Den store fortellingen

Bergens Tidende, 03.09.2016

Verk av Elgar, Mahler og Knut Vaage

Leonard Elschenbroich, cello

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fabelaktig, høyintensiv framføring av Mahlers femte symfoni

Konsertsesongen i Grieghallen startet med et avbud. Truls Mørk som skulle vært solist med BFO i Edward Elgars cellokonsert, var plutselig blitt syk. Men likevel ble det både Elgar og cellokonsert på torsdag – for Mørks unge, tyske kollega, Leonard Elschenbroich, var kommet til byen med kort varsel og kunne presentere Elgars svanesang i en frisk, kraftfull tolkning med varm, gylden tone og klar artikulasjon. At orkestret av og til strevde med å finne balansen i forhold til solisten, må sikkert tilskrives de uvanlige omstendighetene og kort prøvetid.

Til gjengjeld var det full kontroll og balanse mellom alle grupper og stemmer da Edward Gardner etter pausen førte orkesteret gjennom Gustav Mahlers mektige femte symfoni.

Musikkhistorikerne sier vanligvis at Mahler her i den femte symfonien forlater de musikalske fortellingene som hadde preget de fire foregående, at han nå begynner å arbeide mer abstrakt og satse på «rene» musikalske former. Men uansett – fortelling er det nå likevel i den femte. Til de grader. Det er bare å lese satsmarkeringene: «Sørgemarsj: Med avmålte skritt. Strengt. Som en gravferd», «Lidenskapelig, vill» og så videre.

Og slik Gardner tolket og organiserte BFOs framføring av den femte symfonien, var det nettopp dette det hele dreidde seg om – den store fortellingen, den lange handlingstråden, det enorme spennet som starter med sorg og gravferd og som etter mer enn en time med voldsomme turbulenser og konflikter forløses i en høystemt koral.

Store sammenstøt, brå kast, motsetninger – Gardner valgte hver gang det helt rette tempoet, det helt rette stemningsleiet. Og musikerne fulgte ham oppmerksomt og spilte seg gjennom stormene med høyspent intensitet. Førstetrompetens og førstehornistens store soloinnsatser satt perfekt og strykerne løftet den klagende, lengselsfulle adagiettoen og fikk den til å synge. En helt fabelaktig framføring av Mahlers femte, en framføring der det hele tiden ble satset stort, en framføring som vil bli husket.

Vi må ikke glemme at det også var et norsk verk på programmet denne kvelden, nemlig «Tjat», Knut Vaages lille, musikalske knallperle fra 2005. Verket ble opprinnelig skrevet til bruk som ekstranummer for BFO. Men på torsdag var det av gode grunner plassert aller forrest i programmet – der det fungerte som en humørfylt opptakt til en høyspent kveld.

Gjemt og glemt musikk

Bergens Tidende, 17.04.2015

Elgar: King Olaf & The Banner of Saint George

Andrew Davis, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Dobbelt-cd

Chandos

Prokofiev: Symphony no. 5 & Scythian Suite

Andrew Litton, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

To nye plateutgivelser fra Bergen Filharmoniske Orkester

I årene før Edward Elgar fikk sitt store gjennombrudd med «Enigma»-variasjonene i 1899, livnærte han seg blant annet ved å skrive vokalverk til bruk på korfestivaler i den engelske provinsen. «Scenes from the Saga of King Olaf» (1896) er et av disse verkene – en kantate basert på et dikt av den amerikanske poeten Henry Wadsworth Longfellow som en gang på 1850-tallet hadde hørt Ole Bull fortelle historien om Olav Tryggvason og kristningen av Norge.

Korverkene fra 1890-tallet var populære i Elgars samtid. Siden gikk de av mote og etter hvert gikk de i glemmeboken. Men siste år i mai gjenoppsto «King Olaf» i Grieghallen, framført av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Elgar-eksperten sir Andrew Davis sammen med Bergen Filharmoniske Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Kor og tre engelske solister. Og en måned senere innspilte samme lag både kantaten og en annen av Elgars vokalkomposisjoner, «The Banner of Saint George» (1897), for plateselskapet Chandos.

Det er kanskje ikke rart at «King Olaf» gikk i glemmeboken i sin tid. På platen hører vi at Longfellows dikt er temmelig håpløst – pompøst, teatralsk, fullt av høystemte utbrudd som klinger hult i nåtidige ører. I tillegg har Elgar tonesatt teksten som en serie atskilte musikalske tablåer uten større tematisk sammenheng. Men Andrew Davis og BFO demonstrerer at det faktisk ligger veldig mye god musikk gjemt i disse tablåene. Her er en rik orkestersats med spor av både Brahms og Wagner og mye som peker fram mot Elgars senere verk. Og først og fremst er her en overdådighet av god vokalmusikk. Sopranen Emily Birsan, tenoren Barry Banks og barytonen Alan Opie skaper liv og dramatikk med solostemmene sine. Men den beste musikken har Elgar reservert til korsatsene – som de tre Bergenskorene under ledelse av Håkon Matti Skrede klarer med bravur. Her er nydelig engelsk diksjon, flotte melodilinjer og varm, mettet vokalklang. Dette er rett og slett imponerende korsang. Og det fortsetter i «The Banner of Saint George» der de tre korene er alene sammen med orkesteret.

Elgar-platen er uten konkurranse på markedet. «King Olav» har for eksempel bare vært innspilt en enkelt gang tidligere. Chandos-platen fyller et hull i Elgar-diskografien. Alene av den grunn vil den kunne regne med et stort publikum – og trolig ikke bare i Storbritannia.

BFO-platen der Andrew Litton dirigerer Sergei Prokofjevs 5. symfoni (1944) har ikke samme markedsfordel. For alle verdens store dirigenter og store orkestre – fra Karajan og Berlinerfilharmonikerne til Gergiev og London Symphony Orchestra – har vært innom Prokofjevs patriotiske og heroiske «krigssymfoni». Konkurransen er beint fram overveldende.

Men for all del: BFO spiller friskt og velopplagt. Litton har, som vanlig, god oversikt og kontroll med det musikalske begivenhetsforløpet og gjør klart og tydelig rede for alle momenter og detaljer i Prokofjevs komplekse partitur. Tolkningen har struktur, rytmisk snert, store spenningsbuer og framdrift. Og orkestret smeller til med fynd og klem når partituret krever de helt store, rå utladningene. I tillegg får vi, som en slags bonus, en skarp, spenstig tolkning av Prokofjevs dissonantiske «Skytisk suite» fra 1914.

Musikk og teknikk

Bergens Tidende Morgen, 20.09.2002

Verk av Glinka, Elgar, Ravel og Respighi

Dirigent: Peter Szilvay

Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Teatergarasjen

Eikanger-Bjørsvik Musikklag med store utfordringer i utradisjonelt repertoar.

De fleste verk for symfoniorkester kan skrives om og legges til rette for brassband. Men hvorfor gjør man det? Hvorfor inviterer Eikanger-Bjørsvik Musikklag til konsert med fire slike transkripsjoner på programmet? Sikkert fordi det er bra med tekniske utfordringer. Fordi et orkester som er uten konkurranse i det tradisjonelle messingrepertoaret, trenger noe å bryne seg på. Og så naturligvis fordi dette simpelthen er gøy. Gøy å spille. Og gøy å lytte til.

Det var full storm og bakoversveis fra starten med Glinkas ouverture til «Ruslan og Ludmilla» som dirigenten Peter Szilvay satte an i et forrykende tempo. Det var flotte, sammensatte klangbilder kvelden igjennom. Det var ekvilibristiske, virtuose passasjer. Det var nydelige soloer på flygelhorn. Og det var en overdådig avslutning med hele orkestret, flankert av de fantastiske slagverkerne Peter Kates og Tom Wissgren, i en kraftfull fremførelse av Respighis «Pini di Roma».   

Flott og effektfullt. Og først og fremst imponerende. Litt liksom en bra sportsprestasjon: Fantastisk at det går an å få kornetter til å spille som fioliner i Glinka; utrolig at orkestret klarer å få med seg alle detaljer i Respighi. Det blir fort slik man hører og vurderer det. Det er teknikken som er i fokus, ikke musikken, ikke tolkningen. Og når de høye blåserne sliter med intonasjon og presisjon, noe som de gjorde ofte denne kvelden, kommer det tekniske enda mer i fokus og får uforholdmessig stor vekt.

Men så var det også de øyeblikkene da musikken selv sto i sentrum, da man glemte teknikken, og glemte at disse verkene opprinnelig var skrevet for helt andre instrumenter. Slik var det i Edward Elgars Enigma-variasjoner – hvor Peter Szilvay og orkestret i den nest siste variasjonen plutselig skapte en sart, nesten overjordisk klang, og man fikk høre noe som faktisk ligger i musikken selv, men som sjelden kommer frem når den spilles av et vanlig symfoniorkester. Og aller best i Maurice Ravels «Pavane pour une infante défunte» hvor de dype blåserne fanget både den raffinerte klangen og den mørke melankolien i dette merkelige verket. 

Fest og alvor

Bergens Tidende, 07.09.2012

Verk av Walton, Dorman, Kleven og Elgar

Martin Grubinger og Manuel Hofstätter, perkusjon

Norman Perryman, kinetisk maling

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdning for alle pengene da BFO og Andrew Litton åpnet konsertsesongen.

Det er ikke mange som kjenner og spiller William Waltons konsert-ouverture Scapino. Andrew Litton gjør. Han innspilte den i sin tid da han var sjefdirigent for Bournemouth Symphony Orchestra. I går hadde han tatt den frem igjen. Og satt den opp som første nummer da han og BFO åpnet sesongen i Grieghallen. Det er ikke vanskelig å forstå poenget. For dette er en liten musikalsk knallperle, sprengfull av skarpe kontraster og kraftige orkestereffekter. Festlig, bråkete, hektisk musikk. Som ble entusiastisk dirigert av Litton og presist og effektivt framført av BFO. En flott åpning av en flott kveld med underholdning for alle pengene

Festlighetene fortsatte med israelske Avner Dormans «Spices, Perfumes, Toxins!» – en konsert i tre satser for slagverkduo og orkester med sesongens residensmusiker, den østerrikske perkusjonisten Martin Grubinger, i tett samspill med sin landsmann, BFO-prekusjonisten Manuel Hofstätter. Verket som er skrevet i 2006, er en slags forsinket musikalsk postmodernisme som monterer effekter og grep sammen fra mange forskjellige tradisjoner – arabiske skalaer, spanskinspirert klanger og jazz- og rockrytmikk i en uhøytidelig blanding. Orkestersatsen er sparsom. For dette er et verk som først og fremst er beregnet til å sette perkusjonistene i sentrum og la dem briljere. Hva de gjorde. Til de grader. Med forrykende, ekvilibristisk og underholdende spill bortover uendelige mengder av slagverk i spennet fra marimba til gonggonger. Stor, stående applaus – og en skjev ragtime som ekstranummer med Litton som vikar på marimba.

Etter pausen ble stemningen litt mer alvorlig med Arvid Klevens tunge symfoniske dikt «Lotusland» fra 1922, et verk som i samtiden ble ansett som temmelig unorsk på grunn av sine åpenlyse sitater og referanser til Debussys impresjonisme. Og så var det tid til Edward Elgars Enigmavariasjoner – i en storslått, bred, robust tolkning med mørke, varme strykerklanger og fine detaljer i treblåsere og messingen. Variasjonene ble akkompagnert av bildekunstneren Norman Perryman med et psykedelisk lysshow som ble projisert opp på en skjerm bak orkestret. Det hadde vi ikke trengt. Elgars musikk har farger nok i seg selv.

En ny cellostjerne

Bergens Tidende, 28.05.2009

Verker av Bach, Haydn, Elgar

Andreas Brantelid, cello

Andrew Manze, dirigent

Kringkastingsorkestret

Grieghallen

Lyrikk og teknisk overskudd i Grieghallen

Det var nok mange som hadde kjøpt billetter for å høre Truls Mørk som solist med Kringkastingsorkestret i går. Men han var som kjent blitt sykemeldt med en vond skulder. Det var ikke det eneste problemet. Konserten var i tillegg sterkt forsinket av en eller annen grunn. Og da den endelig kom i gang var det TV-opptak i salen med alle de ulempene dette medfører for publikum og – ikke minst – for musikerne.

Likevel, tross alle forhindringer og problemer, ble det en fin konsert. For vi fikk anledning til å stifte nærmere bekjentskap med en av tidens hotteste unge cellister.

Mørks vikar i går kveld, danske Andreas Brantelid, er bare 22 år, men han er allerede et kjent navn. Han har spilt med alle de store orkestrene på våre breddegrader, og han omtales i utlandet som en av Skandinavias førende solister på sitt instrument. Å dømme etter kveldens konsert er dette ikke en helt feil vurdering.

Allerede da Brantelid gjorde sin entré i første sats av Haydns cellokonsert i C-dur, forsto vi at vi her ikke bare hadde en teknisk begavet musiker – men en musiker med en personlig tone som setter et helt eget preg musikken. Man hører ofte åpningen med de firestemmige akkorder og den punkterte melodien spilt på macho-vis – kjepphøyt, spankulerende.  Brantelid spilte den derimot dempet, med en lett og elegant tone som han fastholdt da han gikk løs på resten av satsen med syngende linjer og virtuose løp i de høye register. Det er en cellospillets lyriker vi har for oss her, men samtidig en cool customer som bevarer overblikket, og som klarer den halsbrekkende tredjesatsens enorme utfordringer med knusende ro. Det blir spennende å følge ham på veien videre frem.

Det var den engelske fiolinisten og tidligmusikkeksperten Andrew Manze som dirigerte Kringkastingsorkestret denne kvelden. Og da var det naturlig å innlede med et stykke Bach – et av Contrapunctus-stykkene fra Die Kunst der Fuge, instrumentert av Manze selv. Orkestret hadde klar markering av de dynamiske overgangene som Manze har lagt inn, men tolkningen var noe plaget av rå klang og ustø innsatser i messingblåserne. Pluss at den fikk en lettere kaotisk avslutning.

Etter pausen ble det Elgars «Enigmavariasjoner». Og her var det både tett, varm orkesterklang og spretten energi i fremføringen. Pluss at Manze fikk demonstrert sitt store talent som musikkformidler med en morsom introduksjon til verkets mange mysterier

Klarhet og ro

Bergens Tidende, 12.03.2007

Verk av Elgar og Walton

Solist: Nikolaj Znaider, fiolin

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nikolaj Znaider med sterk, gjennommusikalsk tolkning av Elgars fiolinkonsert

Orkestret spiller en lang, beveget introduksjon. Mot slutten er det en liten pause. En ny stemme dukker opp. Det er fiolinsolisten som blander seg i spillet. Han runder introduksjonen av, legger musikken til hvile – for straks etter å vekke den til live igjen og åpne et nytt forløp, sitt eget forløp. Og fra dette punktet og helt frem til den aller siste takten, var det Nikolai Znaider som hadde den musikalske regien i Edward Elgars fiolinkonsert. Han var konstant i musikkens sentrum, med full teknisk kontroll over alle detaljer, med full oversikt over alle bærende linjer i dette lange, slyngede forløpet. Elgar selv skrev en gang at denne konserten er «fryktelig følelsesfull, alt for følelsesfull». Slik Znaider spilte den, ble den aldri det, i hvert fall ikke følelsesfull i betydningen sentimental. Musikken var inntrengende, inderlig, dramatisk. Og samtidig preget av forunderlig klarhet og ro. En sterk, gjennommusikalsk tolkning. En musikalsk opplevelse av de helt sjeldne.

Klarhet og ro er ikke de første ordene som melder seg når man skal beskrive William Waltons første symfoni. Den er skrevet i begynnelsen av 1930-årene, i et relativt tradisjonelt tonespråk, men med tydelige inspirasjoner fra tidlig europeisk modernisme. Og samtidig merker man at Walton i samme periode var begynt å jobbe som filmkomponist. Symfonien virker faktisk mange steder som musikk til en fraværende film. Den har et utpreget fortellende preg, er full av brå stemningsskift og fargesprakende effekter, og utnytter alle instrumentgrupper i det store orkestret. Andrew Litton og BFO likte tydeligvis utfordringene i dette brokete partituret og denne bråkete musikken. Og klarte langt på vei å skape musikalsk sammenhenger ut av Waltons mange små fragmenter.  

Dobbeltblikket

Bergens Tidende Morgen, 04.12.1999

Verk av Mendelssohn, Elgar og Brahms

Andrea Bönig, alt

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oppturen fortsetter: BFO og Simone Young i flott tolkning av Brahms' 3. symfoni.

Ingen kan klandre programkomiteen i Harmonien. Da programmet i sin tid ble lagt, var det naturligvis umulig å forutsi at Mendelssohns «Havblikk og lykkelig seilas» (Op. 27) og Elgars idylliske «Havbilder» (Op. 37) skulle spilles mindre enn en uke etter Sleipner-katastrofen. Og ingen ville vel heller kreve at de to verkene skulle vært tatt av programmet. Likevel virket det riktig at Lorentz Reitan innledet torsdagskonserten med noen ord om tragedien, og at Simone Young gjorde pausen mellom de to verkene til en kollektiv minnestund. En fin gestus, utført med takt og omtanke.

Når det gjelder musikken, konstaterer vi at oppturen fortsetter for Bergen Filharmoniske Orkester. Det er det sikkert mange grunner til, men vi som sitter i salen og bare hører det vakre sluttresultatet, fokuserer naturligvis på Simone Young og hennes imponerende grep om orkestret og verkene. Denne høsten har hun tatt BFO og publikum med på en begivenhetsrik dannelsesreise gjennom den store, sentraleuropeiske tradisjonen. Torsdag kveld var turen kommet til Brahms, til den 3. symfonien.

At Young har sans for de store formene og det lange trekket i denne tradisjonen – det vet vi fra fremragende tolkninger av Beethoven og Bruckner denne høsten. Men vi vet også at hun ikke nøyes med å innta rollen som respektfull museumsvakt: hun møter tradisjonen med et karakteristisk dobbeltblikk, ser den både innefra og utefra. I torsdagens gjennomkontrollerte Brahms-tolkning fikk hun BFO til å spille verket innforstått, lojalt, som det stykke fullblods romantikk det faktisk er, med alle klanglige detaljer på plass, med nettopp dette store, drivende suget som formen krever. Men samtidig analyserte og gjennomlyste hun verket, hun både fremstilte og fremviste det så å si, renset det for 100 års brun sigarrøyk. Og demonstrerte at det under patinaen ligger et stykke meget moderne musikk med fire komplekse satser i klare farger. Alene temapresentasjonen i 3. satsen var hele kvelden verd.

Andrea Bönig er et navn som de siste årene er begynt å klatre oppover på rollelistene i de store europeiske operahusene. Hennes innsats i torsdagens versjon av Elgars «Sea Pictures», forteller kanskje at hun ennå har et stykke vei å gå før hun klarer de helt store partiene. Stemmen hennes er en alt, men hun følte seg tydeligvis best hjemme i mellomleiet og i høyden, og demonstrerte underveis både bra teknikk og ekspressivitet – spesielt da i de litt raskere, rytmisk profilerte sangene. Derimot virket hun ukomfortabel med den dype innledningen til «Sea Slumber Song», og gjennom hele verket var det mange steder hvor tolkningen var tøvende, og hvor det manglet kraft og sikker intonasjon i dybden.

Strykerfest

Bergens Tidende Morgen, 24.02.1999

Verk av Elgar, Haydn og Bartók

Aage Kvalbein, cello

Bergen Kammer Orkester under ledelse av Åsta Jørgensen

Håkonshallen

Overveldende cellospill. Aage Kvalbein på jubileumskonsert med Bergen Kammer Orkester.

Det var strykerfest i Håkonshallen på mandag. Bergen Kammer Orkester feiret fem års jubileum. Med en flott konsert, et flott program og imponerende musikalsk spennvidde. BKO er en gruppe topptrente, profesjonelle strykere som tydeligvis liker kammer-formatet, og som beveger seg ubesværet fra Haydns wienerklassik til Bartóks skjeve dissonanser. Og tar en avstikker innom de romantiske engelske blomsterhagene på veien.

For det startet med Elgar, med strykerserenaden, op. 20. Førstesatsen har tempobetegnelsen allegro med den sjeldne tilføyelsen piacevole   som er italiensk for «behagelig», «innsmigrende». Faktisk en ganske god karakteristikk, ikke bare av verket, men av orkestret og fremførelsen. Av strykerklangen som kvelden igjennom var slepen, velpleid, egal. Og av tolkningene som var gjennomartikulerte og gjennomarbeidede. Og hvis man av og til kunne føle at musikken kanskje ble litt for pen, litt for polert, så var det kvasse momenter i fremførelsen av Bartóks Divertimento for strykere hvor de harde kantene fikk lov å bli stående, og hvor man merket at orkestret også har sans for de rå, utemmede kvalitetene i det 20. århundres musikk.

Den største musikalske opplevelsen denne mandagen ble likevel kveldens solist, Aage Kvalbein. For å si det med en gang: Det er veldig, veldig lenge siden vi har hørt så overveldende cellospill. Og en så dramatisk tolkning av Haydns cellokonsert i C-dur. Her var det overraskende musikalske funn å gjøre  nærmest i hver eneste takt: En intens, fremadrettet førstesats der Kvalbein bestandig trakk nye farger ut av solostemmen; en romantisk blomstrende andresats; og til slutt tredjesatsen i et vanvittig, selvmorderisk tempo med celloen svevende, sikkert og triumferende, høyt over orkestret.

Ekstranummer: Sarabanden fra Bachs cellosuite nr. 2 i d-moll. En musikalsk bøn. Fremført så enkelt, så likeframt, så tyst og inntrengende som kun en stor kunstner formår å gjøre det.

Mørks tone

Bergens Tidende Morgen, 13.06.1998

Konsert til minne om Karsten Andersen

Verk av Nielsen, Elgar og Svendsen

Truls Mørk, cello

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truels Mørk og Thomas Dausgaard på flott minnekonsert for Karsten Andersen

Det er alltid noe stort i vente når Truls Mørk er på besøk. Allikevel rammer musikken som et hammerslag. Hver gang. Når det gjelder tonen hans, er alle superlativer for lengst brukt opp. Og hver gang er den allikevel fyldigere enn før, mer kompleks, hver gang har den fått nye dybder, nye dimensjoner.

På konserten til minne om Karsten Andersen tok Mørk oss på reise gjennom Elgars cellokonsert, et vemodig engelsk landskap vi trodde vi kjente, men der det hele tiden åpnet seg nye utsyn og uventede innsikter. Først og fremst på grunn av denne fantastiske tonen.

Den kan være fyldig som en hornseksjon, krydret som en blåsekvintett, skarp som en trompet, elastisk som en bratsj. Og i Elgars konsert hvor det melodiske materialet hele tiden sirkulerer mellom celloen og de forskjellige orkestergruppene, rammer Mørk hver gang den helt presise klangen, slik at man aldri helt skjønner hvor celloen slutter og de andre instrumentene tar over. Resultatet er at det skapes en lysende, nærmest akvarell-aktig virkning der grensene mellom solist og orkester oppheves. Og det bare er musikk tilbake.

Karsten Andersen er «den viktigste byggmester orkestret har hatt», sa Harmoniens styreformann Pål W. Lorentzen i en kort, velformet minnetale. Og understreket Karsten Andersens langvarige, tålmodige arbeid med orkestret. Nesten som et innlegg i den siste ukens debatt om BFO's fremtid. Slik hele konserten var det på et vis.

For dirigenten var jo unge, danske Thomas Dausgaard, en av de mange som har vært nevnt som mulige avløsere for Kitajenko. Dausgaard ga oss siste høst en glimrende konsert med nyere dansk musikk. På torsdag hørte vi ham i mer tradisjonelle verker. Han er berømt for eventyrlige tolkninger av Carl Nielsen, men i Helios-ouverturen ga BFO ham ingen muligheter for å briljere. Det startet med en aldeles katastrofal soloppgang i hornene, og deretter skar det meste seg.

Men så var det Johan Svendsens B-dur symfoni. Fullt klaff med orkestret i toppform og en Dausgaard som ikke alene dirigerte uten partitur, men også hadde sin egen, velargumenterte mening om musikken. Resultat: en flott, energisk tolkning hvor dirigent og orkester i fellesskap fikk verket til at folde seg ut og blomstre.

Stående applaus. Og som ekstranummer en knekkende bra versjon av «Kjempeviseslåtten». Det liknet på en jobbsøknad.

Det uferdige

Bergens Tidende Morgen, 22.03.1998

Verk av Britten og Elgar

Janice Watson, sopran

James Judd, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende fremføring av kontroversiel musikalsk rekonstruksjon

Det finns folk som ikke tåler det uferdige, folk som ikke kan holde fingrene fra store komponisters etterlatte skisser, folk som simpelthen er nødt til å jobbe med saken, prøve å sette stumpene sammen, få orden i fragmentene. Og av og til går det jo bra. Vi kan bl.a. takke den slags ildsjeler for at vi i dag har en fornemmelse av hvordan Mahlers 10. symfoni og Bergs «Lulu» kunne ha blitt hvis komponistene hadde fått leve lenge nok.

Kan vi på samme måten takke Anthony Payne for hans arbeid med skissene til Edward Elgars 3. symfoni? Torsdag kveld var vi på konsert med Bergens Filharmoniske Orkester og den unge britiske dirigenten James Judd hvor vi fikk anledning til å høre Paynes arbeid – bare en måned etter verdenspremieren i London i februar. Men selv etter denne meget aktuelle, meget spennende og meget kompetente fremføringen er det bestemt ikke lett å gi et entydig svar på spørsmålet.

Det er problemer i selve utgangspunktet, både etiske og musikalske problemer. Deryck Cooke rekonstruerte i sin tid Mahlers 10. på grunnlag av Mahlers eget komplette utkast hvor det ikke manglet en eneste takt. Anthony Paynes arbeid er ikke på samme måten en ferdiggjørelse der det dreier seg om å få de siste brikkene på plass, det er snarere en konstruksjon av noe helt nytt, en yngre komponists forsøksvise meditasjon «i Elgars ånd» over noen av Elgars musikalske tanker. For Payne har måttet jobbe med et materiale der gjennomkomponerte, fullt instrumenterte fragmenter ligger side om side med helt uferdige skisser og der ingen ting har funnet sin endelige plass ennå, et materiale som ikke inneholder en fullt utarbeidet plan over verkets større strukturelle sammenhenger.

Det var denne ujevnhet i materialet som var mest slående på torsdagskonserten. Riktignok var det mange typisk Elgarske trekk gjennom hele verket - varm, rund instrumentalklang, intense melodilinjer osv. Men det var samtidig også noe tørt og skjematisk over satsarbeidet, og mange rare, brå overganger fra fullt utviklede sekvenser til noe som nærmest virket som Elgar light. At verket er en problematisk hybrid fikk kanskje sitt tydeligste og paradoksale uttrykk i finalen, den satsen der Payne personlig har tilføyet mest. Strukturelt sett er dette egentlig den mest vellykkede, mest sammenhengende satsen. Og samtidig den som virker mest fremmed og klinger minst Elgarsk.

Før pausen var det også engelsk musikk, nærmere bestemt to verk av Benjamin Britten. Først de fire mellomspill fra «Peter Grimes». Deretter kveldens musikalske høydepunkt: »Les Illuminations», Brittens musikk for sopran og strykere til Rimbauds ungdommelig-revolusjonære tekster. Den amerikanske mediestjernen Barbara Bonney hadde for andre gangen meldt avbud til en konsert i Bergen. I stedet fikk vi høre den unge engelske sopranen Janice Watson som sprang inn med kort varsel   og imponerte med en gjennommusikalsk og overbevisende fortolkning av Brittens opulente musikalske fantasier, en fortolkning der stemmens unge glødende intensitet sto i det helt rette forholdet til Rimbaud-tekstenes «fargete miniatyrer» med deres visjoner om det rene, kaotiske universet.

Et mysterium

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1997

Verk av Sverre Jordan og Edward Elgar

Linda Øvrebø, sopran

Rolf Berntzen, resitasjon

János Fürst, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester og Kor

Grieghallen

Problematisk kveld med misbruk av gode krefter

Første del av torsdagskonserten var noe av et mysterium: to verk av Sverre Jordan – hvorfor? Programheftet ga ingen forklaring. Men det må vel ha vært en eller annen grunn, en anledning, et jubileum eller noe slikt. For disse verkene kan umulig være programsatt av musikalske grunner.

Orkestersuiten «Holberg-silhouetter» fra 1938 består av seks korte karakterstykker bygget over Holbergs figurer. Det er snakk om en slags tegnefilmmusikk uten bilder, enkel, banal og helt ufattelig kjedelig musikk. I korverket «Norge» som er skrevet ti år før, i 1928, til Nordahl Griegs tekst, er de musikalske ambisjonene noe større, men problemene er de samme: håndverket er ganske solid, men verket mangler helt elementære musikalske kvaliteter.

I 1928 kunne et verk som dette – kanskje – leve av sin høystemte patriotisme, under krigen kunne den avsluttende fedrelandshymnen synges med sterk symboleffekt, men i dag er slaget tapt, verket kan ikke reddes. Uansett at alle gode krefter gjorde sitt beste torsdag kveld: Rolf Berntzen med en flott, deklamerende fortolkning av Griegs tekst, Linda Øvrebø med to korte, nydelige soloer. Og bak dem: orkester og kor under János Fürsts lojale ledelse. Koret hadde en god innsats under fedrelandshymnen, men sliter ellers fortsatt med en del problemer, spesielt på herresiden hvor det mangler tyngde og presisjon.

Harmoniens programkomité mente formentlig at de hadde en sikker vinner denne kvelden: Rolf Berntzen, Nordahl Grieg, Linda Øvrebø, Sverre Jordan – hva kunne gå galt? Men det viste seg at de hadde feilberegnet situasjonen totalt. For det er meget, meget lenge siden vi har hørt et publikum i Grieghallen reagere så kjølig, så motvillig, så uengasjert som denne kvelden.

Til gjengjeld var det kraft og varme i applausen etter pausen, etter oppførelsen av Edward Elgars «Enigma». Og med god grunn. Etter å ha vært musikalsk sultefôret før pausen kastet orkester og dirigent seg med begeistring over Elgars verk: endelig noe å sette tennerne i, endelig noe å jobbe med, endelig noe å bryne seg på. Og vi fikk med János Fürst i spissen en helt fremragende fortolkning av Elgars store variasjonsverk, en fortolkning med nerve og energi, med intense langsomme satser og elegant poengterte raske satser, en fortolkning som fanget både de store linjene som går gjennom Elgars verk og alle de viktige nyansene i instrumenteringen. Og en fortolkning som demonstrerte hvor store ressurser dette orkesteret faktisk råder over.