er fransk. Selv er hun vokset opp som tospråklig, og på «Rendez-Vous» bruker hun det franske modersmål til å fremføre den slags musikk hun vanligvis synger, nærmere bestemt dreier det seg om amerikanske standards sunget med de tekstene de hadde da de opprinnelig ble lansert i Frankrike. Her servert i arrangementer som minner om 1930-tallets franske populærmusikk. «As Times Goes By» er blitt til «Le temps qui passe», og blir sunget med jazzfrasering akkompagnert av Django Reinhardt-aktig rytmegruppe. «The Continental» er blitt til en musette-vals. Og litterære feinschmeckere vil nyte «Mack the Knife» i poeten Boris Vians oversettelse. Alt i alt: en sjarmerende plate.

Kanskje en vinner

Bergens Tidende, 06.02.2008

Romantic Arias

Jonas Kaufmann, tenor

Marco Armiliato, dirigent

Prague Philharmonic Orchestra

Decca

Decca lanserer en ny tenor

Ung og mørk, rufsete hår, drømmende øyne. Jo da, den tyske tenoren Jonas Kaufmann er hot. Noe Decca bruker for alt det er verd på coveret og i tekstheftet til hans debutalbum «Romantic Arias». Heldigvis kan han faktisk også synge. Og ifølge de internasjonale anmeldelsene kan han i tillegg agere naturlig på en operascene.

På platen synger han en rekke kjente arier fra det italienske, franske og tyske repertoaret – sikkert og myndig, med en stemme som virker mørkere og mer moden enn alderen umiddelbart tilsier. Han har av og til en tendens til å lukke klangen på uventede steder, men det kan endre seg etter hvert. Han synger flott i de italienske sviskene, men er spesielt god i det tyske repertoaret – og gir en overbevisende, svulmende versjon av «Morgenlich leuchtend» fra Mestersangerne. Man aner en ny, stor heltetenor på vei frem. Kanskje vi har en vinner her?