Sopran i siget

Bergens Tidende Morgen, 22.09.1998

Lise Ranveig Syversen, sopran

Annabel Guaita og Marko Nouwens, klaver

Troldsalen

Spennende møte med ung, imponerende sopran

Det hele virker så enkelt, så liketil, en høstsøndag i Troldsalen. Men man skal ikke la seg lure. For vel er atmosfæren hyggelig, avslappet, vel er stemningen upretensiøs, men den musikalske kvaliteten er det aldri slakket på. Hver søndag er det oppdagelser å gjøre, opplevelser å tenke over på veien hjem.

Denne søndagen møtte vi sopranen Lise Ranveig Syversen, et nytt, sjarmerende bekjentskap. Akkompagnert av pianisten Annabel Guaita kvitterte hun for invitasjonen til Troldsalen med fem av Griegs seks Ibsen-sanger i en tolkning hvor spesielt den mørke, melankolske versjonen av «Borte» gjorde inntrykk. Etter pausen kom hun tilbake, nå sammen med pianisten Marko Nouwens, og ga et blandet program med imponerende stor musikalsk spennvidde. Her er en ung overbevisende sangerinne som uten problemer klarer å gå fra Richard Strauss' krydret senromantiske «Morgen» til Bizets farlige, flørtende Carmen. Og som inn i mellom gir flotte dramatiske versjoner av Dvorak, Rachmaninov og Fauré - alt sammen på originalspråket.

Syversen har et rikt, velpleiet stemmemateriale som peker i flere forskjellige retninger. Man lurer på hvor man kommer til å høre henne igjen. Som lyrisk sopran i senromantiske orkesterlieder? Som dramatisk heltinne i operaen? Uansett hvor – det blir spennende å følge hennes utvikling.

Søndagens to pianister supplerte programmet med en energisk firhendig utgave av Griegs «Fire Norske Danser», op. 35. Og Annabel Guaita imponerte som solist med en teknisk disiplinert og musikalsk veldisponert tolkning av Manuel de Fallas komplekse «Fantasia Baetica».

Musikalsk machismo

Bergens Tidende Morgen, 21.10.1993

Albert Gimenez Attenelle, klaver

Autunnale: Festival for samtidsmusikk

Gunnar Sævigs sal

Det var den spanske pianisten Albert Gimenez Attenelle som åpnet Festivalen for Samtidsmusikk på tirsdag. Hans hjemlands musikk var sterkt representert på programmet: Det var verker både av Albéniz og de Falla og av mindre kjente komponister som Montsalvatge og Mompou. Dessuten hørte vi en større suite av brasilianeren Villa-Lobos samt «Piano Solo in The Evening» av vår egen norsk-italienske Bibalo.

Mye sydlandsk musikk altså, og – med få unntak – musikk som er skrevet i begynnelsen av århundret. Og musikk som har annet og mer enn geografi og tid til felles: De fleste av kveldens komponister har deres musikalske forankring i den franske impresjonismen, samtidig med at mange forskjellige inspirasjoner brytes mot hverandre i deres verker. Det er referanser til folkemusikk og tidlig populærmusikk, man hører ekkoer av flamenco-gitarer og kastanjetter, bruddstykker av tangoer, av ragtime og jazz. Fra Albeniz til Montsalvatge er det snakk om splittet musikk – musikk som på den ene siden dyrker det enkle, det melodiøse, det oppriktige, og som hele tiden balanserer på kanten av det sentimentale, og musikk som på den annen side streber etter de helt grandiose effektene, musikk som dyrker det rytmiske, det eksplosive, det brautende virtuose. Kort sagt: macho-musikk.

Attennelle er så visst ingen macho-pianist, han er først og fremt en fremragende tekniker. Men teknikerens tørre, lett distante saklighet viste seg nettopp å fungere helt glimrende i forhold til verker av denne typen. Attenelle taklet de utadvendte og ekstremt krevende partiene med virtuos eleganse uten på noe tidspunkt å bli demonstrativ. Og han hadde i tillegg et veldig skarpt blikk for musikkens stadige undertoner av melankoli og vemod som han fremstilte uten å forfalle til klissen sentimentalitet. Alt i alt: Et sympatisk musikalsk bekjentskap. Og en fin start på Autunnalen – selvom det ikke var mye samtidsmusikk på kveldens program.