Gjemt og glemt musikk

Bergens Tidende, 17.04.2015

Elgar: King Olaf & The Banner of Saint George

Andrew Davis, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Dobbelt-cd

Chandos

Prokofiev: Symphony no. 5 & Scythian Suite

Andrew Litton, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

To nye plateutgivelser fra Bergen Filharmoniske Orkester

I årene før Edward Elgar fikk sitt store gjennombrudd med «Enigma»-variasjonene i 1899, livnærte han seg blant annet ved å skrive vokalverk til bruk på korfestivaler i den engelske provinsen. «Scenes from the Saga of King Olaf» (1896) er et av disse verkene – en kantate basert på et dikt av den amerikanske poeten Henry Wadsworth Longfellow som en gang på 1850-tallet hadde hørt Ole Bull fortelle historien om Olav Tryggvason og kristningen av Norge.

Korverkene fra 1890-tallet var populære i Elgars samtid. Siden gikk de av mote og etter hvert gikk de i glemmeboken. Men siste år i mai gjenoppsto «King Olaf» i Grieghallen, framført av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Elgar-eksperten sir Andrew Davis sammen med Bergen Filharmoniske Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Kor og tre engelske solister. Og en måned senere innspilte samme lag både kantaten og en annen av Elgars vokalkomposisjoner, «The Banner of Saint George» (1897), for plateselskapet Chandos.

Det er kanskje ikke rart at «King Olaf» gikk i glemmeboken i sin tid. På platen hører vi at Longfellows dikt er temmelig håpløst – pompøst, teatralsk, fullt av høystemte utbrudd som klinger hult i nåtidige ører. I tillegg har Elgar tonesatt teksten som en serie atskilte musikalske tablåer uten større tematisk sammenheng. Men Andrew Davis og BFO demonstrerer at det faktisk ligger veldig mye god musikk gjemt i disse tablåene. Her er en rik orkestersats med spor av både Brahms og Wagner og mye som peker fram mot Elgars senere verk. Og først og fremst er her en overdådighet av god vokalmusikk. Sopranen Emily Birsan, tenoren Barry Banks og barytonen Alan Opie skaper liv og dramatikk med solostemmene sine. Men den beste musikken har Elgar reservert til korsatsene – som de tre Bergenskorene under ledelse av Håkon Matti Skrede klarer med bravur. Her er nydelig engelsk diksjon, flotte melodilinjer og varm, mettet vokalklang. Dette er rett og slett imponerende korsang. Og det fortsetter i «The Banner of Saint George» der de tre korene er alene sammen med orkesteret.

Elgar-platen er uten konkurranse på markedet. «King Olav» har for eksempel bare vært innspilt en enkelt gang tidligere. Chandos-platen fyller et hull i Elgar-diskografien. Alene av den grunn vil den kunne regne med et stort publikum – og trolig ikke bare i Storbritannia.

BFO-platen der Andrew Litton dirigerer Sergei Prokofjevs 5. symfoni (1944) har ikke samme markedsfordel. For alle verdens store dirigenter og store orkestre – fra Karajan og Berlinerfilharmonikerne til Gergiev og London Symphony Orchestra – har vært innom Prokofjevs patriotiske og heroiske «krigssymfoni». Konkurransen er beint fram overveldende.

Men for all del: BFO spiller friskt og velopplagt. Litton har, som vanlig, god oversikt og kontroll med det musikalske begivenhetsforløpet og gjør klart og tydelig rede for alle momenter og detaljer i Prokofjevs komplekse partitur. Tolkningen har struktur, rytmisk snert, store spenningsbuer og framdrift. Og orkestret smeller til med fynd og klem når partituret krever de helt store, rå utladningene. I tillegg får vi, som en slags bonus, en skarp, spenstig tolkning av Prokofjevs dissonantiske «Skytisk suite» fra 1914.

Den rette Wagner-klangen

Bergens Tidende, 14.05.2014

Sibelius: Violin Concerto

Jennifer Pike

Andrew Davis

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Rutherford Sings Wagner

James Rutherford

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

To nye plater med Bergen Filharmoniske Orkester

Det er få symfoniorkestre som er så aktive på platefronten som Bergen Filharmoniske Orkester. Bare innenfor de siste fem årene har de utgitt serier med komplette innspillinger av Mendelssohns symfonier, av Johans Svendsens og Johan Halvorsens orkestermusikk og av Tsjaikovskijs ballettmusikk. Pluss drøssevis av plater med 1900-tallsmusikk. Og Grieg, naturligvis.

I år er det foreløpig kommet to plater, en på britiske Chandos og en på svenske BIS, begge med britiske solister. Chandos-platen presenterer fiolinisten Jennifer Pike. Hun er bare 24 år, men allerede en erfaren, overbevisende musiker.  Hun går inn i Sibelius’ fiolinkonsert med frisk, musikantisk spillestil og imponerer med klar artikulasjon av den lange, slyngede kadensen i første sats og med varm, nesten bratsjaktig tone i den intense andresatsen. BFO som blir dirigert av Andrew Davis, legger en fin ramme om henne, og har de musklene som trenges, når Sibelius av og til torpederer fiolinstemmen med brakende lydbomber.

Det er mange innspillinger av denne fiolinkonserten på markedet, men Jennifer Pikes tolkning er et godt tilbud. Og i tillegg får du Sibelius’ «greatest hits» med BFO: Karelia-suiten, Tuonelas svane, Valse Triste og Finlandia osv. – alle de kjente og kjære orkestersviskene er der i gode versjoner.

På BIS-platen dreier det seg om roller fra Wagners operaer tolket av barytonen James Rutherford. Her er det ingen svisker. Wagner drev ikke med slikt. Han skrev heller ikke arier eller avrundede «numre» som en sanger kunne briljere med. Han lot figurene sine fremstille seg selv i «uendelige melodier». De fleste samleplater løser dette ved å presentere lange utdrag fra operaene. Slik også på den nye BFO-platen der vi blant annet hører Rutherford som Hans Sachs i Mestersangerne, som den klagende, dødsmerkede Amfortas i tredje akt av Parsifal og som Wotan i avskjedsscenen fra avslutningen av Valkyrien .

De lange utdragene fungerer veldig godt. Orkestret får tid til å oppbygge det musikalske universet. Og Rutherford får tid til å utvikle figurene sine og viser seg som en overbevisende, «typisk» Wagner-baryton. Stemmen er stor og kraftig, av og til med et litt gammelaktig vibrato. Han har styrke i bunnen og et stort register, for eksempel klinger han nesten tenoraktig i to fine utdrag fra Tannhäuser. I tillegg har han god tekstforståelse og gir figurenes vekslende følelser et finstemt vokalt uttrykk.

Wagner er ikke den komponisten Andrew Litton har spilt mest av i sin tid som sjefsdirigent i Bergen. Det er leit. For denne platen viser at han er en veldig god Wagner-fortolker. Han lar musikken ånde og folde seg ut i sitt eget tempo, og gir den en aura av alvor og høytid. Så har han da også et godt orkester foran seg. Musikerne i BFO skaper den helt rette Wagner-klangen. Her er alt du kan ønske deg – varm, gyllen klang i hornene, store utladninger i messingen, flotte treblåsere, sitrende strykere, blomstrende harper – så mange vakre detaljer at det ikke er mulig å få alt med i en kort anmeldelse. Løp og kjøp.    

Norske inspirasjoner

Bergens Tidende, 09.04.2014

Delius In Norway

Ann-Helen Moen

Andrew Davis

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

BFO finner frem glemte verk av Frederick Delius

Kapellmester Per Winge er trolig den eneste norske dirigenten som noensinne er blitt beskutt av en kritisk publikummer. Heldigvis bare med løst krutt, da.

Anledningen var at Christiania Theater i 1897 satte opp «Folkeraadet», et satirisk stykke som harselerte over norske politikere. Den engelske komponisten og Norgesentusiasten Frederick Delius (1862-1934) hadde fått i oppdrag å skrive noe mellomaktsmusikk. At han valgte å bruke «Ja, vi elsker» som gjennomgående tema, ble ansett som en nasjonal fornærmelse. At han et enkelt sted spilte melodien i moll, var dråpen som fikk begeret til å flyte over, i alle fall for attentatmannen, en ung mann fra Flekkefjord.

I musikkmiljøet var meningene delte. Grieg som var Delius’ nære venn og støttespiller, ble opprørt over bruken av nasjonalsangen: «Tanken paa, for Anledningen at spille den i Moll gjør mig omtrent sjøsyg!», skrev han i et brev.

Aftenpostens kritiker, Otto Winter-Hjelm, var ikke spesielt plaget av dette med «Ja, vi elsker». Han mente bare at musikken generelt sett var helt elendig: «Skal et saadant Stykke illustreres med Musik, maa der et finere Vid og en meget mer formel Dygtighed til, end Komponisten Fritz Delius raader over». Det var et par gode innfald rundt omkring, «men væsentlig bestaar Musiken i Kakafonier, der stammer fra ufordøiet Grieg-Svendsen-Stil og slet Stemmeførelse».

Var det virkelig så slemt? Ikke om vi skal tro platen «Delius In Norway». I alle fall klinger musikken til «Folkeraadet» ikke så verst når Bergen Filharmoniske Orkester og dirigenten Andrew Davis presenterer den som en sammenhengende suite. Det er litt klang av Grieg her og der, kanskje også av Svendsen, men først og fremst er det inspirasjon fra samtidens tyske senromantikk. Uttrykket er svulmende, med tung orkestrering og store dramatiske effekter. Og variasjonene over «Ja, vi elsker» fungerer utmerket i sammenhengen.

Som tittelen forteller, tar platen for seg Delius-komposisjoner med tilknytning til Norge. I tillegg til «Folkeraadet» hører vi et verk fra 1892 inspirert av Ibsens dikt «Paa Vidderne» og «Eventyr» (1917) som er en slags musikalsk meditasjon over Asbjørnsens folkeeventyr. Disse større verkene er skrevet over en periode på opp mot tjue år, men det er betydelig musikalsk kontinuitet i dem, spesielt er inspirasjonen fra tysk musikk fra årene før århundreskiftet påtakelig. Det er noe uhåndgripelig, strømmende over musikken, ikke «uendelige melodier» som hos Wagner, men stadige bølger av korte fraser og et harmonisk underlag som hele tiden endrer karakter.

Disse større verkene kommer fort til å virke formløse og retningsløse. Og det er vel grunnen til at de ikke er så mye spilt i dag. Til gjengjeld rommer platen en rekke kortere stykker som gjerne kunne fortjene mer oppmerksomhet. Først og fremst «Prinsessen» og «En fuglevise», to diskrete orkestreringer av norske folkesanger som på platen blir storslått tolket av sopranen Anne Helen Moen. Men også «Sleigh Ride» og Delius’ fine orkestrering av Griegs «Brudefølget drager forbi». Pluss at vi får høre den populære, erkeengelske «On Hearing the First Cuckoo in Spring» – som viser seg å bygge på en norsk folketone.

     

Andrew Davis har lang fartstid når det gjelder Delius. Han dirigerer verkene med sikker hånd og respekt for partiturene. Og BFO kvitterer med solid orkesterspill.

Sterke effekter

Bergens Tidende, 28.05.2013

Berlioz: Overtures

Andrew Davis

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

En gave til innbitte Berlioz-fans

«Den beste platen med Berlioz-overturer som kan kjøpes for penger» – skrev de i britiske Gramophone om Colin Davis’ innspilling med Dresdner Staatskapelle i 1998.  Hva kommer de til å skrive nå, 15 år senere, når en annen britisk Davis – Andrew Davis – gir ut sin versjon av Berlioz-overturene sammen med Bergen Filharmoniske Orkester? Det er opplagt å sammenligne de to platene, for det er presis samme verk det dreier seg om, sju fargesprakende orkesterstykker fulle av voldsomme fakter og sterke effekter. Det skal selvsagt noe til for å hamle opp med den store Berlioz-tolkeren Colin Davis og med Dresdner Staatskapelle – som i sin tid var Berlioz’ yndlingsorkester. Men BFO klarer seg faktisk veldig godt i denne konkurrensen. Andrew Davis får frem rikelig med kraft og smell i de store orkesterutladningene, strykerne imponerer med polert klang og sødmefylte romantiske melodilinjer, og det er stribevis av steder der treblåsere og messing briljerer og overstråler sine kolleger fra Dresden. Om platen så i øvrig vil ha interesse for andre enn de aller mest innbitte Berlioz-fans, gjenstår å se.

Det store uttrykket

Bergens Tidende, 07.06.2012

Hector Berlioz: La damnation de Faust

Andrew Davis, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Fausts fordømmelse slutter Festspillene 2012

Det var fullt fremmøte i Grieghallen på tirsdag. Ikke bare på publikumssiden.  Bergen Filharmoniske Orkester fylte selv godt opp nede på scenegulvet. Og i tillegg var musikerne trukket fremover for å gi plass til en massiv vegg av sangere fra BFOs kor, Collegiûm Mûsicûm og Kor Vest. Så er da også «Fausts fordømmelse» et verk som krever god plass og det helt store musikalske uttrykket.

Hva slags verk det er snakk om, er ikke helt lett å si. Hector Berlioz tar opp den gamle myten om den lærde Faust som lar seg lokke av djevelen og som til sist selger sin sjel. Og historien fortelles og fremstilles med orkester, kor og solister på scenen. Men «Fausts fordømmelse» er verken en opera eller et oratorium. Det er noe midt i mellom.

Opprinnelig kalte Berlioz det for en «konsertopera». Da han utga det i 1854, var det blitt til en «dramatisk legende». Og det er vel det nærmeste man kommer en presisering. Men først og fremst er dette et saftig romantisk verk med stor orkester- og korklang og vakre melodier – et veldig sammensatt verk med naturscener, drikkeviser, bondedanser, militærmarsjer, kjærlighetsarier og salmer i en stadig, flytende strøm. Det kreves store styrker til å fremføre noe slikt, men også styring og kontroll. Og da var Andrew Davis den helt rette dirigenten, en imponerende innsatsleder. I starten virket det som om han var litt forsiktig og dirigerte bokstavelig, pertentlig, men det viste seg rask at han hadde fullt overblikk og kunne koordinere alle de sammensatte styrkene med diskrete midler – og at han hadde kalkulert forløpet så presist at det hele tiden var krefter i orkesteret og full klang i koret gjennom de mer enn to timer verket varer.

Det var den amerikanske tenoren Paul Groves som sang Faust. Han fremstilte og karakteriserte den tvilende, klagende figuren med kraftig stemme og et høyspent følelsesuttrykk. At det ble litt slitasje i stemmen et par ganger underveis, er ikke rart. Partiet ligger konstant i toppen av registeret og har nesten ingen hvilepunkter.

Det er Faust som har tittelrollen. Men det er djevelen, Mefistofeles, som er den egentlige hovedpersonen. I Grieghallen ble dette ekstra understreket ved at partiet ble sunget av Bryn Terfel. Da han meldte sin ankomst med «Ô pure émotion» var det som om temperaturen bratt steg 10-20 grader i salen.

Terfel har en utstråling og et scenisk nærvær som løfter verket opp og ut av konsertsalen og gir det opera-dimensjoner. Hans Mefistofeles er demonisk, lokkende, truende. Han karakteriserer figuren med sin fulltonende, bevegelige bassbaryton og synger partiet så gjennommusikalsk og presist at man aldri er i tvil om hvor veien går når Berlioz spenner sine lange melodilinjer ut og lar dem gå i uforutsigbare retninger. 

Fausts elskede, Margarita, kommer sent inn i handlingen. I Grieghallen ble hun sunget av engelske Christine Rice, en ung, sterk mezzosopran som imponerte med en bevegende, uttrykksfull tolkning av den store romansen i starten av fjerde del. Norske Håvard Stensvold gjorde en fin innsats i Branders drikkevise. Og barnekoret som kom inn til aller sist, klang helt angelisk. 

Og da var Festspillene 2012 og Per Boye Hansens periode som festspillsjef forbi.