Musikk i nedlukkingens tid

Bergens Tidende, 25.04.2020

Close up – at a distance

Digital konsert med musikere fra

Bergen Filharmoniske Orkester

Ny digital konsertserie med Bergen Filharmoniske Orkester

Det har gått en måned nå, en måned siden de nasjonale smittevernstiltakene gjorde det umulig å drive med levende musikk. Det ble ingen opera i Grieghallen i mars. Torsdagskonsertene med Bergen Filharmoniske Orkester ble avlyst for resten av sesongen. Musikerne – og publikum – gikk hjem, hver til sitt.

I tiden som har gått, har BFO forsøkt å holde kontakt med sitt fraværende publikum via det digitale arkivet på «Bergenphilive» der det er mulig å se og høre opptak av tidligere konserter.

Nå tar orkestret et forsiktig digitalt skritt på veien frem mot gjenåpningen av musikklivet. Torsdag kveld var det premiere på en serie konserter med kammermusikk strømmet fra Grieghallen via  «Bergenphilive».

Serien heter «Tett på – på avstand»: Det er ganske få musikere på scenen, alle holder god avstand til hverandre og bare kameraene får lov å zoome tett på. Musikken strømmes fra «Bergenphilive», men det er faktisk ikke snakk om «live» musikk, konserten er spilt inn på forhånd.

De besværlige, praktiske omstendighetene påvirker kanskje ikke musikerne særlig mye, men de legger en viss demper på selve opplevelsen av musikken. Man merket det spesielt i åpningsnummeret: Konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilze Klava står alene på gulvet i Grieghallens enorme scenerom og går i gang Johan Halvorsens Passacaglia over et tema av Händel. De spiller det teknisk krevende verket uten noter, glemmer alt omkring seg, skaper en strålende, forrykende virtuos tolkning. Og så er det plutselig slutt, ingen applaus, en brå oppvåking, en abrupt overgang til neste punkt på dagsordenen. 

Neste punkt var Antonin Dvořáks «Terzetto» i C-dur, et litt blekt verk – som fikk en fin, lojal fremføring av fiolinistene Dag Anders Eriksen og Chien-Yu Chu og bratsjisten Yumi Sagiuchi Shultz.

Lyden – og spesielt balansen mellom instrumentene – kan av og til være et problem i slike konsertopptak. Men på torsdag var alt i orden. Jeg strømmet musikken via et lesebrett til tv-en min og fikk ganske flott lydkvalitet. Til gjengjeld var det et par hakk i lyd og bilde underveis i Dvořák, men det kan vel skyldes lokale kapasitetsproblemer i nettet mitt.

Siste nummer på programmet var Peter Tsjaikovskijs sekstett «Souvenir de Florence» spilt av Melina Mandozzi og Jutta Morgenstern (fioliner), Ilze Klava og Berend Mulder (bratsjer) og Frida Fredrikke Waaler Wærvågen og

Agnese Rugevica (celloer) – siste nummer og også kveldens musikalsk sett mest interessante verk.

Tsjaikovskij hadde store problemer med selve sekstett-formen: «I stedet for å skrive for seks stemmer, virker det som om jeg i virkeligheten komponerer for et stort orkester og så etterpå arrangerer det for seks strykere», skrev han til en venn – et synspunkt som for så vidt ble understreket av BFO-musikernes sterke fremføring av verket.

For her var det dramatisk musikk med store kontraster, en bred, fyldig strykerklang – som vekket minner om klangen av det store symfoniorkesteret.

Det var også i dette nummeret at produsenten av opptaket begynte å spille en mer aktiv rolle. I de to første numrene – der det var få musikere på scenen – ble klipningen mellom Grieghallens kameraer primært brukt til enkel dynamisering uttrykket, til å skape en viss avveksling i fremstillingen; i Tsjaikovskij fulgte bildesekvensen derimot partituret langt tettere og ble brukt til – pedagogisk – å understreke de enkelte stemmene, innsatsene, de melodiske kontrastene.

x

På utendørs sommerkonsert med BFO

Bergens Tidende, 24.08.2019

Verk av Beethoven, Britten, Halvorsen og Neset

Marius Neset, tenorsaksofon

Finn Tokvam, konferansier

Joana Carneiro, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Nygårdsparken

Tørt vær og god stemning i Nygårdsparken

Bergen Filharmoniske Orkester pleier å ha sine utendørs sommerkonserter på Torgallmenningen. I år har de flyttet dem opp i Nygårdsparken. Og det er jo hyggelig å forestille seg at vi sitter der på gresset og hører god musikk «omkranset av parkens lune og vakre alme- og bøketrær» – som de skriver på BFOs hjemmeside. Men så var det værprognosene, da. De har faktisk vært temmelig skumle de siste dagene.

Heldigvis viste det seg at det ikke var grunn til bekymring. Tross alle varsler om det motsatte var været ganske godt – i alle fall var det tørt – både onsdag og torsdag kveld. Og det var mange folk som hadde tatt turen frem til scenen i bunnen av Nygårdsparken.

På konserten torsdag kveld presenterte BFO musikk med overskriften «I naturen». Og da var det vel ganske passende at det hele startet med første sats av Beethovens «Pastorale»-symfoni, den satsen der han forteller om «de muntre følelsene som vekkes når folk drar på landet».

Den portugisiske dirigenten Joana Carneiro gjorde godt rede for de lyse, delikate sidene av denne idylliske musikken. Men først og fremst satset hun på det store uttrykket. Hennes tolkning var effektfull, dramatisk – noe som kanskje har å gjøre med at det ikke er mye rom for musikkens finere nyanser på en utendørskonsert som denne der hele lydbildet er elektronisk forsterket.

Litt av den samme tendensen merket vi i tolkningen av Benjamin Brittens mellomspill fra operaen «Peter Grimes» – der dramatikken i «Storm» sto klart meislet, mens den lyriske morgenstemningen i «Dawn» ble tegnet noe svakere.

Denne avdelingen sluttet med en flott, effektfull fremføring av «Bergensiana», Johan Halvorsens rokokkovariasjoner over Johan Nordahl Brun «Udsigter fra Ulrikken» – med et ganske aktivt publikum i den obligatoriske fellessangen under finalen.

På siste del av konserten var det vår internasjonale saksofonstjerne, Marius Neset fra Søfteland ved Os, som kom på scenen. BFO skal samarbeide med Neset i løpet av sesongen 2019-20 og skal blant annet urframføre hans konsert for saksofon og orkester ut på våren 2020.

At Neset er en glimrende komponist med imponerende sans for de store orkestrenes uttrykksmuligheter, det har han demonstrert før – tenk bare på «Snowmelt», hans flotte plateprosjekt med London Sinfonietta fra 2016.

I Nygårdsparken fikk vi kortere smakebiter på denne siden av hans produksjon, blant annet med «A Day In The Sparrow's Life» og «Windless» – to komposisjoner som han opprinnelig skrev til søsteren sin, fløytenisten Ingrid Søfteland Neset, men som han senere har arrangert for tenorsaksofon og orkester.

I disse komposisjonene brukte han mest orkestret til å legge en diskret ramme omkring sitt eget ville, eksplosive saksofonspill. Og det var ikke til å merke at han en time før konserten hadde sittet fast mellom to etasjer i en heis et sted i byen.

Vi ser frem til å få høre flere resultater av samarbeidet mellom Neset og BFO i den kommende tiden.

Historien om en tapt fiolinkonsert

Bergens Tidende, 17.02.2017

      

Fiolinkonserter av Johan Halvorsen og Carl Nielsen

Henning Kraggerud, fiolin

Bjarte Engeset, dirigent

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie

I bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at Johan Halvorsen skrev en fiolinkonsert i 1908, at den ble urframført i Nederland året etter, og at han ikke var tilfreds med den. Så han brente notene. Dessverre.

I mer enn hundre år har dette vært historien om Halvorsens fiolinkonsert. Men så, siste vår, var musikkviteren Per Dahl på internasjonal konferanse og kom tilfeldig i snakk med en kanadisk arkivar – som kunne fortelle at universitetsbiblioteket i Toronto har en kopi av Halvorsens partitur liggende.

Forklaringen er at Halvorsen i sin tid var betatt av Kathleen Parlow, en 17-årig fiolinsensasjon fra Canada, så betatt at han skrev – og tilegnet – konserten sin til henne. Det var hun som urframførte den i 1909. Hun var også solist de to eneste gangene et norsk publikum fikk høre den. Og hun hadde altså en kopi av partituret med hjem til Toronto – der det ble funnet i 2016 da universitetsarkivarene gikk igjennom hennes etterlatte papirer.

Siste sommer presenterte Henning Kraggerud den gjenfunne konserten i Risør og Stavanger. Og nå har han så innspilt den for Naxos sammen med Malmø Symfoniorkester under ledelse av Bjarte Engeset.

Hvordan er den da, denne tapte og gjenoppstandne konserten? Veldig god, er det korte svaret. Den starter med noen store orkesterakkorder med klang av Grieg. Så trer fiolinen frem og presenterer seg, solo, med virtuose hardingfelegrep. Og da er vi gang. Vi befinner oss i et nasjonalromantisk landskap der Griegs orkesterverk er en tydelig, viktig referanse. Solostemmen arbeider med korte folketonemotiver som flettes sammen til virtuose melodilinjer. Resultatet er tre korte satser – en strømmende, fantasifull førstesats som uten pause glir over i en sødmefylt, langsom andresats og, til sist, et stykke frisk fiolinfyrverkeri.

Tidligere var det flere som tenkte at det kanskje var en riktig beslutning Halvorsen tok den gang han brente notene sine. Kraggeruds innspilling gir ikke grunnlag for dette synspunktet. Han og Malmø-musikerne demonstrerer at Halvorsen gjenfunne konsert er et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie, et velskrevet, musikantisk verk som norske – og andre – fiolinister gjerne kan sette på programmet. 

På Naxos-platen hører vi i tillegg Johan Svendsens populære Romanse. Og, mer problematisk, Carl Nielsens fiolinkonsert – som riktignok er skrevet noenlunde samtidig med Halvorsens, men som befinner seg i et helt annerledes musikalsk univers. Kraggerud som er på hjemmebane i Halvorsens og Svendsens norske romantikk, har tydeligvis ikke sans for danske Nielsens særegne, ekspressive musikk. Han sliter med å få de kantede melodilinjene til å løfte seg. Og som helhet virker denne delen av platen temmelig matt og motløs. 

Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Underholdende scenemusikk

Bergens Tidende, 17.04.2012

Johan Halvorsen: Orchestral Works Volume 4

Melina Mandozzi, violin

Ilze Klava, bratsj

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Philharmonic

Chandos

Siste plate i serien med Johan Halvorsens musikk

Neeme Järvi og BFO er kommet til veis ende med Johan Halvorsen-serien på Chandos. Fire plater er det blitt til. Nummer fire presenterer – som de tre foregående – et blandet program. Her er Passacaglia – Halvorsens populære Händel-variasjoner for strykerduo – velopplagt spilt av BFOs konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilse Klava. Og her er hans orkestrering av Griegs «Brudefølget drager forbi» og to «Rhapsodies norvegiénnes» basert på norske folketoner. Men først og fremst er her eksempler på den slags musikk Halvorsen ble berømt for gjennom sin lange karriere som dirigerende teaterkomponist: Underholdende scenemusikk skrevet i et romantisk tonespråk og instrumentert med sikkert håndlag og sans for flotte, dramatiske effekter. Den sjarmerende suiten «Norske Eventyrbilleder» (op. 37) som er basert på musikk til en juleforestilling for barn, er et godt eksempel i så måte. Ikke alle verkene på platen er like interessante, men Neeme Järvi og BFO spiller det hele med vanlig profesjonalisme og godt humør.

Letthet og tyngde

Bergens Tidende, 08.02.2012

Verk av Johan Halvorsen og Antonio Bruni

Natalia Lomeiko, fiolin

Yuri Zhislin, fiolin og bratsj

Naxos

Underholdende musikk for to strykere

Hvem er den Antonio Bruni som opptrer sammen med norske Johan Halvorsen på denne nye Naxos-platen? Oppslagsverkene kan fortelle at det er snakk om en italiensk fiolinist og komponist som arbeidet det meste av livet i Frankrike. Han var født i 1757 og døde i 1821, altså om lag førti år før Halvorsen ble født i 1864. Det er med andre ord ikke mye som forbinder disse to komponistene. Grunnen til at ekteparet Lomeiko og Zhislin har satt dem sammen på denne platen er da også noe helt formelt, nemlig at begge har skrevet musikk for to strykere. Det er seks duoer av Bruni med på platen, seks enkle komposisjoner i wienerklassisk stil, diverterende musikk skrevet uten større ambisjoner om dybde eller virtuositet, men Lomeiko og Zhislin spiller det hele med smittende entusiasme og får musikken til å klinge innsmigrende lett og elegant. Halvorsen er på sin side representert med tre variasjonsverk, de to første basert på populære Händel-temaer, det siste på norske folketoner. Og det er visst ikke bare av lokalpatriotiske grunner jeg opplever at det er betydelig mer musikalsk tyngde i hans verk enn i Brunis.

Mellomaktsmusikk

Bergens Tidende, 13.10.2010

Johan Halvorsen: Orchestral Works 2

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen filharmoniske orkester

Chandos

Andre bind i serien med Johan Halvorsens orkesterverker

Det starter frisk og energisk med musikk som minner litt om Haydn eller den unge Mozart, og etterpå kommer det dansesatser i barokkstil.  Men stykket som helhet er faktisk skrevet i begynnelsen av 1900-tallet. Det er snakk om åpningsnummeret på den andre platen  i serien med Johan Halvorsens orkesterverker som BFO for tiden utgir på platemerket Chandos.

Åpningsnummerets gammelmodige preg er tilsiktet, viser det seg, for – som tittelen forteller – dette er en «Suite Ancienne», en gammel suite, skrevet «til minne om Ludvig Holberg». Med andre ord: en Holberg-suite, skrevet et kvart århundre etter Griegs mer berømte versjon og med mange tydelige referanser til det eldre verket.

Men Halvorsens Holberg-suite er ikke bare en hyllest til Grieg. Det er et stykke kontant bruksmusikk. De enkelte satsene ble opprinnelig skrevet som mellomaktsmusikk til en oppførelse av Holbergs «Barselstuen» på Nationaltheatret. Og kan i dag minne oss om den tiden da de fleste større teatrene i Europa og USA disponerte over store orkestre, da viktige skuespill ble ledsaget av musikk skrevet til anledningen, og da et teaterbesøk var en slags totalopplevelse med levende musikk som festlig ramme.

Halvorsen var den norske frontfiguren i denne musikkulturen. Han var leveringsdyktig i alle formater, kunne skissere dramatiske situasjoner med enkle, musikalske midler, og han skrev gode, iørefallende melodier. I tiden som komponerende kapellmester ved Nationaltheatret skrev han kilometervis av stemningsskapende leilighetsmusikk. Og det  gode håndlaget er også tydelig i det meste annet han skrev, for eksempel i de stykkene for fiolin og orkester som Marianne Thorsen og BFO spiller på den nye platen – «Tre norske danser» og den virtuose «Air norvégien», alle basert på Lindemans samling av «fjeldmelodier».

Det profesjonelle grepet er også tydelig  i «Fatum», Halvorsens andre symfoni, som avslutter platen. Men her hvor det er snakk om et verk som skal kunne stå alene i en konsertsal uten å støtte seg til et teaterstykke, virker musikken straks mindre frisk og spontan og har i lange strekk karakter av plikt og pensum.  

Neeme Järvi og BFO er igjen velopplagte, lojale støttespillere for Halvorsens musikk. Det kommer enda to utgivelser i serien.

Musikkhistoriske dokumenter

Bergens Tidende, 21.04.2010

Johan Halvorsen: Orchestral Works

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

BFO plateaktuell med orkestermusikk av Johan Halvorsen

Da Norsk Musikkhistorie utkom i 1999, lå det i hvert av bindene to cd’er med musikkeksempler – de fleste hentet fra gamle NRK-opptak ispedd kutt fra glemte LP’er utgitt av Norsk Komponistforening.

Hva om man skulle gjenutgi de fem bindene i dag? Da ville man kunne vise til et langt større utvalg av innspillinger på det vanlige platemarkedet. For cd-revolusjonen har nådd norsk musikkhistorie og spesielt årtiene rundt forrige århundreskifte. Grieg har selvsagt alltid vært representert i platebutikkene. Men de siste årene er det kommet en flom av cd’er med musikk av komponistkollegaer fra samme periode: Sinding, Svendsen, Valen, Alnæs og de siste månedene Ole Olsen, Arvid Kleven og Hjalmar Borgstrøm.

Det fortsetter. For her kommer nå første bind av en serie med Johan Halvorsens orkesterverk innspilt på engelske Chandos av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Neeme Järvi.

At det er bergenserne som spiller på platen, er ikke mer en rett og rimelig. For det var i Bergen at Halvorsen slo igjennom som komponist. Kort tid etter ansettelsen som musikksjef på den Nasjonale scene i 1893, skrev han  «Bojarenes inntogsmarsj» som ble et internasjonalt hit – og som eldre generasjoner ennå husker fra Ønskekonserten på NRK. Og det var som kjent også Halvorsen som skrev «Bergensiana» – variasjonene over den nystemte som visst fremdeles framføres når Festspillene starter.

Bojarene er med på platen. Men resten av musikken stammer fra Halvorsens tid som komponerende kapellmester ved Nationaltheatret i Kristiania. Han kunne skrive i tidens stil, og var leveringsdyktig i de fleste genrer. Høydepunktet på platen er en suite med frisk scenemusikk til Holbergs Mascarade. Det er også en smektende «Andante Religioso» og et arrangement av Ole Bulls «La Mélancholie» med henholdsvis Marianne Thorsen og Melina Mandozzi som fiolinsolist. Hans symfoni nr. 1 fra 1923, det mest ambisiøse verket på platen, demonstrerer derimot hans begrensninger: Her er det mye godt håndverk, men heller ikke mer – en litt trett komposisjon skrevet i en tradisjon som var avgått ved døden femti år tidligere.

Det er fint at enda et stykke norsk musikkhistorie nå er skikkelig dokumentert i en flott, velopplagt tolkning av BFO. På den andre siden ville man gjerne ha hørt bergenserne og Neeme Järvi prøve krefter med et litt mer interessant repertoar.

Smittende entusiasme

Bergens Tidende, 20.03.2006

Ung Symfoni

Miriam Bergset, fiolin

Alexander Rybak, fiolin

Dirigent: Kjell Seim

Grieghallen

Imponerende konsert med Kjell Seim med Ung Symfoni

De yngste er 14, de eldste 25. De spiller symfonisk musikk. De er amatører, men spiller som om de var profesjonelle. Og spiller i tillegg med begeistring og glød. Det er rett og slett imponerende hva de får til – konstaterte vi i går i Grieghallen da Ung Symfoni presenterte noe av det programmet de skal spille på konserter i Skt. Petersburg i april. Dirigenten Kjell Seim har selvsagt en del av æren for det gode resultatet. Hans direksjon er tydelig og klar; han finner hver gang frem til de helt sentrale punktene i musikken som får det hele til å løfte seg; og han har fører de unge musikerne gjennom ild og vann med smittende, brennende entusiasme. 

Når norske musikere drar på turne i utlandet, forventes det at de spiller norsk musikk. I dette tilfellet sto det ikke Grieg på programmet, men både Johan Halvorsen og Johan Svendsen var med. Det startet med en frisk fremførelse av Halvorsens andre norske rapsodi. Senere fikk Svendsens uoppslitelige fiolinromanse en fin, autoritativ tolkning av Miriam Bergset. Kveldens konsertmester, fiolinisten Alexander Rybak, hadde en mer utakknemmelig oppgave som solist i et naivistisk stykke av Daniel Klovning, men kom sterkt igjen i Rimskij-Korsakovs Scheherazade sammen med mange andre gode solister.

Om det er lurt å spille russisk musikk på turne i Russland, kan kanskje diskuteres. Men som det tyngste verket på kveldens program var Scheherazade uansett det verket som ga det mest samlede bilde av orkestret. Vi merket oss fin strykerklang og gode treblåsere på plussiden. Og på minussiden en viss skarphet blant messingblåserne. Og konsentrasjonssvikt og generell tretthet mot slutten. Nesten som på en vanlig torsdagskonsert i Grieghallen.

Norsk kveld

Bergens Tidende, 22.10.2004

Verk av Valen, Halvorsen og Saint-Saëns

Pascal Rogé, klaver

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fartein Valen og Johan Halvorsen i sentrum.

Det er prisverdig at Bergen Filharmoniske Orkester setter tre av Fartein Valens tonedikt på programmet en regnfull torsdagskveld i oktober. Valens musikk spilles temmelig sjeldent i våre konsertsaler – uansett at han er en særegen, dypt personlig stemme i norsk musikkliv, og en komponist det er naturlig å nevne i samme åndedrag som Schönberg, Webern og andre av de fremste representantene for den musikalske høymodernismen.  

At Valen spilles sjeldent, betyr blant annet at det ikke er noen sammenhengende tolkningstradisjon å støtte seg på for dirigent og orkester. Det merket man under torsdagens fremførelse. BFOs og Ingar Bergbys tolkning var lojal og engasjert, men også veldig bokstavelig, uten det overskuddet som er nødvendig for å presse Valens høystemte, høyspente musikk ut over den siste grensen mot ekstasen. I tillegg sto tonediktenes gjennomsiktige, kontrapunktiske satsbilde av og til temmelig uklart, og det var en del balanseproblemer seksjonene imellom.

Johan Halvorsens Symfoni nr. 2 spilles også sjeldent. Men her var BFO på tryggere grunn. At denne symfonien er skrevet i 1924, bare ti år før Valens tonedikt, merker man ikke. Dette er et verk som er fast forankret i 1800-tallets romantiske tradisjon. En kort, fyndig symfoni i fire satser – kontant, direkte musikk uten store pretensjoner, skrevet med den solide håndverkers fornemmelse for faget sitt. Tolkningen var entusiastisk, med vittige momenter i den «amabile» tredjesatsen. Men også her med en del balanseproblemer: overstyrte messingblåsere og en temmelig rå strykerklang.  

Kveldens utenlandske bidrag var enda et konservativt, tilbakeskuende verk: Camille Saint-Saëns femte klaverkonsert. Men med Pascal Rogé som solist var vi i det beste selskap. Han er trolig den pianisten i hele verden som kjenner dette verket best. Saint-Saëns sa en gang at «den som ikke føler absolutt glede over en enkel rekke velkonstruerte akkorder, er ikke virkelig glad for musikk». Virtuose Pascal Rogé argumenterte godt for dette synspunktet.

Debutant i gåseøyne

Bergens Tidende Morgen, 23.05.1998

Marianne Thorsen, fiolin

Julian Milford, piano

Troldsalen

Kraftfull og myndig fiolinist i Troldsalen

Det er nesten ufattelig så mye musikalsk styrke det er i denne spinkle trønderen: Marianne Thorsen, 26 år gammel, fiolinist, årets Rikskonsertdebutant. Debutant i gåseøyne, skynder vi oss å si – for dette er absolutt ikke noen skjelvende nybegynner, det er en sikker kunstner som tross sin unge alder allerede er langt inne i en internasjonal karriere.

Vi hørte henne sist for tre uker siden i Grieghallen som solist i Lasse Thoresens krevende fiolinkonsert. På torsdag i Troldsalen fikk vi et mer nyansert bilde av henne i en konsert med tre store fiolinsonater på programmet – Fauré (nr. 1, op. 13), Debussy og Grieg (nr. 3, op. 45). Pluss, inneklemt mellom disse tre kammermusikalske tungvekterne:  «Fratres» – Arvo Pärts salvelsesfullt tilbakeskuende chaconne.

Et fyldig, vidtrekkende program, altså. Som ble flott fremført av Thorsen i tett samspill med den glimrende engelske pianisten Julian Milford. Det var stor musikalsk spennvidde, og det var typeriktige nyanser i tolkningene, fra Faurés emosjonelt høyspente romantikk til impresjonismens svanesang hos den sene Debussy. Og samtidig var det da anledning til å studere noen grunnleggende trekk i Marianne Thorsens kunstneriske temperament.

Hvis man skal karakterisere hennes spillestil under ett, er det ord som kraftfull og myndig som melder seg først. Selv om hun er en teknisk orientert fiolinist som setter den klare diksjonen i høysetet, så virker hennes tolkninger aldri akademiske, men befriende robuste, ja, i store strekk nesten muskuløst kjødelige, med tydelig og sterk markering av de enkelte frasenes indre artikulasjon. Legg så til at hun har full kontroll over de musikalske forløpene, og at hun styrer samspillet med pianisten med naturlig autoritet. Og at hun kan spille Halvorsens «Veslemøys sang» som ekstranummer, så ikke et øye er tørt.