Musikkhistoriske dokumenter

Bergens Tidende, 21.04.2010

Johan Halvorsen: Orchestral Works

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

BFO plateaktuell med orkestermusikk av Johan Halvorsen

Da Norsk Musikkhistorie utkom i 1999, lå det i hvert av bindene to cd’er med musikkeksempler – de fleste hentet fra gamle NRK-opptak ispedd kutt fra glemte LP’er utgitt av Norsk Komponistforening.

Hva om man skulle gjenutgi de fem bindene i dag? Da ville man kunne vise til et langt større utvalg av innspillinger på det vanlige platemarkedet. For cd-revolusjonen har nådd norsk musikkhistorie og spesielt årtiene rundt forrige århundreskifte. Grieg har selvsagt alltid vært representert i platebutikkene. Men de siste årene er det kommet en flom av cd’er med musikk av komponistkollegaer fra samme periode: Sinding, Svendsen, Valen, Alnæs og de siste månedene Ole Olsen, Arvid Kleven og Hjalmar Borgstrøm.

Det fortsetter. For her kommer nå første bind av en serie med Johan Halvorsens orkesterverk innspilt på engelske Chandos av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Neeme Järvi.

At det er bergenserne som spiller på platen, er ikke mer en rett og rimelig. For det var i Bergen at Halvorsen slo igjennom som komponist. Kort tid etter ansettelsen som musikksjef på den Nasjonale scene i 1893, skrev han  «Bojarenes inntogsmarsj» som ble et internasjonalt hit – og som eldre generasjoner ennå husker fra Ønskekonserten på NRK. Og det var som kjent også Halvorsen som skrev «Bergensiana» – variasjonene over den nystemte som visst fremdeles framføres når Festspillene starter.

Bojarene er med på platen. Men resten av musikken stammer fra Halvorsens tid som komponerende kapellmester ved Nationaltheatret i Kristiania. Han kunne skrive i tidens stil, og var leveringsdyktig i de fleste genrer. Høydepunktet på platen er en suite med frisk scenemusikk til Holbergs Mascarade. Det er også en smektende «Andante Religioso» og et arrangement av Ole Bulls «La Mélancholie» med henholdsvis Marianne Thorsen og Melina Mandozzi som fiolinsolist. Hans symfoni nr. 1 fra 1923, det mest ambisiøse verket på platen, demonstrerer derimot hans begrensninger: Her er det mye godt håndverk, men heller ikke mer – en litt trett komposisjon skrevet i en tradisjon som var avgått ved døden femti år tidligere.

Det er fint at enda et stykke norsk musikkhistorie nå er skikkelig dokumentert i en flott, velopplagt tolkning av BFO. På den andre siden ville man gjerne ha hørt bergenserne og Neeme Järvi prøve krefter med et litt mer interessant repertoar.