I gode hender

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1996

Katrine Buvarp, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, piano

Festspillene

Troldsalen

Sommerfugler og sigøynere på Troldhaugen

Det er alltid en fornøyelse å gå på konsert med Jorunn Marie Bratlie. Uansett om hun sitter ved klaveret som solist eller som akkompagnatør kan man være sikker på at musikken er i gode hender. På mandag hørte vi hende i begge roller. Og ettersom konserten foregikk i Troldsalen, var hennes soloavdeling naturligvis helliget Griegs musikk, nærmere bestemt Lyriske Stykker, tredje samling, den med Sommerfuglen og Våren. Disse seks stykkene fremføres av og til som om det var tale om en tilfeldig samling virtuost pianistiske highlights. Ikke så hos Bratlie. Her er det ingen tvil: dette er én komposisjon, seks aspekter av samme sak, seks små satser utsprunget av samme musikalske materiale – som hun ga en krystallklar, gjennomartikulert tolkning.

Resten av konserten hørte vi Bratlie i lydhør dialog med den unge fiolinisten Katrine Buvarp. Det skulle være startet med Carl Nielsens annen fiolinsonate, men ble i stedet Beethovens første, i en noe forsiktig tolkning. Buvarp konsentrerte seg først og fremst om å tydeliggjøre musikkens grunnstrukturer, de store forløpene, de brå skift i dynamikk og tempo, men var mer tilbakeholdende når det gjelder utformingen av de finere detaljer, slik at verket som helhet fikk et noe uferdig preg, litt som et fotografi som ennå ikke er helt fremkalt.

Så var det mer kraft og overbevisning i annen avdeling, først i tolkningen av Brahms' fiolinsonate nr. 1 der Buvarp igjen demonstrerte overblikk, men også hadde sans for de små viktige bevegelsene på musikkens innerside. Og etter de sterke, følelsessvulmende dobbeltgrep hos Brahms virket det nesten helt naturlig at konserten sluttet med Sarasates Zigeunerwaisen, verket som alle de gamle macho fiolinister elskede å spille, et ustyrlig stykke storskrytende kitsch – som Buvarp spilte med teknisk overskudd og imponerende trøkk. Og med den lille, ironiske distansen som er helt nødvendig hvis verket skal fungere i en moderne konsertsal.

Årets debutant

Bergens Tidende Morgen, 19.10.1994

Katrine Buvarp, fiolin

Helge Kjekshus, klaver

Troldsalen

De siste ukene har hun reist land og strand rundt med et krevende program. Søndag ettermiddag avsluttet hun turneen med en konsert i Troldsalen. Og ga oss, i sterkt samspill med pianisten Helge Kjekshus, en av årets store, musikalske opplevelser. Katrine Buvarp, fiolinist. 24 år gammel. «Årets debutant».

Betegnelsen «debutant» er temmelig misvisende – alene av den formelle grunnen at Katrine Buvarp jo for lengst har hatt sitt første møte med den musikalske offentligheten når hun om et par uker endelig holder den offisielle debutkonserten i Universitetets Aula i Oslo.

Men også misvisende av musikalske grunner, for det vi opplevde i Troldsalen var bestemt ikke noen nervøs debutant i ferd med å ta de første, nølende skrittene i en usikker karriere; det var en garvet, erfaren musiker, en sann profesjonell som med naturlig autoritet tok salen i besittelse og ga seg i kast med noen av fiolinlitteraturens største verk: Først en frisk, lett utgave av Beethovens A-dur sonate, opus 30, i henkastet, nesten improviserende samspill med Kjekshus. Senere Prokofjevs f-moll sonate, opus 80 – i en nøktern, uimponert fremførelse, teknisk kontrollert, cool som musikken selv.

Det er i alle Buvarps fortolkninger en velgjørende saklighet, en fokusering på rent musikalske problemstillinger. Det er en holdning som kanskje er karakteristisk for den generasjonen hun tilhører, i hvert fall finner man den igjen hos flere andre av 90-tallets unge talentfulle musikere. Men hennes spill har samtidig også en helt personlig tone: en særegen, intens alvor – og en vilje til konfrontasjon. Man merket det spesielt i utgaven av Bachs fryktinngytende solosonate i g-moll: Hun hadde tydeligvis valgt litt for hurtige tempi i de to innerste satsene, men selv om fugaen dermed ble noe uklar og den himmelske sicilianoen en smule andpusten, så ga hun seg ikke, hun forsvarte sitt valg og var konstant i engasjert dialog med verket. Og klarte dermed å forvandle et teknisk problem til en musikalsk diskusjon om fortolkningsmuligheter.