Musikk og teknikk

Bergens Tidende Morgen, 20.09.2002

Verk av Glinka, Elgar, Ravel og Respighi

Dirigent: Peter Szilvay

Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Teatergarasjen

Eikanger-Bjørsvik Musikklag med store utfordringer i utradisjonelt repertoar.

De fleste verk for symfoniorkester kan skrives om og legges til rette for brassband. Men hvorfor gjør man det? Hvorfor inviterer Eikanger-Bjørsvik Musikklag til konsert med fire slike transkripsjoner på programmet? Sikkert fordi det er bra med tekniske utfordringer. Fordi et orkester som er uten konkurranse i det tradisjonelle messingrepertoaret, trenger noe å bryne seg på. Og så naturligvis fordi dette simpelthen er gøy. Gøy å spille. Og gøy å lytte til.

Det var full storm og bakoversveis fra starten med Glinkas ouverture til «Ruslan og Ludmilla» som dirigenten Peter Szilvay satte an i et forrykende tempo. Det var flotte, sammensatte klangbilder kvelden igjennom. Det var ekvilibristiske, virtuose passasjer. Det var nydelige soloer på flygelhorn. Og det var en overdådig avslutning med hele orkestret, flankert av de fantastiske slagverkerne Peter Kates og Tom Wissgren, i en kraftfull fremførelse av Respighis «Pini di Roma».   

Flott og effektfullt. Og først og fremst imponerende. Litt liksom en bra sportsprestasjon: Fantastisk at det går an å få kornetter til å spille som fioliner i Glinka; utrolig at orkestret klarer å få med seg alle detaljer i Respighi. Det blir fort slik man hører og vurderer det. Det er teknikken som er i fokus, ikke musikken, ikke tolkningen. Og når de høye blåserne sliter med intonasjon og presisjon, noe som de gjorde ofte denne kvelden, kommer det tekniske enda mer i fokus og får uforholdmessig stor vekt.

Men så var det også de øyeblikkene da musikken selv sto i sentrum, da man glemte teknikken, og glemte at disse verkene opprinnelig var skrevet for helt andre instrumenter. Slik var det i Edward Elgars Enigma-variasjoner – hvor Peter Szilvay og orkestret i den nest siste variasjonen plutselig skapte en sart, nesten overjordisk klang, og man fikk høre noe som faktisk ligger i musikken selv, men som sjelden kommer frem når den spilles av et vanlig symfoniorkester. Og aller best i Maurice Ravels «Pavane pour une infante défunte» hvor de dype blåserne fanget både den raffinerte klangen og den mørke melankolien i dette merkelige verket. 

Mye skrik og lite ull

Bergens Tidende, 16.02.2008

Musikk av Richard Danielpour, Mozart, Leonard Bernstein, Respighi.

Sharon Bezaly, fløyte

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Torsdagskonsert med minimalt musikalsk utbytte

Forskjellen var dramatisk. I siste uke spilte BFO en lett og spenstig versjon av Beethovens svære tredje symfoni under ledelse av Nicholas Kraemer. I denne uke kunne samme orkester ledet av Andrew Litton ikke få Mozarts lille, upretensiøse fløytekonsert i D-dur til å løfte seg bare to centimeter over bakken.

Den glimrende fløytenisten Sharon Bezaly hadde til gjengjeld ingen problemer. Hun avleverte solostemmen som seg hør og bør, briljant, profesjonelt, men uten større engasjement. Så gir da dette stykket heller ikke en sprek fløytenist mye å spille på. For egentlig er det jo en litt enkel, obokonsert som i sin tid ble nødtørftig omarbeidet for fløyte av en ung, uengasjert komponist i penge- og tidsnød.

Valget av dette lille stykke Mozart-gjenbruk var veldig rart. Men når man tenker på hvor mange spennende samtidsmusikalske verk Bezaly har i bagasjen sin, virker det enda mer rart, for ikke å si ubegripelig, at hun i tillegg var hyrt til å spille Leonard Bernsteins Halil fra 1982. Hun spilte – fremdeles briljant og profesjonelt – den snirklede solostemmen. Slagverket buldret i vei. Orkestrets egne, gode fløytister hadde fine innsatser. Men kunne ikke skjule at Halil er en slapp, pretensiøs komposisjon der sentimental filmmusikk veksler med «dristige», liksom-modernistiske passasjer spritet opp med noe utrolig corny liksom-jazz. Utgått på dato.

Likevel var det Bernsteins verk som fikk det hele til å falle på plass slik at man forsto hva som var sammenhengen i kveldens program. For det hele startet med et annet stykke svulstig Americana – Richard Danielpours «Celestial Night». Og det sluttet med Respighis opulente orkestersuite Roms pinjer. Sluttsatsen var for så vidt symptomatisk for hele kvelden: Slagverkerne gyvet løs. Blåserne bråkte. Litton hoppet opp og ned på podiet. Men uansett alle gode krefter og all entusiasme var det musikalske utbyttet minimalt. Mye skrik, lite ull.

Vakre sanger

Bergens Tidende, 15.09.2004

Verker av Maurice Ravel, Dimitri Shostakovitsj, Ottorino Respighi, Erwin Schulhoff og Benjamin Britten

Magdalena Kožená, mezzosopran

Malcolm Martineau, klaver

Henschel Quartett

Deutsche Gramophon

Raus recital-plate fra Magdalena Kožená

Platen heter «Songs» – sanger, rett og slett. En beskjeden tittel for en plate som er så uforskammet god. Ved avstemningen om årets Gramophone Awards gikk den inn på førsteplassen i kategorien vokalmusikk. Og det forstår man godt. For dette er en recital-plate av de virkelig sjeldne: En samling sjeldent hørte sanger av fem veldig forskjellige komponister. Sunget av Magdalena Kožená med en sjeldent vakker stemme. Hun er varm og mørk i mezzosopranenes sentrale register og forvandler seg til en funklende sopran når det trengs. I tillegg har hun et flott dramatisk talent. Hun er skarp, ironisk i Sjostakovitsjs Satirer, op. 109, inntrengende i Brittens Charm of Lullabies, op. 41. Og hennes tolkning av Respighis Il tramonto sammen med Henschel Quartett har alle sjanser for å bli en sviske.