Markedsføring

Bergens Tidende, 01.06.2005

Henning Kraggerud, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, klaver

Harald Herresthal, Ole Bernt Frøshaug

Festspillene

Logen

Henning Kraggeruds Ole Bull

Det er bare å ta hatten av for Aslak Aarhus og Vision Film AS. De gutta er helproffe når det gjelder markedsføring. Det er nå fire år siden at Aarhus røpet planene sine om å lage en dokumentarfilm om Ole Bull. Og i alle disse årene har de klart å få avisene til å skrive om saken. Igjen og igjen.

Filmen skulle opprinnelig lanseres på kino høsten 2002. Den er fremdeles ikke ferdig, men mandag kveld i Logen fikk vi i det minste en liten smakebit. Eller rettere: En 90-sekunders reklamesnutt – for å være helt presis.

I øvrig gikk kvelden med at professor Harald Herresthal som er konsulent på prosjektet, fortalte et par anekdoter om Ole Bull. Ole Bernt Frøshaug som er produsent på prosjektet, fortalte et par anekdoter om opptakene. Henning Kraggerud som spiller fiolin i prosjektet, fremførte et par korte Ole Bull-stykker akkompagnert av pianisten Jorunn Marie Bratlie. Herresthal og Frøshaug var rørende enige om at Kraggerud er en fantastisk fiolinist. Og at han gjør en kjempejobb i filmen. Kraggerud smilte beskjedent og fortalte et par anekdoter om filmopptakene. Og fikk i tillegg publikum til å klappe for Chi Mei Optoelectronics, et taiwansk firma som produserer TV-skjermer, og som eier Ole Bulls Guarneri-fiolin som han har fått lov å låne til prosjektet. Hele seansen tok en snau time.

Et PR-jippo som dette er vanligvis gratis. Og vanligvis blir det servert hvitvin og snacks til de fremmøtte. Denne kvelden hadde de fremmøtte betalt mellom 150 og 300 kr. pr. billett. Og arrangementet ble presentert som en del av Festspillprogrammet under tittelen «Henning Kraggeruds Ole Bull». Hvordan Aarhus og Vision Film har klart å få dette til, må gudene vite. Som sagt: Her er det bare å ta hatten av. De gutta er helproffe når det gjelder markedsføring. Om de også kan lage film, gjenstår å se.

I gode hender

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1996

Katrine Buvarp, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, piano

Festspillene

Troldsalen

Sommerfugler og sigøynere på Troldhaugen

Det er alltid en fornøyelse å gå på konsert med Jorunn Marie Bratlie. Uansett om hun sitter ved klaveret som solist eller som akkompagnatør kan man være sikker på at musikken er i gode hender. På mandag hørte vi hende i begge roller. Og ettersom konserten foregikk i Troldsalen, var hennes soloavdeling naturligvis helliget Griegs musikk, nærmere bestemt Lyriske Stykker, tredje samling, den med Sommerfuglen og Våren. Disse seks stykkene fremføres av og til som om det var tale om en tilfeldig samling virtuost pianistiske highlights. Ikke så hos Bratlie. Her er det ingen tvil: dette er én komposisjon, seks aspekter av samme sak, seks små satser utsprunget av samme musikalske materiale – som hun ga en krystallklar, gjennomartikulert tolkning.

Resten av konserten hørte vi Bratlie i lydhør dialog med den unge fiolinisten Katrine Buvarp. Det skulle være startet med Carl Nielsens annen fiolinsonate, men ble i stedet Beethovens første, i en noe forsiktig tolkning. Buvarp konsentrerte seg først og fremst om å tydeliggjøre musikkens grunnstrukturer, de store forløpene, de brå skift i dynamikk og tempo, men var mer tilbakeholdende når det gjelder utformingen av de finere detaljer, slik at verket som helhet fikk et noe uferdig preg, litt som et fotografi som ennå ikke er helt fremkalt.

Så var det mer kraft og overbevisning i annen avdeling, først i tolkningen av Brahms' fiolinsonate nr. 1 der Buvarp igjen demonstrerte overblikk, men også hadde sans for de små viktige bevegelsene på musikkens innerside. Og etter de sterke, følelsessvulmende dobbeltgrep hos Brahms virket det nesten helt naturlig at konserten sluttet med Sarasates Zigeunerwaisen, verket som alle de gamle macho fiolinister elskede å spille, et ustyrlig stykke storskrytende kitsch – som Buvarp spilte med teknisk overskudd og imponerende trøkk. Og med den lille, ironiske distansen som er helt nødvendig hvis verket skal fungere i en moderne konsertsal.

Fragment og helhet

Bergens Tidende Morgen, 11.10.1995

Henning Kraggerud, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, piano

Troldsalen

Stor kammermusikalsk begivenhet i Troldsalen

Å starte med Griegs fiolinsonate nr. 2 og slutte med Brahms' nr. 3 – det er dristig. For normalt vil Brahms' mektige, ruvende verk jo simpelthen valse den spinkle Grieg-sonaten flat. Men slik gikk det faktisk ikke denne søndagen. Grieg ble spilt på egne premisser og klarte seg helt utmerket i konkurransen. Og dette er vel egentlig det aller beste vitnesbyrd om at vi fikk oppleve noe langt ut over det vanlige, da den unge, fremragende fiolinisten Henning Kraggerud møtte pianisten Jorunn Marie Bratlie ved søndagsmatinéen i Troldsalen.

Grieg sonaten er skrevet i 1867 av en ung mann som fremdeles kjemper med seg selv og stoffet. Verket er skissepreget: fine melodier, små strofer, lyse innfall, musikalske notater. Utkast til noe større? Kanskje. Men i Kraggerud og Bratlies overbevisende tolkning var poenget nettopp at det ikke går an å konstruere en helhet ut av disse bruddstykkene. De forsøkte ikke å glatte ut og skape falske synteser, men understreket tvert imot det skissemessige, det abrupte, de harde overgangene, montasjekarakteren. De insisterte på bruddstykkenes egenverdi og argumenterte intelligent for at verket egentlig slet ikke er en sonate, men en musikalsk refleksjon over fragmentets estetikk.

I Brahms' store, gjennomkomponerte fiolinsonate stiller de musikalske problemene seg helt annerledes. Her dreier det seg ikke om å skille, men om å sammenføye, om å bygge og fastholde musikalske sammenhenger, henover og tvers igjennom voldsomme følelsesmessige turbulenser. Man lurte på om Kraggerud kanskje er for ung til en slik oppgave, for ung til et verk av denne typen, denne tyngden? Men så snart musikken begynte, glemte man alle spørsmål. For her ble det spilt inn i og ned i verket, med imponerende musikalsk sensibilitet, med teknisk overskudd, med eksplosiv fysisk kraft. Virtuost uten praleri, følelsesfullt uten sentimentalitet.

Da musikken sluttet etter denne imponerende og medrivende tolkningen var publikum i salen nesten like utmattede som kunstnerne. Vi hadde vært vitne til en stor kammermusikalsk begivenhet. Og det føltes nesten uhøflig å be om ekstranummer.

Griegs konflikter

Bergens Tidende Morgen, 07.06.1993

Jorunn Marie Bratlie, piano

Troldsalen

Lørdag klokken halv tolv i Troldsalen: Eva Knardahl har meldt avbud. Det blir altså ingen uroppførelse av Olav Anton Thommesens Grieg-variasjoner denne gangen. Jorunn Marie Bratlie har, med fire dagers varsel, påtatt seg å gjennomføre resten av det annonserte programmet. Men hun må jammen væpne seg med tålmodighet: Det mangler en lille gruppe tilhørere – en av turbussene fra byen er forsinket. 20 minutter senere er alle omsider på plass, konserten kan starte. Og etter et par minutter får pianoet så plutselig kraftig konkurranse: 2-3 digitalklokker larmer lystig et sted nede blant publikum på de forreste benkene.

I en slik situasjon ville mange pianister ha mistet besinnelsen. Ikke Bratlie: Urokkelig, dypt konsentrert, fullstendig upåvirket av de helt urimelige omstendighetene gav hun oss festspillenes hittil sterkeste Grieg-opplevelse.

På programmet sto Folkelivsbildene, Holberg-suiten og den mektige Ballade i g-moll, tre krevende, virtuose verk som Bratlie gav en saftig, kraftfull fortolkning. Hun har det tekniske overskuddet som er nødvendig for å få disse verkene til å leve, og hennes foredrag er klart og gjennomartikulert, med presisjon i detaljen og imponerende overblikk.

Det var selvsagt både folketone og dans i framførelsen, men først og fremst satset Bratlie på å gjøre rede for de kraftige kontrastene i disse verkene: Hun understreket collagepreget i Folkelivsbildenes karnevalssats og framstilte med maksimal effekt spenningen mellom det sirlig dansante og det melankolsk deklamerende i Holberg-suiten. Og gav så til slutt en åndeløs fortolkning av Balladen der det ikke handlet om å dempe konfliktene, men tvert imot om å understreke verkets tragiske, motsigelsesfylte karakter.

Bratlie søker ikke forsoning. Hun ser først og fremst splittelse og konflikt i Griegs verk. Og hun forsvarer denne oppfattelsen med en gjennomført, konsekvent fortolkning.