Musikalske knallperler

Bergens Tidende, 02.11.2011

Storyteller

Tine Thing Helseth, trumpet

Håvard Gimse, klaver

Dirigent: Eivind Aadland

Royal Liverpool Philharmonic Orchestra

EMI Classics

10

tenThing

EMI Classics

Tine Thing Helseth i nye omgivelser

Hun holder høyt tempo for tiden, Tine Thing Helseth. I mai skrev hun kontrakt med EMI, og bare et halvt år senere blir hun nå lansert internasjonalt med hele to plater. På den første, «Storyteller», er hun solist med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra dirigert av Eivind Aadland. På den andre, «10», spiller hun med brassensemblet tenThing som hun har drevet parallelt med solokarrieren de siste årene.

«Storyteller» er en plate som demonstrerer alle de kvalitetene vi kjenner fra Helseths konserter og norske plater – den totale beherskelsen av instrumentet, den gjennommusikalske fraseringen, den sømløse bevegelsen opp og ned mellom alle registre. For ikke å snakke om tonen hennes – varm og mørk i dybden, myk og bøyelig som et flygelhorn i mellomregistret og med blendende stråleglans når hun springer opp og uanstrengt smeller til i høyden. Alt i alt en blankpolert, plettfri innspilling. Teknisk sett.

Men så var det repertoaret da. «Storyteller» består av stykker som opprinnelig er skrevet for sangstemme, og som Helseth her framfører i mer eller mindre heldige transkripsjoner og arrangementer. Best fungerer en liten Kurt Weill-song fra 1930-tallet, og den spanskinspirerte «Les Filles de Cadiz» av Delibes. Resten er stort sett svisker og encores fra den populære del av vokalrepertoaret. Og de fleste av dem har ikke har hatt godt av å bli overført til trompet. Eneste lengre verket på platen er en versjon av Griegs Haugtussa (op. 67) for trompet og klaver – som jeg gjerne skulle vært foruten.

Da EMI skrev kontrakt med Helseth i vår, uttalte sjefene at hun har potensial til å gå ut over trompetistenes kjernerepertoar og nå «et bredere publikum i Europa, Asia og Nordamerika». Det er nok korrekt at en utgivelse som «Storyteller», med sine ultrakorte, musikalske knallperler beregnet til enkeltvis nedlasting fra nettbutikkene, er hva som må til for å ramme det helt store publikum i dag. Men man blir uunngåelig litt bekymret for hvordan det skal gå med kunstneren Tine Thing Helseth i tiden framover.  

Jeg for min del har hatt mer fornøyelse av å høre «10». Her er det lengre, mer sammenhengende verk og også bedre samsvar mellom verk og format. De ti messingblåsere presenterer for eksempel spretne, typeriktige utgaver av nederlandske Jan Koetsiers «Brass Symphony» (op. 80) og Kurt Weills  «Dreigroschenoper Suite», to verk med røtter i mellomkrigstidens tyske Neue Sachlichkeit. Og de smeller til med effektive messingtranskripsjoner av Albéniz' «Suite Espanõla» og Bizets Carmen-suite.

Spanske inspirasjoner

Bergens Tidende, 29.09.2010

El Albaicin

Frevo gitarduo

Euridice

En fin plate som utvider gitarrepertoaret

Da gitaristene Andreas Karlsen og Pål Granum tok hovedfag i duospill ved Norges Musikkhøgskole i 2004, besto en del av eksamensarbeidet av transkripsjoner. De hadde arbeidet med satser fra «Iberia», hovedverket til Isaac Albéniz, og det er disse transkripsjonene de nå har innspilt på plate. De virtuose klaverstykkene er elegant overført til gitarmediet, og Karlsen og Granum framfører dem selvsikkert og kompetent med god fornemmelse for det komplekse flettverket av musikalske tradisjoner og inspirasjoner som Albéniz i sin tid konstruerte som en hyllest til Spania og den spanske musikken. På platen er det også to Scarlatti-sonater som kanskje er inspirert av andalusisk folkemusikk, og som i alle fall i disse transkripsjonene klinger veldig «spansk».  Frevo-duoen slutter med et kort stykke av den franskspanske 1900-tallskomponisten Maurice Ohana. Alt i alt en fin plate som utvider gitarrepertoaret.

Musikalske fortellinger

Bergens Tidende Morgen, 15.11.1997

Verk av Albéniz og Berlioz

Rafael Frühbeck de Burgos, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solid orkesterhåndverk og interessant Berlioz-tolkning

Det ble en kort torsdagskonsert i Grieghallen med bare to verk på programmet: først en orkestrering av fem satser fra Isaac Albéniz' klaververk «Suite española», deretter Hector Berlioz' «Symphonie fantastique».

Det var kveldens dirigent, Rafael Frühbeck de Burgos, som hadde signert Albéniz-orkestreringen. Han hadde begått en av den slags transkripsjoner der orkesterversjonen virker som en klargjørende kommentar til originalverket. Med fantasifull bruk av utradisjonelle instrumentkombinasjoner fokuserte han på de musikalske grunnstrukturene. Og de folkemusikalske sitatene som ligger innbakt i det opprinnelige klaververket fikk i denne versjonen en ekstra understrekning med kastanjetter i slagverket og gitarklang i harpene. Alt i alt: nydelig håndverk, profesjonelt utført. Eneste innvending: originalverket er en musikalsk bagatell som lever av et par sviske-satser, og man kan spørre seg selv om det virkelig er nødvendig å gi verden enda en Albéniz-orkestrering. For denne anmelderen er den gamle, populære orkesterversjonen av «Suite Iberia» i hvert fall fullt tilstrekkelig.

Det er velkjent at Frühbeck de Burgos er en velkommen gjest i Bergen. Han er en solid håndverker av den gamle skolen, og han har glimrende kontakt med orkestret. Den slags blir det resultater av: høyt nivå i alle instrumentgrupper, presisjon, nærvær, tett samspill kvelden igjennom – kvaliteter som ga full uttelling i tolkningen av Berlioz-symfonien.

Tradisjonen – og ikke minst Berlioz selv – har pakket «Symphonie fantastique» inn i uendelige lag av fortellinger: det er Berlioz' eget patetiske programnotat, hans naive sats-titler, anekdotene om hans forhold til Harriet Smithson, de makabre omstendighetene omkring hennes gravlegging osv. Man kan fjerne alle disse avleiringene, men innerst inne er det stadig fortelling, fortellende musikk. I det minste ifølge Frühbeck de Burgos som i sin tolkning la vekt på å vise verket frem som en serie ouverturer til en opera som aldri ble skrevet. I alle fem satser var fremførelsen fritt strømmende, nærmest parlando, som en bra historie, full av innfall og brå digresjoner.

En interessant tolkning, bra argumentert – av en dirigent man gjerne skulle ha sett knyttet til orkestret i en mer permanent posisjon.

Ambisiøs gitarkonsert

Bergens Tidende Morgen, 28.01.1997

Njål Vindenes, gitar

Mariakirken

Krevende program skjemmet av skjønnhetsfeil

Det var et flott program Njål Vindenes hadde satt sammen til søndagens konsert i Mariakirken: Først Fernando Sors Mozart-variasjoner og to av hans vanskelige etyder, deretter luttvarianten av Bachs fiolinpartita i E-dur, den med den populære "Gavotte en rondeau". Og etter pausen en serie kortere, teknisk krevende stykker, primært av spansk herkomst, Albeniz, Barrios, Tarrega.

Imponerende. Skremmende ambisiøst. Og kanskje også for ambisiøst. I det minste gikk man ikke hjem med noe helt entydig inntrykk av denne kvelden. For på den ene side er det helt åpenbart at Njål Vindenes er en glimrende gitarist. Allerede i introduksjonen til Sors Mozart-variasjoner merket man det: det rette tempovalget, overblikk over satsen, delikat fargelegging i akkordspillet, god linjeføring, klare flageoletter. Og slik var det kvelden igjennom; hele tiden var det gode detaljer, flotte forløp, solide tolkninger med et uomtvistelig musikalsk grep om stoffet.

Og så på den annen side: litt for mange problematiske steder. Ikke desidert tekniske feil, men mange sjenerende skjønnhetsfeil, steder der venstrehånden ikke griper helt presist eller der koordinasjonen mellom hendene svikter slik at viktige rytmiske figurer sløres, linjeføringen blir uklar og musikkens flyt brytes. Flest problemer var det i starten av kvelden, i første variasjon hos Sors for eksempel, eller i de første satsene av Bach der musikken ble lest frem mer enn den ble spilt. En del kan sikkert skrives på nervøsitetens konto, men det er kanskje også karakteristisk for Vindenes' musikalske gemytt at problemene først og fremst lå i de store sammensatte verkene, mens det var de kortere stykkene etter pausen som lyktes best.

Musikalsk machismo

Bergens Tidende Morgen, 21.10.1993

Albert Gimenez Attenelle, klaver

Autunnale: Festival for samtidsmusikk

Gunnar Sævigs sal

Det var den spanske pianisten Albert Gimenez Attenelle som åpnet Festivalen for Samtidsmusikk på tirsdag. Hans hjemlands musikk var sterkt representert på programmet: Det var verker både av Albéniz og de Falla og av mindre kjente komponister som Montsalvatge og Mompou. Dessuten hørte vi en større suite av brasilianeren Villa-Lobos samt «Piano Solo in The Evening» av vår egen norsk-italienske Bibalo.

Mye sydlandsk musikk altså, og – med få unntak – musikk som er skrevet i begynnelsen av århundret. Og musikk som har annet og mer enn geografi og tid til felles: De fleste av kveldens komponister har deres musikalske forankring i den franske impresjonismen, samtidig med at mange forskjellige inspirasjoner brytes mot hverandre i deres verker. Det er referanser til folkemusikk og tidlig populærmusikk, man hører ekkoer av flamenco-gitarer og kastanjetter, bruddstykker av tangoer, av ragtime og jazz. Fra Albeniz til Montsalvatge er det snakk om splittet musikk – musikk som på den ene siden dyrker det enkle, det melodiøse, det oppriktige, og som hele tiden balanserer på kanten av det sentimentale, og musikk som på den annen side streber etter de helt grandiose effektene, musikk som dyrker det rytmiske, det eksplosive, det brautende virtuose. Kort sagt: macho-musikk.

Attennelle er så visst ingen macho-pianist, han er først og fremt en fremragende tekniker. Men teknikerens tørre, lett distante saklighet viste seg nettopp å fungere helt glimrende i forhold til verker av denne typen. Attenelle taklet de utadvendte og ekstremt krevende partiene med virtuos eleganse uten på noe tidspunkt å bli demonstrativ. Og han hadde i tillegg et veldig skarpt blikk for musikkens stadige undertoner av melankoli og vemod som han fremstilte uten å forfalle til klissen sentimentalitet. Alt i alt: Et sympatisk musikalsk bekjentskap. Og en fin start på Autunnalen – selvom det ikke var mye samtidsmusikk på kveldens program.