En kveld med dramatikk og store følelser

Bergens Tidende, 30.10.2020

Verk av Cherubini, Mozart og Berlioz

Leif Ove Andsnes, klaver

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Grieghallen

Vi var på torsdagskonsert i Grieghallen. Ikke som vanlig med Bergen Filharmoniske Orkester, men med BFUng – Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester – som siden 2015 har vært en del av Musikkselskapet Harmonien.

BFUng stiller med full symfonisk besetning: 120 musikere i alderen 15 til 25 år kommer reisende fra hele landet og har faste samlinger i Grieghallen. Torsdag kveld fikk vi høre hva musikerne kan få til etter en slik samling under ledelse av dirigenten Eivind Aadland.  

Det ble en kveld i musikkdramatikkens og de store følelsenes tegn. Det startet med Luigi Cherubinis «Marche funèbre», en kort sorgfull dødsmarsj med effektivt slagverk. Og etter en vakker klaverkonsert av Mozart med Leif Ove Andsnes som solist ble det heksesabbat og ville narkotikafantasier i Hector Berlioz «Symphonie fantastique».

Umiddelbart hadde jeg forestilt meg at et ungt orkester som dette ville hatt problemer med å få kontroll over Berlioz’ mektige, sammensatte symfoni. Men der tok jeg virkelig feil. For av kveldens tre verk var det nettopp dette som BFUng lyktes best med.

«Symphonie fantastique» er ingen vanlig symfoni. Her er ingen store spenningsbuer, intet gjennomgripende tematisk arbeid, ingen klar og tydelig retning. Dette er først og fremst en forreven, musikalsk fortelling om håpefulle drømmer og angstfylte hallusinasjoner.

Og nettopp dette viltvoksende, episodiske preget klarte BFUng og Aadland å vise frem og gjøre klart. Alle detaljer sto skarpt profilert. Dramatiske episoder og musikalske effekter ble satt opp mot hverandre, her var brå skift, store kontraster og angstfylte brudd. Og hele tiden var det flotte, glansfulle innsatser i tre- og messingblåserne, i slagverket og i strykerne. Et gjennomarbeidet verk. Strålende fremført. Stående, velfortjent applaus.  

Orkesteret hadde en langt mer tilbaketrukken rolle før pausen da Leif Ove Andsnes satt ved flygelet og spilte Mozarts Klaverkonsert nr. 22 i Ess-dur. Vi fikk her en smakebit på Andsnes’ nye prosjekt, «Mozart Momentum 1785/86», der han tar for seg det turbulente året da Mozart både skrev «Figaros Bryllup», en stripe klaverkonserter og mye, mye mer.

Klaverkonsert nr. 22 stammer fra vinteren 1785. Den har en kammermusikalsk karakter med klaveret i stadig dialog med treblåsere og strykere. Nettopp dette intime samspillet mellom solist og orkester kunne gjerne ha vært mer markert på torsdag. Her var det som om Aadland med vilje holdt orkestret tilbake og ikke våget å gi klaveret motspill.

Andsnes spilte solostemmen med forrykende, fysisk overskudd, med lange melodiske linjer og med en god porsjon boblende humor. Men kveldens musikalske høydepunkt var hans ettertenksomme, sorgfulle tolkning av den utrolig vakre midtsatsen, Andante i c-moll. Da Mozart spilte den på premieren i Wien i 1785, forlangte publikum å få høre den da capo før han fikk lov å gå videre og spille tredjesatsen. Publikum er mer veloppdragent i våre dager – men vi skulle gjerne bedt Andsnes om å gjøre det samme her hos oss. 

Store dimensjoner og store armslag

Bergens Tidende, 25.05.2018

Hector Berlioz: Grande messe des morts

Bror Magnus Tødenes, tenor

Bergen Filharmoniske Kor

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Festspillene i Bergen

Et rekviem med fremdrift, men uten retning

Det var bare ett verk på Festspillenes åpningskonsert i Grieghallen: en halvannen time lang fransk dødsmesse.

Er festspillsjefen da blitt helt katolsk i hodet?

Vel, forklaringen er vel heller at han – i likhet med mange av forgjengerne sine – har ønsket å starte med noe storslått og overveldende, med en musikalsk «event».

Tidligere har det vært internasjonale superstjerner på åpningsprogrammet. Noen festspillsjefer har satset på spektakulære operaforestillinger. I år ble det altså «Grande messe des morts», et rekviem til minne om de falne etter en av Frankrikes mange revolusjoner, signert Hector Berlioz.

Og hos Berlioz er det i alle fall store dimensjoner, store armslag og dramatikk så det monner. Rekviemet hans er skrevet for kjempeorkester, kjempekor, en guds velsignelse av paukister og andre slagverkere. Pluss messingblåsere i kvadrofonisk oppstilling rundt om i konsertlokalet – for tilfellet flott spilt av musikere fra Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester er veldig godt skodd til å framføre et kolossalt verk som dette. Gjennom de siste årene har de – med Edward Gardner som dirigent og Håkon Matti Skrede som kormester – nærmest spesialisert seg i tolkningen av store korverk.

Erfaringene fra disse tidligere sammenhengene kom godt med under åpningskonserten. For selv om Berlioz’ rekviem vanligvis trekkes frem som et eksempel på hans oppblåste og upraktiske komposisjoner, så inneholder det i realiteten et bredt, nyansert spektrum av klanger – alt fra uakkompagnert kor til de helt store utblåsningene med fullt kor og orkester.

BFOs kor – supplert med Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûm Kor og Royal Northern College of Music Choir – mestret denne vokale spennvidden med fin, egal klang, med klar diksjon og frasering og med mektig, overveldende styrke i de massive satsdelene. Tenoren Bror Magnus Tødenes kom inn på slutten og hadde en flott, smektende solo i Sanctus-delen. Og Edward Gardner – som tydeligvis trives med slike kompliserte partiturer – hadde et øye på hver finger og koordinerte alle bevegelser i den store orkestrale organismen.

Når dødsmessen likevel ikke blåste oss helt over ende denne kvelden, skyldes det ikke fremføringen, men noen strukturelle problem i verket selv. For det er – som ofte hos Berlioz – noe uavsluttet, noe fragmentarisk over komposisjonen hans. Han skriver lange, fine melodilinjer, de utvikler seg fritt og flott, mens det harmoniske underlaget spiller en vesentlig mindre rolle for ham. Rekviemet hans har fremdrift, men mangler retning – kunne en si. Det består av enkeltstående, lysende episoder som aldri føyer seg skikkelig sammen.

Under fremføringen i Grieghallen var de enkelte delene av verket vakkert lyssatt av lysdesigneren Stein Phillips. Og midtveis i verket beveget kjempekoret seg i lange rekker ut i salen og sang Dies Irae-delen stående i halvmørke foran orkestret. Men disse sceniske grep eller «dramatiseringer» klarte ikke å skape den sammenhengen og helheten som verket selv mangler.

Sterke effekter

Bergens Tidende, 28.05.2013

Berlioz: Overtures

Andrew Davis

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

En gave til innbitte Berlioz-fans

«Den beste platen med Berlioz-overturer som kan kjøpes for penger» – skrev de i britiske Gramophone om Colin Davis’ innspilling med Dresdner Staatskapelle i 1998.  Hva kommer de til å skrive nå, 15 år senere, når en annen britisk Davis – Andrew Davis – gir ut sin versjon av Berlioz-overturene sammen med Bergen Filharmoniske Orkester? Det er opplagt å sammenligne de to platene, for det er presis samme verk det dreier seg om, sju fargesprakende orkesterstykker fulle av voldsomme fakter og sterke effekter. Det skal selvsagt noe til for å hamle opp med den store Berlioz-tolkeren Colin Davis og med Dresdner Staatskapelle – som i sin tid var Berlioz’ yndlingsorkester. Men BFO klarer seg faktisk veldig godt i denne konkurrensen. Andrew Davis får frem rikelig med kraft og smell i de store orkesterutladningene, strykerne imponerer med polert klang og sødmefylte romantiske melodilinjer, og det er stribevis av steder der treblåsere og messing briljerer og overstråler sine kolleger fra Dresden. Om platen så i øvrig vil ha interesse for andre enn de aller mest innbitte Berlioz-fans, gjenstår å se.

Sakral musikkdramatikk

Bergens Tidende, 15.12.2012

Hector Berlioz:  L’enfance du Christ

Jun Märkl, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets prosjektkor

Grieghallen

BFO avslutter musikkåret 2012 med dramatisk korverk av Hector Berlioz

Det er ikke noe rundt Berlioz-år i år. Likevel har 2012 vært kraftig preget av musikken hans. I alle fall i Bergen. Årets Festspill sluttet med en storslått versjon av Fausts fordømmelse fra 1847. Og på torsdag satte BFO punktum for musikkåret 2012 med å oppføre hans andre dramatiske korverk, L’enfance du Christ – Jesu barndom – skrevet i årene 1850-54.

Berlioz kalte Fausts fordømmelse for en «dramatisk legende», mens Jesu barndom ble til en «sakral trilogi». Begge verkene er stort anlagte musikkdramaer som fortelles av solister og kor, men de er vanskelige å plassere i de vanlige kategoriene. De er mellomting, verk i grenselandet mellom oratorium og opera.

I Jesu barndom er det en forteller på scenen og historien avvikles i en serie stiliserte tablåer der vi først hører om Herodes og hans marerittsdrømmer og etterpå følger den hellige familie på flukten til Egypt.  Berlioz hadde presise forestillinger om hvordan denne historien skulle fremstilles på scenen – med korets herrer og damer plassert mot hverandre i hver side av rommet og åtte damer skjult bak scenen.  De som hadde tilrettelagt BFOs fremførelse på torsdag, hadde valgt å se bort fra disse anvisningene. Det betydde at fremførelsen umiddelbart trakk mer mot oratorium enn mot opera. Likevel ble det dramatikk nok, dramatikk fremstilt med musikalske midler av fem gode solister, av BFO dirigert av tyske Jun Märkl og – ikke minst – av koret som kvelden igjennom sang med fyldig, egal klang.

Det hadde vært to avbud blant solistene på grunn av sykdom. Den unge nederlandske mezzosopranen Cécile van de Sant som var trådt til med kort varsel, sang Marias parti, undrende og sødmefylt, og fikk god støtte av sin landsmann, barytonen Henk Neven, i rollen som den alvorlige, beskyttende Joseph. Engelske Matthew Best var også kommet til Bergen med kort varsel. Etter sigende slet han selv med sykdom, men det virket nå ikke så. Han sang rollen som den paranoiske kong Herodes med kraftig, rungende bass og uttrykksfull understreking av partiets mørke, gale aspekter. I tillegg hørte vi hans basskollega Knut Skram i forskjellige mindre roller.

Fortelleren står i historiens sentrum. Det er ham som forklarer og fortolker hendelsene. På torsdag var han også verkets ubestridte musikalske sentrum – suverent sunget av engelske Mark Padmore med lys, overjordisk vakker stemme oppe i tenorenes aller øverste register. 

Mot slutten av handlingen, da Maria og Joseph har fått husly hos ismaelittene, blir de feiret med et stykke festlig musikk for to fløyter og harpe. I Grieghallen på torsdag ble denne trioen spilt så flott at publikum brøt inn med spontan applaus. Det viste seg å være et lurt trekk – for de tre musikerne ble glemt i postyret under fremkallelsene etter konserten.

Glemte arier

Bergens Tidende, 25.09.2012

Romantique

Elina Garanca

Yves Abel, dirigent

Filarmonica del Teatro Comunale di Bologna

Deutsche Grammophon

Elina Garanca og den franske romantikken

Platen heter «Romantique», og på coveret er Elina Garanca stylet opp som filmdiva fra1950-tallet. Det er temmelig grusomt. Men ikke la deg skremme av markedsavdelingen i Deutsche Grammophon. Det er faktisk mye god musikk på denne platen. Den store, latviske mezzosopranen blomstrer i disse årene. Stemmen hennes er strålende lys i toppregisteret og full av mørk sensualitet i dybden. På platen synger hun Tjaikovskij og Donizetti, men ellers er det franske, romantiske komponister som dominerer – Saint-Saens, Gounod, Berlioz og Lalo. Og det er ikke de vanlige sviskene Garanca har valgt. Med få unntak stammer musikken fra operaer som stort sett er glemt i dag. Disse oversette ariene viser seg å passe godt til Garancas lyriske mezzo. Hun synger dem med stort følelsesuttrykk og musikalsk frasering av alle stemningsskift. Og siden hun trolig aldri kommer til å stå på en scene og synge dem, er det godt at hennes tolkninger er blitt fastholdt på plate, nettopp nå, før stemmen hennes endrer karakter, og hun skal ta fatt på de tyngre, dramatiske mezzorollene.

Det store uttrykket

Bergens Tidende, 07.06.2012

Hector Berlioz: La damnation de Faust

Andrew Davis, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Fausts fordømmelse slutter Festspillene 2012

Det var fullt fremmøte i Grieghallen på tirsdag. Ikke bare på publikumssiden.  Bergen Filharmoniske Orkester fylte selv godt opp nede på scenegulvet. Og i tillegg var musikerne trukket fremover for å gi plass til en massiv vegg av sangere fra BFOs kor, Collegiûm Mûsicûm og Kor Vest. Så er da også «Fausts fordømmelse» et verk som krever god plass og det helt store musikalske uttrykket.

Hva slags verk det er snakk om, er ikke helt lett å si. Hector Berlioz tar opp den gamle myten om den lærde Faust som lar seg lokke av djevelen og som til sist selger sin sjel. Og historien fortelles og fremstilles med orkester, kor og solister på scenen. Men «Fausts fordømmelse» er verken en opera eller et oratorium. Det er noe midt i mellom.

Opprinnelig kalte Berlioz det for en «konsertopera». Da han utga det i 1854, var det blitt til en «dramatisk legende». Og det er vel det nærmeste man kommer en presisering. Men først og fremst er dette et saftig romantisk verk med stor orkester- og korklang og vakre melodier – et veldig sammensatt verk med naturscener, drikkeviser, bondedanser, militærmarsjer, kjærlighetsarier og salmer i en stadig, flytende strøm. Det kreves store styrker til å fremføre noe slikt, men også styring og kontroll. Og da var Andrew Davis den helt rette dirigenten, en imponerende innsatsleder. I starten virket det som om han var litt forsiktig og dirigerte bokstavelig, pertentlig, men det viste seg rask at han hadde fullt overblikk og kunne koordinere alle de sammensatte styrkene med diskrete midler – og at han hadde kalkulert forløpet så presist at det hele tiden var krefter i orkesteret og full klang i koret gjennom de mer enn to timer verket varer.

Det var den amerikanske tenoren Paul Groves som sang Faust. Han fremstilte og karakteriserte den tvilende, klagende figuren med kraftig stemme og et høyspent følelsesuttrykk. At det ble litt slitasje i stemmen et par ganger underveis, er ikke rart. Partiet ligger konstant i toppen av registeret og har nesten ingen hvilepunkter.

Det er Faust som har tittelrollen. Men det er djevelen, Mefistofeles, som er den egentlige hovedpersonen. I Grieghallen ble dette ekstra understreket ved at partiet ble sunget av Bryn Terfel. Da han meldte sin ankomst med «Ô pure émotion» var det som om temperaturen bratt steg 10-20 grader i salen.

Terfel har en utstråling og et scenisk nærvær som løfter verket opp og ut av konsertsalen og gir det opera-dimensjoner. Hans Mefistofeles er demonisk, lokkende, truende. Han karakteriserer figuren med sin fulltonende, bevegelige bassbaryton og synger partiet så gjennommusikalsk og presist at man aldri er i tvil om hvor veien går når Berlioz spenner sine lange melodilinjer ut og lar dem gå i uforutsigbare retninger. 

Fausts elskede, Margarita, kommer sent inn i handlingen. I Grieghallen ble hun sunget av engelske Christine Rice, en ung, sterk mezzosopran som imponerte med en bevegende, uttrykksfull tolkning av den store romansen i starten av fjerde del. Norske Håvard Stensvold gjorde en fin innsats i Branders drikkevise. Og barnekoret som kom inn til aller sist, klang helt angelisk. 

Og da var Festspillene 2012 og Per Boye Hansens periode som festspillsjef forbi. 

Dramatisk kveld

Bergens Tidende, 27.11.2010

Verk av Berlioz, Brahms og Schumann

Sarah Chang, fiolin

Robin Ticciati, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fiolinisten Sarah Chang med intens Brahms-tolkning

Det var Brahms’ fiolinkonsert. Og det var drama fra det øyeblikket Sarah Chang satte i gang solostemmen. Innledningen spilte hun så tyst og så innvevet i orkesterklangen at fiolinen nesten ikke var hørbar. Og så foldet hun langsomt solostemmen ut med stor gestikk og tydelig koreograferte kroppslige markeringer. I pausene mellom soloinnsatsene gikk hun rastløst frem og tilbake på scenegulvet, liksom utålmodig etter å komme i gang igjen. De lange buestrøkene i de avsluttende frasene spilte hun med kroppen bøyd langt bakover, og når det kom spesielt heftige passasjer, ble de avsluttet med hissige spark i gulvet.

Det var ikke bare kroppsspråket hennes som var dramatisk. Den musikalske tolkningen av Brahms’ konsert hadde en voldsom intensitet som Chang paradoksalt nok fikk frem ved å spille mer tilbakeholdende i de sterke passasjene enn vi er vant til hos andre solister, og ved å dempe tonen helt ned i de tyste passasjene, noen ganger så mye at man måtte anstrenge seg for å få alt med. Det var en – igjen paradoksal – stillhet og nesten lyrisk stemning over hennes spill som sto i eiendommelig kontrast til hennes voldsomme, utadvendte gestikk.   

Man skjønner hvorfor BFO hadde valgt å bryte med det gamle, velprøvde opplegget der solokonserten ligger før pausen. For etter Brahms’ fiolinkonsert blir alt annet uunngåelig et antiklimaks. Torsdag kveld kunne vi gå hjem med konsertens viktigste verk klingende i ørene. Og benytte tiden før pausen til å nyte det fine samspillet mellom BFO og dirigenten Robin Ticciati. 

Ouverturen til Béatrice og Bénedict av Hector Berlioz er en spretten bagatell som Ticciati fikk til å sveve lett og elegant. Etterpå ga han en overbevisende versjon av Schumanns fjerde symfoni, den symfonien der alle satsene spilles uten pause, og der også de store, musikalske kontrastene følger kjapt etter hverandre innenfor de enkelte satsene. Ticciatis tolkning var eksakt og poengtert, med omhu for alle detaljene og samtidig med sans for de store linjene som løper gjennom dette kompakte verket. Han hadde god kontakt med orkestret og valgte hele tiden de rette tempi. Og så klarte han å ha noe i reserve til aller sist slik at han kunne skrue opp både lyden og hastigheten i den dramatiske finalen.

Påfuglfortellinger

Bergens Tidende, 25.03.2006

Musikk av Bernstein, Hillborg og Berlioz

Solist: Martin Fröst, klarinett

Dirigent: James DePreist

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Virtuos og humoristisk konsert med Martin Fröst i hovedrollen

«Peacock Tales», en konsert for dansende klarinettist og orkester, en blanding av musikkteater og performance  – det er vanskelig å forestille seg andre enn nettopp Martin Fröst som solist i dette verket. Ikke bare fordi komponisten Anders Hillborg i sin tid skrev verket til ham, men fordi Fröst formentlig er den eneste av dagens klarinettister som er i stand til å oppfylle kravet om både å kunne spille og danse – og kunne gjøre det samtidig. Ved Festspillene i 2003 fremførte han verket i en versjon for solist og lydbånd. I går kveld hørte vi verket slik det opprinnelig var tenkt – med en ekvilibristisk, virtuos Fröst spillende og dansende mot et teppe av stor, effektfull orkesterklang. En virtuos og humoristisk fremførelse der alle klarinettens muligheter – og litt til – ble spilt ut som trumf. Om verket noensinne vil bli spilt av andre enn Fröst, det vil tiden vise.

«Glitter and be gay» synger de i Bernsteins musikal Candide. Ouverturen til musikalen er kanskje ikke verdens mest spennende verk, men Bergen Filharmoniske Orkester spilte den i all fall både glitrende og muntert, i en rytmisk presis tolkning ledet av den amerikanske dirigenten James DePreist. Etter pausen var det Berlioz’ Symphonie Fantastique – om lag en times musikk og en god anledning til å stifte nærmere bekjentskap med DePreist. Hans tolkning var direkte og likefrem, med en robusthet som kledde verket. 

Teknikk og dramatikk

Bergens Tidende, 05.12.2005

Kiri Te Kanawa, sopran

Jonathan Papp, klaver

Grieghallen

Kiri Te Kanawa i Bergen

En operastjerne på slutten av karrieren, på konsertturne, bare akkompagnert av en enslig pianist. Man har opplevd den slags før. Og sporene skremmer. De store operastjernene er jo ikke likefrem berømte for å eldes med ynde. Men kanskje Kiri Te Kanawa nettopp er unntaket som bekrefter regelen? Hun gjorde i hvert fall alle fordommer til skamme i Grieghallen på lørdag. For her var det verken publikumsfrieri eller nemme musikalske løsninger, men tvert imot et finstemt, variert utvalg av sanger og konsertarier fra hennes store repertoar: Händel, Mozart og Richard Strauss før pausen; utdrag av Berlioz’ Nuits d’Été pluss verker av franske og italienske komponister etter pausen.

Men stemmen da? Nei, heller ikke her var det grunn til de helt store bekymringene, viste det seg. Te Kanawa har tatt nydelig vare på instrumentet sitt, og i tillegg har hun en teknikk som setter henne i stand til å løse mange av de problemene som alderen nødvendigvis reiser.

Man merker selvsagt at hun har rundet de seksti. Klangen i mellomleiet er blitt tynnere; overgangen til det høye registret er ikke så smidig som før; i høyden er hun tydeligvis nødt til å økonomisere med kreftene. Og hun har valgt et repertoar der det er ganske langt mellom toppnotene. Men selv om hun ikke er så overdådig strålende som for tjue år siden, så kan hun fremdeles lukke opp for stemmen i det høye registret og smelle til med imponerende styrke.

Som sanger har Te Kanawa alltid vært mer opptatt av klang og melodikk enn av rollenes karakter og tekstenes innhold. Slik er det fremdeles – hvilket gjør en recital-konsert som den på lørdag, til en temmelig monoton opplevelse. For selv om det innholdsmessige spennet i programmet var ganske voldsomt, gikk hun sjeldent inn i en nærmere tolkning av de enkelte sangene. Hun presenterte det musikalske materialet, korrekt, sobert, med vekt på de tekniske utfordringene. Og gikk så rask videre til neste nummer.  Planmessig avvikling. Uten større dramatikk.

Dramatikken sørget til gjengjeld en menig publikummer for: Te Kanawa bråstoppet midt i den første Strauss-sangen fordi hun hadde sett noen lysglimt i den mørke salen. Synderen som forsøkte seg med live-overføring via mobiltelefon, ga seg ikke til kjenne. Og etter en stund gikk Te Kanawa videre i programmet. Men det var et par minutter da stemningen på scenen var ganske amper, og man lurte på om hun ville forlange kroppsvisitering.

Den store fortellingen

Bergens Tidende Morgen, 14.11.1999

Verk av Mozart og Berlioz

Bertrand de Billy, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO og ung fransk dirigent i fremragende tolkning av Berlioz' Symphonie Fantastique.

Barcelonas Gran Teatre del Liceu har nettopp fått ny musikkdirektør. Han er ung, han er fransk, han heter Bertrand de Billy. Torsdag kveld dirigerte han Bergens Filharmoniske Orkester i Grieghallen. Og etter å ha hørt hans tolkning av Hector Berlioz' Symphonie Fantastique, da er det bare å ønske spanjolene hjertelig til lykke. For her har de fått en glimrende dirigent som ikke alene har musikalsk overblikk og autoritet men også sans for dramatikk, stor gestikk og voldsomme lidenskaper. Og som i tillegg kommuniserer bra, både med orkester og publikum. Kort sagt, en dirigent med alle de egenskaper jobben som leder av en opera krever. Og egenskaper som også må til hvis Berlioz' store fortelling skal lykkes i en konsertsal.

Og alt lyktes så sannelig denne torsdag kvelden. Her var det høyspent energi fra første takt, en lang, sammenhengende historie full av eksplosive utladninger og brå kast. Og hele tiden klarhet i fremførelsen, oversikt over stoffet, et timelangt sammenhengende forløp av musikalske begivenheter fremført med minutiøs omhu for hver enkelt, bitteliten detalj.

Det hjalp selvsagt at BFO enda en gang spilte helt forrykende bra. Orkesteret er tilsynelatende inne i en fase nå hvor det bare går fremad, hvor formkurven bare stiger og stiger fra uke til uke. Torsdagens Symphonie Fantastique fremsto blank og renset som etter et syrebad, så klar, så skarp i fargene, så glødende og strålende at man formelig kunne høre hvor nytt og overveldende dette komplekse verket må ha virket ved uroppførelsen for 170 år. En Berlioz-tolkning som denne får du neppe bedre noe annet sted for tiden.

Så ser vi for øvrig diplomatisk bort fra at kvelden også bød på den mest eiendommelige versjonen av Mozarts Linz-symfoni i manns minne. Det startet med at Bertrand de Billy satte et idiosynkratisk raskt tempo i førstesatsens adagio – med det resultatet at alle verkets indre proporsjoner simpelthen gikk i oppløsning. Adagio ble til andante, andante til allegro og presto til prestissimo. Ikke rart at tolkningen ble andpusten og urolig. Med musikerne nervøst halsende etter dirigenten, med Mozarts sangbare linjer avlevert heseblesende og henkastet. Et stort stykke musikk som aldri fikk lov å hvile i seg selv, aldri fikk lov å folde seg ut. Wham, bam, thank you, mam. Ferdig med Mozart. Men så var det Berlioz, da.

Musikalske fortellinger

Bergens Tidende Morgen, 15.11.1997

Verk av Albéniz og Berlioz

Rafael Frühbeck de Burgos, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solid orkesterhåndverk og interessant Berlioz-tolkning

Det ble en kort torsdagskonsert i Grieghallen med bare to verk på programmet: først en orkestrering av fem satser fra Isaac Albéniz' klaververk «Suite española», deretter Hector Berlioz' «Symphonie fantastique».

Det var kveldens dirigent, Rafael Frühbeck de Burgos, som hadde signert Albéniz-orkestreringen. Han hadde begått en av den slags transkripsjoner der orkesterversjonen virker som en klargjørende kommentar til originalverket. Med fantasifull bruk av utradisjonelle instrumentkombinasjoner fokuserte han på de musikalske grunnstrukturene. Og de folkemusikalske sitatene som ligger innbakt i det opprinnelige klaververket fikk i denne versjonen en ekstra understrekning med kastanjetter i slagverket og gitarklang i harpene. Alt i alt: nydelig håndverk, profesjonelt utført. Eneste innvending: originalverket er en musikalsk bagatell som lever av et par sviske-satser, og man kan spørre seg selv om det virkelig er nødvendig å gi verden enda en Albéniz-orkestrering. For denne anmelderen er den gamle, populære orkesterversjonen av «Suite Iberia» i hvert fall fullt tilstrekkelig.

Det er velkjent at Frühbeck de Burgos er en velkommen gjest i Bergen. Han er en solid håndverker av den gamle skolen, og han har glimrende kontakt med orkestret. Den slags blir det resultater av: høyt nivå i alle instrumentgrupper, presisjon, nærvær, tett samspill kvelden igjennom – kvaliteter som ga full uttelling i tolkningen av Berlioz-symfonien.

Tradisjonen – og ikke minst Berlioz selv – har pakket «Symphonie fantastique» inn i uendelige lag av fortellinger: det er Berlioz' eget patetiske programnotat, hans naive sats-titler, anekdotene om hans forhold til Harriet Smithson, de makabre omstendighetene omkring hennes gravlegging osv. Man kan fjerne alle disse avleiringene, men innerst inne er det stadig fortelling, fortellende musikk. I det minste ifølge Frühbeck de Burgos som i sin tolkning la vekt på å vise verket frem som en serie ouverturer til en opera som aldri ble skrevet. I alle fem satser var fremførelsen fritt strømmende, nærmest parlando, som en bra historie, full av innfall og brå digresjoner.

En interessant tolkning, bra argumentert – av en dirigent man gjerne skulle ha sett knyttet til orkestret i en mer permanent posisjon.

Dekadanse og melankoli

Bergens Tidende Morgen, 26.09.1995

Verk av Hector Berlioz

Bergen Filharmoniske Orkester

Jard van Nes, mezzosopran

Dirigent: Yoav Talmi

Grieghallen

Romantikkens delikate, slørede nattetanker

Under Romantikkens robuste overflate løper det en svart understrøm av betente nattetanker, bilder av sykdom og død, morbide drømmer om forbudt elskov, fortrengte drifter, sataniske følelser. Slik er det i litteraturen og billedkunsten, og slik er det også i musikken – f.eks. i Hector Berlioz' høyspente sangsyklus «Nuits d'été» til tekster av Théophile Gautier som vi hørte på torsdag i en imponerende oppførelse med den nederlandske mezzosopranen Jard van Nes i sentrum.

I Berlioz sine sommernetter er allting på plass: her er det kirkegård, gravstein og barlind, og en ensom vandrer som i månelyset forteller om avskjed og lengsel, om tapet av den elskede. Det er veldig alvorlig, men det er også et spill, en ungdommelig, pønket lek med alle melankoliens kulisser. Og det var nettopp dette aspektet som Van Nes valgte å understreke i sin gjennomført kompetente tolkning. Hun sang kontrollert, nesten laid back, satset mer på det delikat slørede, på den dempede fargeleggingen enn på det sterke uttrykket. Og fikk på denne måten de seks sangene til å funkle og gløde i den regnvåte sommernatten. Quelle décadence!

Etter pausen var Harmonien alene med den israelske dirigenten Yoav Talmi, og det ble mer romantikk, mer Berlioz: Symphonie Fantastique, historiens første anti-symfoni, en voldsom montasje av motstridende musikalske element. Talmi dirigerte dette viltvoksende verket med fin analytisk fornemmelse og med fullt overblikk over helhet og detaljer. Han strøk Berlioz mot hårene og demonstrerte, kjølig kalkulerende, at det ligger sterke, særegne former og strukturer under den turbulente overflaten.

Harmoniens musikere fulgte ham på reisen, oppmerksomt, konsentrert. Etter en temmelig ujevn sesongstart var det en glede å få oppleve en konsert der alt gikk bra, der det ble spilt presist, energisk, elektrisk en hel kveld igjennom, og der alle orkestrets grupper fungerte optimalt.