Fra drivhuset

Bergens Tidende, 28.10.2009

Serres chaudes. Mélodies françaises

Bettina Smith, mezzosopran

Einar Røttingen, klaver

Lawo

Tonesettinger av symbolistiske dikt

Skjelvende lepper, kjærlighetssorger og blek ennui. Sitrende nevroser, dyp melankoli og ekstrem lykke. Det er en verden full av brå stemningsskift, med lukkede hager, fuktige drivhus og eksotiske planter som Bettina Smith og Einar Røttingen drar oss inn i på denne platen der de presenterer symbolistiske dikt fra årene omkring siste århundreskifte tonesatt av Ernest Chausson, Gabriel Fauré og Camille Saint-Saëns. Smith går ubesvært inn i den karakteristiske franske sangstilen og fremfører sangene med mørk, sensuell og klangfull stemme, ørlite vibrato, sikker intonasjon og fin tekstuttale. Og når det trenges, åpner hun stemmen helt opp uten å bikke over i det melodramatiske. Sangene er lett tilgjengelige, ofte med melodiske grep som peker fremover mot fransk populærmusikk fra årene omkring andre verdenskrig. I tillegg er det gode klaverstemmer som gir Røttingen nok å arbeide med. Det eneste problemet er kanskje at de fleste av sangene beveger seg i samme lende musikalsk sett, og at platen derfor blir noe ensformig i lengden.

Teenagere på Troldhaugen

Bergens Tidende Morgen, 06.10.1998

Julia Kozlova, fiolin

Anton Pavlovskij, cello

Anna Vinnitzkaja, klaver

Troldsalen

Høstmatine med imponerende russiske musikere

De er ganske unge, de tre russiske musikerne som gjestet Troldsalen på søndag. Cellisten Anton Pavlovskij er bare 13 år, fiolinisten Julia Kozlova og pianisten Anna Vinnitzkaja henholdsvis 14 og 15. Rene teenagere, altså. Men allerede fullbefarne musikere. Som behersker sine respektive instrumenter og spiller de vanskeligste stykkene uten problemer. Og som alle demonstrerer den særlige musikalske holdningen vi her i vår del av verden nesten automatisk forbinder med Østeuropa: «slavisk» temperament, dramatisk sans, teknisk briljans.

Derfor ble det en søndag ettermiddag i Troldsalen med utadvendt musikk, utadvendte tolkninger, en ettermiddag der det store følelsesuttrykket sto i sentrum: Julia Kozlova spilte Tsjaikovskij-stykker med høyspent, glansfull tone. Anton Pavlovskijs versjoner av Faurés elegi og andre cello-svisker var syngende, kraftfulle. Ved flygelet imponerte Anna Vinnitzkaja som sikker akkompagnatør. Og som virtuos solist i stykker av Rachmaninov og Balakirev.

Ialt ni relativt korte stykker musikk, pluss fire ekstranumre: Det er mye som skal nås, mange sider av solistenes talent som skal presenteres på en slik konsert. Men det spørs allikevel om ikke konserten som helhet ville ha vunnet hvis programmet hadde vært konsentrert om noen færre og lengre verk. Og også gjerne musikalsk tyngre verk. Det er i hvert fall ingen tvil om at de tre unge solistene kunne ha maktet også en slik oppgave med bravur.

Sopran i siget

Bergens Tidende Morgen, 22.09.1998

Lise Ranveig Syversen, sopran

Annabel Guaita og Marko Nouwens, klaver

Troldsalen

Spennende møte med ung, imponerende sopran

Det hele virker så enkelt, så liketil, en høstsøndag i Troldsalen. Men man skal ikke la seg lure. For vel er atmosfæren hyggelig, avslappet, vel er stemningen upretensiøs, men den musikalske kvaliteten er det aldri slakket på. Hver søndag er det oppdagelser å gjøre, opplevelser å tenke over på veien hjem.

Denne søndagen møtte vi sopranen Lise Ranveig Syversen, et nytt, sjarmerende bekjentskap. Akkompagnert av pianisten Annabel Guaita kvitterte hun for invitasjonen til Troldsalen med fem av Griegs seks Ibsen-sanger i en tolkning hvor spesielt den mørke, melankolske versjonen av «Borte» gjorde inntrykk. Etter pausen kom hun tilbake, nå sammen med pianisten Marko Nouwens, og ga et blandet program med imponerende stor musikalsk spennvidde. Her er en ung overbevisende sangerinne som uten problemer klarer å gå fra Richard Strauss' krydret senromantiske «Morgen» til Bizets farlige, flørtende Carmen. Og som inn i mellom gir flotte dramatiske versjoner av Dvorak, Rachmaninov og Fauré - alt sammen på originalspråket.

Syversen har et rikt, velpleiet stemmemateriale som peker i flere forskjellige retninger. Man lurer på hvor man kommer til å høre henne igjen. Som lyrisk sopran i senromantiske orkesterlieder? Som dramatisk heltinne i operaen? Uansett hvor – det blir spennende å følge hennes utvikling.

Søndagens to pianister supplerte programmet med en energisk firhendig utgave av Griegs «Fire Norske Danser», op. 35. Og Annabel Guaita imponerte som solist med en teknisk disiplinert og musikalsk veldisponert tolkning av Manuel de Fallas komplekse «Fantasia Baetica».

Debutant i gåseøyne

Bergens Tidende Morgen, 23.05.1998

Marianne Thorsen, fiolin

Julian Milford, piano

Troldsalen

Kraftfull og myndig fiolinist i Troldsalen

Det er nesten ufattelig så mye musikalsk styrke det er i denne spinkle trønderen: Marianne Thorsen, 26 år gammel, fiolinist, årets Rikskonsertdebutant. Debutant i gåseøyne, skynder vi oss å si – for dette er absolutt ikke noen skjelvende nybegynner, det er en sikker kunstner som tross sin unge alder allerede er langt inne i en internasjonal karriere.

Vi hørte henne sist for tre uker siden i Grieghallen som solist i Lasse Thoresens krevende fiolinkonsert. På torsdag i Troldsalen fikk vi et mer nyansert bilde av henne i en konsert med tre store fiolinsonater på programmet – Fauré (nr. 1, op. 13), Debussy og Grieg (nr. 3, op. 45). Pluss, inneklemt mellom disse tre kammermusikalske tungvekterne:  «Fratres» – Arvo Pärts salvelsesfullt tilbakeskuende chaconne.

Et fyldig, vidtrekkende program, altså. Som ble flott fremført av Thorsen i tett samspill med den glimrende engelske pianisten Julian Milford. Det var stor musikalsk spennvidde, og det var typeriktige nyanser i tolkningene, fra Faurés emosjonelt høyspente romantikk til impresjonismens svanesang hos den sene Debussy. Og samtidig var det da anledning til å studere noen grunnleggende trekk i Marianne Thorsens kunstneriske temperament.

Hvis man skal karakterisere hennes spillestil under ett, er det ord som kraftfull og myndig som melder seg først. Selv om hun er en teknisk orientert fiolinist som setter den klare diksjonen i høysetet, så virker hennes tolkninger aldri akademiske, men befriende robuste, ja, i store strekk nesten muskuløst kjødelige, med tydelig og sterk markering av de enkelte frasenes indre artikulasjon. Legg så til at hun har full kontroll over de musikalske forløpene, og at hun styrer samspillet med pianisten med naturlig autoritet. Og at hun kan spille Halvorsens «Veslemøys sang» som ekstranummer, så ikke et øye er tørt.