Fartein Valens metode

Bergens Tidende, 21.05.2014

Fartein Valen

On the path to his modernism

Simax 

Underveis til modernismen

Den tiden er forbi da det var umulig å oppdrive en eneste innspilling av Fartein Valens musikk. I de siste årene er det kommet plater med symfoniene, strykekvartettene, de store korverkene og mye mer. Og nå begynner musikere og plateselskaper å vende blikket bakover mot hans aller tidligste verk.

Da Hansakvartetten i 2012 utga Valens strykekvartetter på platemerket 2L, tok de med en unummerert kvartett fra årene omkring 1910. Nå får vi høre den igjen, denne gang på Simax, fremført av Tor Johan Bøen og Per Kristian Skalstad på fioliner, Bénédicte Royer på bratsj og Johannes Martens på cello.

Det er veldig opplysende å sammenligne disse to innspillingene. De demonstrerer hvor stort tolkningsrom det faktisk er i Valens musikk.

Den unummererte strykekvartetten ligger i den senromantiske tradisjonen, men det er mye som peker fremover mot den senere Valen – blant annet den utvidede harmonikken og den selvstendige stemmeføringen. Hansakvartetten velger generelt langsomme tempi, stemmene er omhyggelig formet, satsbildet står klart og tydelig.  Bøen og hans folk spiller noe raskere, i alle fall livligere, nesten lekende. Valen er kanskje ikke den komponisten du umiddelbart forbinder med musikalsk humor, men på Simax-platen klinger scherzoen i andre sats faktisk muntert og ertende.     

De to innspillingene understreker forskjellige momenter i musikken, men at begge er gode Valen-tolkninger, er det ingen tvil om. Musikkhistorisk interesserte vil kanskje mene at Bøen-kvartettens versjon har et lite fortrinn. For de spiller faktisk en hel sats mer enn Hansakvartetten! I Valens manuskript er det tre satser, men den tredje er ufullendt, den slutter med skisser og utkast. Hansa-kvartetten tok bare med de ferdige satsene, mens Bøen-kvartetten spiller rubbel og bit og avslutter tredjesatsen – temmelig abrupt – med noen takter som visst ikke stammer fra Valen selv.

Valens fiolinsonale, opus 3, som er skrevet noen år senere enn kvartetten, beveger seg fremdeles i det senromantiske landskapet. På Simax-platen får vi den i en fin, blomstrende tolkning av Tor Johan Bøen med Valen-eksperten Einar Henning Smebye ved klaveret. 

Platen følger Valen «på veien til hans modernisme». I strykekvartetten og fiolinsonaten var han fremdeles underveis, men gjennom de neste mange årene utviklet han det han omtalte som «den nye methode», en personlig farget, dissonantisk modernisme basert på klassiske kontrapunktiske prinsipper og teknikker. Gjennombruddet for «hans modernisme» kom med Trio, op. 5, som ble uroppført i 1931. På Simax-platen blir den spilt av Einar Henning Smebye og Tor Johan Bøen sammen med cellisten Johannes Martens.

Den bergenske Valentrioen som innspilte samme verket for plateselskapet Lawo for et par år siden, understreket sammenstøtene og dissonansene, men også kontinuiteten bakover slik at verket av og til kunne høres nesten romantisk ut. Simax-trioens tolkning er annerledes krass og røff – og vel ikke så gjennomarbeidet. Her er trøkk og energiske linjer, her er skarpe dissonanser, men også av og til en litt sprikende klang som ikke virker helt overbevisende.