Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Avgrunner av sorg og melankoli

Bergens Tidende, 07.09.2011

Mozart: Divertimento i Ess-dur

Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Christoph Richter

Naxos

Frisk, røff innspilling av Mozarts stryketrio

Mozart var en tur innom Dresden i april 1789. En kveld fikk han plutselig beskjed om å gi konsert ved kongehoffet neste dag klokken halv seks. «Dette er helt usedvanlig her; for her er det ellers vanskelig å bli hørt», skrev han til sin Constance i Wien. Beskjeden kom visst også temmelig ubeleilig – for Mozart var ikke i byen som komponist eller musiker, han var der for å holde en østerriksk adelsmann med selskap.

Han måtte rask stable noe musikk på beina. Hofforganisten i Dresden kunne spille fiolin; en berømt cellist fra Esterházy-orkestret var tilfeldigvis i byen; og Mozart selv var habil på bratsj. Da ble det altså en stryketrio, «den jeg skrev til Hr. v. Puchberg – den ble så ganske hørbart eksekutert», skrev han hjem etterpå.

Det var en av musikkhistoriens vakreste stryketrioer som hadde premiere på denne improviserte konserten i Dresden. Mozart hadde skrevet den i september 1788 som gave til Johann Puchberg, en trofast venn som ustanselig lånte ham penger. Det er ikke snakk om en trio i tidens stil, men om en tre kvarter lang komposisjon i seks satser, noen i sonateform, andre i danseformer med folkelige innslag. Genrebetegnelsen er Divertimento, men skikkelig underholdningsmusikk blir dette aldri. Det er for mye mørke i dette verket. Under de lette, sangbare linjene ligger det en vemodig grunntone, og av og til åpner det seg avgrunner av sorg og melankoli. Dette er trolig et av de mest bevegende og mest komplekse kammermusikalske verk Mozart noensinne skrev.

Platen der Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Christoph Richter spiller denne trioen, har vært lenge underveis. Opptaket ble allerede gjort i 2008. Siste år gikk det rykter i utlandet om at man nå kunne kjøpe platen i Norge. Men den utkom først i år. Og da rett før sommerferien slik at den ikke fikk mye oppmerksomhet. Det er synd. For dette er en plate som fortjener å bli hørt.

Kraggerud er vanligvis den dominerende figuren når han opptrer i kammermusikalske sammenhenger. Slik er det ikke i dette tilfellet. Her får han uventet kraftig motspill fra cellisten Christoph Richter som presser cellostemmen fram i satsbildet og får selv de enkleste fraser til å blomstre opp. At to så sterke musikere prøver krefter, får musikken til å klinge friskt og røft og gir den ekstra intensitet og farge. Men ikke bare det. Mozarts samlede satsbilde kommer til å stå klarere, mer tydelig, mer gjennomsiktig enn vi er vant til.

Platen slutter med et triostykke som Mozart aldri klarte å fullføre. Fire minutter salig strykermusikk. Som plutselig slutter, midt i en frase. Det er slemt for øret. Men på en merkelig måte passer denne brå avslutningen godt til det lange, motsetningsfylte verket som gikk forut.