Fest og romantikk

Bergens Tidende, 01.02.2012

Johan Svendsen: Orchestral Works, Vol. 1

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra, 

Chandos

BFO og Chandos tar hull på en ny serie med norsk orkestermusikk

Det er to år siden plateselskapet Chandos begynte å utgi BFOs innspillinger av Johan Halvorsens orkestermusikk. Det ble etter hvert til tre plater. Nå er de i gang igjen med enda et norsk prosjekt – orkestermusikk av Johan Svendsen. I øvrig er det same procedure as last year: Bunnsolide Neeme Järvi dirigerer BFO, Melina Mandozzi er konsertmester, og fiolinisten Marianne Thorsen spiller solo når det kreves. Etter planen skal resultatet bli en serie på fire plater. Første levering tar for seg kjente og kjære svisker som Fest-Polonaise, Romanze for fiolin og orkester og Sæterjentens Søndag. I tillegg hører vi to symfoniske dikt – «Zorahayda» og «Romeo und Julie» – pluss et par verk basert på norske folketoner. Og jo da – Fest-Polonaisen er festlig, Romansen er romantisk og seterjenten klinger sødmefylt. Musikken er profesjonelt skrevet, profesjonelt instrumentert og profesjonelt spilt av BFO. Men ikke spesielt opphissende. Og det sier vel sitt at det mest interessante verket på platen ikke er av Svendsen selv, men et arrangement av Traüme fra Wagners Wesendonck Lieder.

Mellomaktsmusikk

Bergens Tidende, 13.10.2010

Johan Halvorsen: Orchestral Works 2

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen filharmoniske orkester

Chandos

Andre bind i serien med Johan Halvorsens orkesterverker

Det starter frisk og energisk med musikk som minner litt om Haydn eller den unge Mozart, og etterpå kommer det dansesatser i barokkstil.  Men stykket som helhet er faktisk skrevet i begynnelsen av 1900-tallet. Det er snakk om åpningsnummeret på den andre platen  i serien med Johan Halvorsens orkesterverker som BFO for tiden utgir på platemerket Chandos.

Åpningsnummerets gammelmodige preg er tilsiktet, viser det seg, for – som tittelen forteller – dette er en «Suite Ancienne», en gammel suite, skrevet «til minne om Ludvig Holberg». Med andre ord: en Holberg-suite, skrevet et kvart århundre etter Griegs mer berømte versjon og med mange tydelige referanser til det eldre verket.

Men Halvorsens Holberg-suite er ikke bare en hyllest til Grieg. Det er et stykke kontant bruksmusikk. De enkelte satsene ble opprinnelig skrevet som mellomaktsmusikk til en oppførelse av Holbergs «Barselstuen» på Nationaltheatret. Og kan i dag minne oss om den tiden da de fleste større teatrene i Europa og USA disponerte over store orkestre, da viktige skuespill ble ledsaget av musikk skrevet til anledningen, og da et teaterbesøk var en slags totalopplevelse med levende musikk som festlig ramme.

Halvorsen var den norske frontfiguren i denne musikkulturen. Han var leveringsdyktig i alle formater, kunne skissere dramatiske situasjoner med enkle, musikalske midler, og han skrev gode, iørefallende melodier. I tiden som komponerende kapellmester ved Nationaltheatret skrev han kilometervis av stemningsskapende leilighetsmusikk. Og det  gode håndlaget er også tydelig i det meste annet han skrev, for eksempel i de stykkene for fiolin og orkester som Marianne Thorsen og BFO spiller på den nye platen – «Tre norske danser» og den virtuose «Air norvégien», alle basert på Lindemans samling av «fjeldmelodier».

Det profesjonelle grepet er også tydelig  i «Fatum», Halvorsens andre symfoni, som avslutter platen. Men her hvor det er snakk om et verk som skal kunne stå alene i en konsertsal uten å støtte seg til et teaterstykke, virker musikken straks mindre frisk og spontan og har i lange strekk karakter av plikt og pensum.  

Neeme Järvi og BFO er igjen velopplagte, lojale støttespillere for Halvorsens musikk. Det kommer enda to utgivelser i serien.

Musikkhistoriske dokumenter

Bergens Tidende, 21.04.2010

Johan Halvorsen: Orchestral Works

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

BFO plateaktuell med orkestermusikk av Johan Halvorsen

Da Norsk Musikkhistorie utkom i 1999, lå det i hvert av bindene to cd’er med musikkeksempler – de fleste hentet fra gamle NRK-opptak ispedd kutt fra glemte LP’er utgitt av Norsk Komponistforening.

Hva om man skulle gjenutgi de fem bindene i dag? Da ville man kunne vise til et langt større utvalg av innspillinger på det vanlige platemarkedet. For cd-revolusjonen har nådd norsk musikkhistorie og spesielt årtiene rundt forrige århundreskifte. Grieg har selvsagt alltid vært representert i platebutikkene. Men de siste årene er det kommet en flom av cd’er med musikk av komponistkollegaer fra samme periode: Sinding, Svendsen, Valen, Alnæs og de siste månedene Ole Olsen, Arvid Kleven og Hjalmar Borgstrøm.

Det fortsetter. For her kommer nå første bind av en serie med Johan Halvorsens orkesterverk innspilt på engelske Chandos av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Neeme Järvi.

At det er bergenserne som spiller på platen, er ikke mer en rett og rimelig. For det var i Bergen at Halvorsen slo igjennom som komponist. Kort tid etter ansettelsen som musikksjef på den Nasjonale scene i 1893, skrev han  «Bojarenes inntogsmarsj» som ble et internasjonalt hit – og som eldre generasjoner ennå husker fra Ønskekonserten på NRK. Og det var som kjent også Halvorsen som skrev «Bergensiana» – variasjonene over den nystemte som visst fremdeles framføres når Festspillene starter.

Bojarene er med på platen. Men resten av musikken stammer fra Halvorsens tid som komponerende kapellmester ved Nationaltheatret i Kristiania. Han kunne skrive i tidens stil, og var leveringsdyktig i de fleste genrer. Høydepunktet på platen er en suite med frisk scenemusikk til Holbergs Mascarade. Det er også en smektende «Andante Religioso» og et arrangement av Ole Bulls «La Mélancholie» med henholdsvis Marianne Thorsen og Melina Mandozzi som fiolinsolist. Hans symfoni nr. 1 fra 1923, det mest ambisiøse verket på platen, demonstrerer derimot hans begrensninger: Her er det mye godt håndverk, men heller ikke mer – en litt trett komposisjon skrevet i en tradisjon som var avgått ved døden femti år tidligere.

Det er fint at enda et stykke norsk musikkhistorie nå er skikkelig dokumentert i en flott, velopplagt tolkning av BFO. På den andre siden ville man gjerne ha hørt bergenserne og Neeme Järvi prøve krefter med et litt mer interessant repertoar.

Høyt og lavt

Bergens Tidende, 24.06.2009

Treble & Bass
Musikk av Ståle Kleiberg

Daniel Reuss, dirigent

Trondheim symfoniorkester

2L

To håndverksmessig solide konserter

Det er to konserter av Ståle Kleiberg på platen, begge skrevet for Trondheim symfoniorkester. Tittelen «Treble & Bass» henspiller på avstanden mellom soloinstrumentene, den høye fiolinen som spilles av Marianne Thorsen, den dype kontrabassen som spilles av Göran Sjölin. Begge konsertene er skrevet innen for de siste ti årene – uten at det virker slik. Vi befinner oss på trygg senromantisk grunn, med tonal harmonikk, med lange, slyngede melodilinjer, med en bevegelig orkestersats og med effektfull utnyttelse av hele orkestrets klangpalett. Dette er imponerende, håndverksmessig solid musikk – som av og til, og spesielt da i fiolinkonserten, blir litt for glatt, litt for flink. Kontrabasskonserten er målt med tradisjonell målestokk kanskje mindre vellykket, men nettopp fordi man her merker at det har vært vanskelig å skrive for dette store, tunge instrumentet, og at det er vanskelig for solisten å få musikken til å klinge, nettopp på grunn av motstanden i stoffet og fremførelsen blir denne konserten den mest interessante.

Myndighet og varme

Bergens Tidende, 10.03.2006

Verk av Mozart og Vaughan Williams

Marianne Thorsen, fiolin

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Marianne Thorsen som stø solist i Mozart og Vaughan Williams

Klarhet, balanse, overskuelig struktur, klassisisme – det er den vanlige beskrivelsen av Mozarts musikk. En beskrivelse som blir dementert hver eneste gang man hører hans verk. Som for eksempel i går kveld da Marianne Thorsen sto i spissen for Bergen Filharmoniske Orkester og spilte hans tredje fiolinkonsert.

Han var bare 19 år da han skrev den. I dette verket er det verken ro eller avklaring. Alt er i bevegelse. Ideer og innfall står i kø. Musikalske overraskelser lurer bak hver taktstrek. I et slikt verk trenger man nettopp en solist som Marianne Thorsen, en sterk, solid fiolinist som spiller solostemmen med myndighet og varme og som er i stand til å holde stø kurs gjennom alle de brå stemningsskiftene.

Det var mer Mozart på programmet i går kveld – hans symfoni nr. 39, en av de tre siste han skrev. Her er det mer samling i musikken, men fremdeles store følelsesutsving, høyspent dramatikk og eksperimenterende harmonikk. Under fremførelsen var det en del ujevnheter i starten. Førstesatsen kom til å høres mer dissonantisk ut enn Mozart visst egentlig hadde planlagt. Men Eivind Aadland og BFO kom rask tilbake på banen og ga en fin tolkning der spesielt de to siste satsene hadde svev og spenst.

Hva spiller man sammen med slike verk? Vanskelig å si. Men de to stykker av Vaughan Williams som sto på programmet i går, var neppe det optimale valget. Både Tallis-fantasien og den idylliske Lark Ascending kommer nødvendigvis til å virke noe blodfattige når de ble matchet med en villstyring som Mozart. I Eivind Aadlands forsiktige, nesten pertentlige tolkning ble det meste tydelig og klart. Men det var ikke mye igjen av den ekstasen og mystikken man normalt forventer av Vaughan Williams.

Debutant i gåseøyne

Bergens Tidende Morgen, 23.05.1998

Marianne Thorsen, fiolin

Julian Milford, piano

Troldsalen

Kraftfull og myndig fiolinist i Troldsalen

Det er nesten ufattelig så mye musikalsk styrke det er i denne spinkle trønderen: Marianne Thorsen, 26 år gammel, fiolinist, årets Rikskonsertdebutant. Debutant i gåseøyne, skynder vi oss å si – for dette er absolutt ikke noen skjelvende nybegynner, det er en sikker kunstner som tross sin unge alder allerede er langt inne i en internasjonal karriere.

Vi hørte henne sist for tre uker siden i Grieghallen som solist i Lasse Thoresens krevende fiolinkonsert. På torsdag i Troldsalen fikk vi et mer nyansert bilde av henne i en konsert med tre store fiolinsonater på programmet – Fauré (nr. 1, op. 13), Debussy og Grieg (nr. 3, op. 45). Pluss, inneklemt mellom disse tre kammermusikalske tungvekterne:  «Fratres» – Arvo Pärts salvelsesfullt tilbakeskuende chaconne.

Et fyldig, vidtrekkende program, altså. Som ble flott fremført av Thorsen i tett samspill med den glimrende engelske pianisten Julian Milford. Det var stor musikalsk spennvidde, og det var typeriktige nyanser i tolkningene, fra Faurés emosjonelt høyspente romantikk til impresjonismens svanesang hos den sene Debussy. Og samtidig var det da anledning til å studere noen grunnleggende trekk i Marianne Thorsens kunstneriske temperament.

Hvis man skal karakterisere hennes spillestil under ett, er det ord som kraftfull og myndig som melder seg først. Selv om hun er en teknisk orientert fiolinist som setter den klare diksjonen i høysetet, så virker hennes tolkninger aldri akademiske, men befriende robuste, ja, i store strekk nesten muskuløst kjødelige, med tydelig og sterk markering av de enkelte frasenes indre artikulasjon. Legg så til at hun har full kontroll over de musikalske forløpene, og at hun styrer samspillet med pianisten med naturlig autoritet. Og at hun kan spille Halvorsens «Veslemøys sang» som ekstranummer, så ikke et øye er tørt.

Å hoppe før Wirkola

Bergens Tidende Morgen, 03.05.1998

Verk av Thoresen og Brahms

Marianne Thorsen, fiolin

Ion Marin, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ypperlig fremførelse av Brahms' fjerde symfoni på torsdagkonsert med store musikalske kontraster

Det er vanskelig å hoppe etter Wirkola. Men bestemt også å hoppe før. Og derfor føltes det nesten som en urettferdighet mot Lasse Thoresen at Harmoniens programkomité hadde valgt å sette hans fiolinkonsert opp som første verk på en konsert som sluttet med Brahms' fjerde symfoni. For det er jo de færreste verk i verden som tåler å bli spilt og hørt i sammenheng med dette ruvende musikalske underverk.

Thoresens fiolinkonsert tålte det i hvert fald ikke. Brahms-symfonien etter pausen fikk nærmest karakter av en knusende dom – som nettopp virket urettferdig i betraktning av alle de innlysende, avgjørende avstander i tid, temperament, estetikk osv. som skiller de to verk.

Men når dette er sagt, må det samtidig legges til at Thoresens fiolinkonsert faktisk også er temmelig problematisk når den høres på sine egne, samtidsmusikalske premisser. Vel kan de store glitrende, orkestrale klangskulpturer imponere for en stund, men i lengden er det vanskelig å se bort fra at dyrkelsen av klangen her skjer på bekostning av nok så sentrale musikalske kvaliteter. Det melodiske stoffet er merkelig pregløst, og som musikalsk helhet virker konserten rett og slett formløs, som en uendelig flytende bevegelse uten indre nødvendighet og dynamikk. Og i lange strekk ganske kjedelig.

Det musikalske lyspunktet i denne sammenhengen var unge, talentfulle Marianne Thorsen som ga en imponerende tolkning av Thoresens teknisk krevende solostemme. Vi gleder oss til å høre hende igjen om et par uker i Troldsalen under festspillene, både som solist og i spissen for Leopold Trio.

Får vi også snart høre kveldens dirigent igjen? Kanskje det. Som bekjent er Harmonien på jakt etter en ny sjefdirigent – tre-fire år for sent. Og hver gang en fremmed dirigent ankommer Bergen, går det rykter blant Harmoniens bekymrede venner om at dette sikkert er en kandidat til jobben.

Man kunne håpe at ryktene for en gangs skyld talte sant, for Ion Marin virker som en solid, sympatisk dirigent, og han har tilsynelatende god kommunikasjon med musikerne. Torsdag kveld sørget han for at BFO kom sikkert gjennom Thoresens vanskelige partitur. Og presenterte så, etter pausen, en helt ypperlig fremførelse av Brahms' fjerde. Selvsagt er dette et verk musikerne kjenner ut og inn, et verk som nesten spiller seg selv – men også kun nesten: Det kreves alltid en god dirigent til å få balanse i klangen og tydeliggjøre det komplekse linjespill i de indre stemmene, en dirigent som kan sikre fremdriften og samtidig, midt i alt dette, markere de store strukturelle sammenhengene som går gjennom hele verket, fra førstesatsens musikalske urceller til sistesatsens strenge chaconne. Marin demonstrerte torsdag kveld at han er en slik dirigent.