Den rette Wagner-klangen

Bergens Tidende, 14.05.2014

Sibelius: Violin Concerto

Jennifer Pike

Andrew Davis

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Rutherford Sings Wagner

James Rutherford

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

To nye plater med Bergen Filharmoniske Orkester

Det er få symfoniorkestre som er så aktive på platefronten som Bergen Filharmoniske Orkester. Bare innenfor de siste fem årene har de utgitt serier med komplette innspillinger av Mendelssohns symfonier, av Johans Svendsens og Johan Halvorsens orkestermusikk og av Tsjaikovskijs ballettmusikk. Pluss drøssevis av plater med 1900-tallsmusikk. Og Grieg, naturligvis.

I år er det foreløpig kommet to plater, en på britiske Chandos og en på svenske BIS, begge med britiske solister. Chandos-platen presenterer fiolinisten Jennifer Pike. Hun er bare 24 år, men allerede en erfaren, overbevisende musiker.  Hun går inn i Sibelius’ fiolinkonsert med frisk, musikantisk spillestil og imponerer med klar artikulasjon av den lange, slyngede kadensen i første sats og med varm, nesten bratsjaktig tone i den intense andresatsen. BFO som blir dirigert av Andrew Davis, legger en fin ramme om henne, og har de musklene som trenges, når Sibelius av og til torpederer fiolinstemmen med brakende lydbomber.

Det er mange innspillinger av denne fiolinkonserten på markedet, men Jennifer Pikes tolkning er et godt tilbud. Og i tillegg får du Sibelius’ «greatest hits» med BFO: Karelia-suiten, Tuonelas svane, Valse Triste og Finlandia osv. – alle de kjente og kjære orkestersviskene er der i gode versjoner.

På BIS-platen dreier det seg om roller fra Wagners operaer tolket av barytonen James Rutherford. Her er det ingen svisker. Wagner drev ikke med slikt. Han skrev heller ikke arier eller avrundede «numre» som en sanger kunne briljere med. Han lot figurene sine fremstille seg selv i «uendelige melodier». De fleste samleplater løser dette ved å presentere lange utdrag fra operaene. Slik også på den nye BFO-platen der vi blant annet hører Rutherford som Hans Sachs i Mestersangerne, som den klagende, dødsmerkede Amfortas i tredje akt av Parsifal og som Wotan i avskjedsscenen fra avslutningen av Valkyrien .

De lange utdragene fungerer veldig godt. Orkestret får tid til å oppbygge det musikalske universet. Og Rutherford får tid til å utvikle figurene sine og viser seg som en overbevisende, «typisk» Wagner-baryton. Stemmen er stor og kraftig, av og til med et litt gammelaktig vibrato. Han har styrke i bunnen og et stort register, for eksempel klinger han nesten tenoraktig i to fine utdrag fra Tannhäuser. I tillegg har han god tekstforståelse og gir figurenes vekslende følelser et finstemt vokalt uttrykk.

Wagner er ikke den komponisten Andrew Litton har spilt mest av i sin tid som sjefsdirigent i Bergen. Det er leit. For denne platen viser at han er en veldig god Wagner-fortolker. Han lar musikken ånde og folde seg ut i sitt eget tempo, og gir den en aura av alvor og høytid. Så har han da også et godt orkester foran seg. Musikerne i BFO skaper den helt rette Wagner-klangen. Her er alt du kan ønske deg – varm, gyllen klang i hornene, store utladninger i messingen, flotte treblåsere, sitrende strykere, blomstrende harper – så mange vakre detaljer at det ikke er mulig å få alt med i en kort anmeldelse. Løp og kjøp.