En alvorsmann

Bergens Tidende, 13.03.2015

Hjalmar Borgstrøm

Complete Works for Violin and Piano

Simax

Hjalmar Borgstrøm samlede verk for fiolin og klaver

I november 1890 skriver Edvard Grieg til vennen Frantz Beyer i Bergen og forteller at han har møtt en norsk komponist i København, en ung mann «som Pinedød er Kar for sin Hat og ikke at spøge med». Navnet er Hjalmar Borgstrøm, «et stort Orchestertalent». Men Grieg har visse betenkeligheter. For denne unge komponisten har ikke sans for det nasjonale, han bryr seg «Fanden om Fædrelandet». Han har studert i Leipzig og er orientert mot tidens tyske, senromantiske musikk.

Da Borgstrøm vendte hjem til Norge i 1903, var musikken hans fremdeles tyskinspirert. Han skrev store, alvorstunge orkesterverk i tradisjonen fra Wagner, Bruckner og Strauss, verk som ble spilt en del i samtiden, men som ikke satte seg varige spor. Etter hans død i 1925 ble de stort sett glemt. I de siste årene har plateselskapet Simax prøvd å åpne glemmeboken en smule, først med en innspilling av operaen «Thora paa Rimol», så med en rekke større orkesterverk. Og nå i februar kom en plate med kammermusikk innspilt av fiolinisten Jonas Båtstrand og pianisten Helge Kjekshus.

Borgstrøm har ikke skrevet mye for fiolin og klaver. Fire korte stykker og en sonate (op. 19), det er alt. De korte stykkene viser seg å være underholdende, munter salongmusikk, stilsikkert spilt av Båtstrand med lett, lys tone. Sonaten er en djerv komposisjon med overraskende melodiske og harmoniske kast. Og den får en entusiastisk fremføring av Båtstand og Kjekshus som er godt samspilt og fanger den helt rette klangen av Europa ved forrige århundreskifte.

Dette er neppe en plate som kommer til å starte en Borgstrøm-renæssanse, men den tegner i alle fall et annerledes bilde av denne norske alvorsmannen som ikke var «at spøge med». Og den rommer mye god musikk.

Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Chopin - vår samtidige

Bergens Tidende Morgen, 21.03.2000

Verk av Grieg, Chopin, Górecki og Mozart
Helge Kjekshus, klaver

Tomasz Bugaj, dirigent

Collegium Musicums Orkester

Logen

Helge Kjekshus i Logen med cool, konsentrert tolkning av Chopins andre klaverkonsert.

Han ser så beskjeden ut som han står der og hilser på publikum i Logen. Helge Kjekshus, en ung mann i svart t-skjorte, litt brydd, litt sjenert. Men skinnet bedrar. Så snart han åpner opp for solostemmen i Chopins andre klaverkonsert, forsvinner det høflige, selvutslettende preget. Vi hører en stor pianist som tar for seg et av litteraturens mest krevende verk og spiller seg igjennom det, spiller det igjennom seg - med musikalsk autoritet og tyngde.

Kjekshus har en teknikk og en formsans som plasserer ham i samme divisjon som Andsnes og Gimse, og han har, som de, en helt egen, personlig profil. Det er alltid noe befriende uimponert over hans spill, noe nøkternt, nesten saklig. Og veldig nåtidig. I Logen på søndag demonstrerte han hvordan Chopin kan spilles i dag - kanskje hvordan man nødvendigvis må spille Chopin i dag? Ikke som pliktarbeid, ikke som pensum, men som konstruktiv tilegnelse. Det ble en flott, konsentrert oppførelse, en bearbeidelse som trakk denne 130 år gamle klaverkonserten ut av tradisjonens museum og gjorde den til samtidsmusikk, en tolkning der grunnholdningen nok var cool, men hvor også de mer drømmende, romantisk fantaserende momentene i denne forunderlige musikken fikk lov å folde seg ut.

Underveis hadde Kjekshus bra følge av polske Tomasz Bugaj, en energisk, åndsnærværende dirigent som også jobbet bra sammen med Collegium Musicums Orkester i resten av kveldens program. Dette orkestret er, som kjent, sammensatt av både profesjonelle og amatører. I tillegg er det en del gjennomtrekk i rekkene slik at formen kan være ganske vekslende fra gang til gang. Om Collegium Musicum 2000 blir en bra årgang, er derfor vanskelig å si på grunnlag av bare en enkelt konsert.

I søndagens åpningsnummer, strykerversjonen av Griegs Holberg-suite, var det f.eks. mange nydelige detaljer, bl.a. noen flotte innsatser i celloene, men helhetsinntrykket var likevel at den samlede strykerklangen var for tynn og at det var ganske store intonasjonsproblemer underveis, spesielt i første og andre fiolinene. Tilsvarende problemer viste seg da blåserne sluttet seg til strykerne i Chopin-konserten: litt for mange ujevne fraseringer, litt for mange tutti-passasjer som startet småsurt og kun langsomt kom seg i vater, osv.

Men det sluttet med en glimrende tolkning av Mozarts Prager-symfoni hvor alt var på plass. Og når Mozart er god, er allting godt. 

Ved avgrunnen

Bergens Tidende Morgen, 30.10.1996

Håvard Gimse og Helge Kjekshus, klaver

Tom Vissgren og Terje Viken, slagverk

Gunnar Sævigs sal

Dramatisk, høyspent fremførelse av Bartóks merkelige kvartet for klaverer og slagverk

Bartóks Sonate for to klaverer og slagverk var siste punkt på programmet på Autunnalens siste konsert. I januar hørte vi orkesterversjonen i Grieghallen med pianistene Håvard Gimse og Helge Kjekshus i flott samspill med slagverkerne Tom Vissgren og Terje Viken. På søndag var alle fire samlet i Gunnar Sævigs sal om originalversjonen.

Det ble en avslutning med maner. Og en av de konsertene man husker lenge efter: en kraftbetonet fremførelse av denne merkelige kvartetten, dramatisk, høyspent, så intens at man nesten ikke torde trekke pusten under de to første satsene. I orkesterversjonen kan det av og til føles som om Bartók har pakket musikken inn, i originalversjonen slik den ble fremført på søndag var det ingen omsvøp, ingen forsonende momenter: her var det musikk med skarpe kanter og blottlagte nerver, musikk spillet på kanten av krakken, balanserende på kanten av avgrunnen, manisk musikk på sammenbruddets rand. Men også raus, lekende musikk. I en oppførelse så full av energi og humør at man simpelthen måtte overgi seg i den virtuose siste satsen der slagverkerne går i nærkamp med klaverene og for alvor kommer inn på scenen og blir medspillere.

Før pausen: To solostykker for slagverk, Mark Adderlys «Eclipse» med Terje Viken og Bjørn Fongaards Sonate for Pauke med Tom Vissgren. Men først og fremst: tre stykker fra første bind av György Ligetis krevende klaveretuder, spillet av en konsentrert Håvard Gimse. Som enda en gang demonstrerte sin vilje til å gå utenfor klaverlitteraturens kvistede løyper.

Fremme i første rekke

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1996

Griegs fiolinsonater

Henning Kraggerud, fiolin

Helge Kjekshus, piano

Troldsalen

Intens Grieg fortolkning med overskudd og kompetanse

Siste høst hørte vi Henning Kraggerud i Troldsalen med bl.a. en sterk fortolkning av Griegs annen fiolinsonate. Onsdag var han tilbake igjen, denne gang med alle tre sonater, og med Helge Kjekshus ved klaveret – i en overveldende konsert der det unge makkerparet spilte sig helt frem i første rekke av norsk musikkliv.

Musikkhistorikerne har opplest og vedtatt at Grieg ikke klarte de store formene, og selv bidro han av og til myten når han beklaget seg over sine problemer med de klassiske sonateforløpene. Men kanskje ligger hans kammermusikalske innsats nettopp i dette at han klarte å omfunksjonere sonateformen innefra, så å si, at han gjorde den til et felt der musikalske konflikter kan spilles igjennom uten at det trenges stadige unnskyldninger og utglattende forsoninger.

Slik presenterte i hvert fald Kraggerud og Kjekshus disse tre oversette fiolinsonatene. Det var hele konserten igjennom en befriende følelse av overskudd og kompetanse, en stemning av in your face, buster! Vekk var alle de pene, polstrede interiører fra det 19 århundres borgerlige kultur: her var det åpne vinduer, frisk luft, vidt utsyn, en moderne verden preget av brå stemningskast, flintskarpe overganger, konsentrerte uttrykk. Musikken ble konstant drevet ut og fremover under et voldsomt følelsespress, ungdommelig rasende i de to første verk, intenst glødende i den komplekse tredje sonaten, hele tiden i nærmest telepatisk samspill mellom Kraggerud og Kjekshus.

Det forlyder at makkerparet skal innspille nettopp disse tre sonatene på Naxos en gang til høsten. Vi skulle gjerne hatt en innspilning allerede nå. Visst var det enkelte røffe pletter underveis ved onsdagens konsert, men fortolkningen hadde til gjengjeld en spontanitet og kraft som er sjelden på dagens platemarked. Kraggeruds og Kjekshus' Grieg er plattenreif, som tyskerne sier. Moden til innspilning.

En aura av noe fremmed

Bergens Tidende Morgen, 27.01.1996

Verk av Belá Bartók

Håvard Gimse og Helge Kjekshus, klaverer

Tom Vissgren og Terje Viken, slagverk

Espen Lilleslåtten, fiolin

Andràs Ligeti, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Høyprofesjonel, glansfull fremførelse av Bartóks egensindige musikk.

Det meste av 20-tallets nye musikk ble gammel og kjedelig så snart dissonansenes glasur krakelerte, skriver filosofen Theodor W. Adorno et sted. Og fremhever i samme åndedraget Belá Bartóks musikk som et av de få, markante unntak. Bartóks verk virket eksentriske da de ble oppført første gang, og når man hører dem i dag har de stadig denne eiendommelige «aura av noe fremmed, av noe fundamentalt annerledes». Skriver Adorno med formuleringer som langt på vei sammenfatter hovedinntrykket av torsdagens flotte Bartók mønstring i Grieghallen.

For visst var det imponerende hvor mye dirigenten Andràs Ligeti hadde nådd med orkester og solister, visst var det imponerende hvordan han kvelden igjennom formådde å holde alle gode musikalske krefter samlet og fokusert om tolkningen av denne sterke, egensindige musikken – men det aller mest imponerende var kanskje nettopp dette at han hele tiden, midt i den høyprofesjonelle, glansfulle fremførelse av tre verk fra ulike faser av Bartóks produksjon, formidlet en fornemmelse av musikkens opprinnelige merkverdighet, at han hele tiden fastholdt og profilerte den trassige spenningen mellom sterk kontroll og barbarisk uregjerlighet som ligger i bunnen av all Bartóks musikk.

Han hadde god hjelp underveis, både fra solister og orkester. F.eks. i den turbulente «Konsert for to klaverer og slagverk» der pianistene Håvard Gimse og Helge Kjekshus kastet seg inn i stormens sentrum med ungdommelig styrke og piskende energi, mens Terje Viken og Tom Vissgren forvandlet det enorme slagverksbatteriet til et samstemt og raffinert melodiinstrument.

I forkant av kveldens konsert var mye av interessen, med god grunn, rettet mot nettopp dette store, kompliserte verket. Men vi må ikke glemme at konserten også presenterte orkestrets 1. konsertmester Espen Lilleslåten som solist i en sterk, konsentrert fremførelse av Bartóks vakre ungdomsverk «To Portretter» der vi i de første taktenes åndeløse samspill mellom Lilleslåtten og Valdis Zarins atter en gang ble minnet om hvilken unik kombinasjon av musikalsk talent som for tiden står i spissen for orkestrets strykere.

Og så til avslutning: Konsert for orkester, Bartóks siste verk. Stort, strålende med glansfulle messingkoraler og intrikat fargespill på tvers av orkestrets seksjoner. På overflaten et forsonlig, nesten sjarmerende verk, men i Ligetis røntgentolkning også et verk som endegyldig tar avskjed med den gamle verdens musikk, et verk der noe fremmed, noe «fundamentalt annerledes» er i ferd med å gnage seg gjennom tradisjonens bærende konstruksjoner.

Mye, fortjent applaus fra publikum i salen – anført av tre ganske livlige, bannersvingende representanter for Bartóks lokale fanklubb.

Årets debutant

Bergens Tidende Morgen, 19.10.1994

Katrine Buvarp, fiolin

Helge Kjekshus, klaver

Troldsalen

De siste ukene har hun reist land og strand rundt med et krevende program. Søndag ettermiddag avsluttet hun turneen med en konsert i Troldsalen. Og ga oss, i sterkt samspill med pianisten Helge Kjekshus, en av årets store, musikalske opplevelser. Katrine Buvarp, fiolinist. 24 år gammel. «Årets debutant».

Betegnelsen «debutant» er temmelig misvisende – alene av den formelle grunnen at Katrine Buvarp jo for lengst har hatt sitt første møte med den musikalske offentligheten når hun om et par uker endelig holder den offisielle debutkonserten i Universitetets Aula i Oslo.

Men også misvisende av musikalske grunner, for det vi opplevde i Troldsalen var bestemt ikke noen nervøs debutant i ferd med å ta de første, nølende skrittene i en usikker karriere; det var en garvet, erfaren musiker, en sann profesjonell som med naturlig autoritet tok salen i besittelse og ga seg i kast med noen av fiolinlitteraturens største verk: Først en frisk, lett utgave av Beethovens A-dur sonate, opus 30, i henkastet, nesten improviserende samspill med Kjekshus. Senere Prokofjevs f-moll sonate, opus 80 – i en nøktern, uimponert fremførelse, teknisk kontrollert, cool som musikken selv.

Det er i alle Buvarps fortolkninger en velgjørende saklighet, en fokusering på rent musikalske problemstillinger. Det er en holdning som kanskje er karakteristisk for den generasjonen hun tilhører, i hvert fall finner man den igjen hos flere andre av 90-tallets unge talentfulle musikere. Men hennes spill har samtidig også en helt personlig tone: en særegen, intens alvor – og en vilje til konfrontasjon. Man merket det spesielt i utgaven av Bachs fryktinngytende solosonate i g-moll: Hun hadde tydeligvis valgt litt for hurtige tempi i de to innerste satsene, men selv om fugaen dermed ble noe uklar og den himmelske sicilianoen en smule andpusten, så ga hun seg ikke, hun forsvarte sitt valg og var konstant i engasjert dialog med verket. Og klarte dermed å forvandle et teknisk problem til en musikalsk diskusjon om fortolkningsmuligheter.