Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Godt humør

Bergens Tidende, 17.02.2010

Eugène Ysaÿe: Trioer for strykere

Tor Johan Bøen, Anders Nilsson, fioliner

Juliet Jopling, Are Sandbakken, bratsjer

Johannes Martens, cello

Flott strykermusikk som kan høres uten fotnoter

Som studerende i Texas kom fiolinisten Tor Johan Bøen på sporet av noen upubliserte komposisjoner av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe. Det ble til en PhD-avhandling i 2005. Og til videre forskning. Og til sist til denne utgivelsen der tre av Ysaÿes glemte stryketrioer fra perioden 1914-27 får sin verdenspremiere på plate. Det er altså et stykke musikkhistorisk forskning som blir dokumentert her. Men også tre flotte, velklingende verk – som det saktens går an å høre og nyte uten å konsultere de historiske fotnotene. Selvsagt er det litt rart at Ysaÿes trioer tilsynelatende er helt upåvirket av de store musikalske revolusjonene i samtiden. Men de virker på den annen side ikke spesielt konservative eller tilbakeskuende. De er friske og spreke, fulle av gode ideer og godt humør. 

Et testamente

Bergens Tidende, 16.04.2008

Eugène Ysaÿe: Seks sonater for solo fiolin

Henning Kraggerud, fiolin

Simax

Kraggerud løser fiolintekniske utfordringer

Selvsagt visste Eugène Ysaÿe at enhver som gir seg til å skrive verk for solofiolin, uunngåelig vil bli målt mot Bachs partitaer og sonater. Men det var ikke noe i veien med selvfølelsen hans. Så hadde han da også vært sin tids største fiolinvirtuos. I årene etter første verdenskrig var helsen imidlertid begynt å svikte, og da han skrev sonatene i 1924, ble de på mange måter hans musikalske testamente, en oppsummering av alt hva han hadde kunnet få til på instrumentet sitt. Det er snakk om glansfull, velklingende musikk i senromantisk stil, flott tenkt, full av voldsomme fiolintekniske utfordringer – og på denne platen virtuost fremført av Henning Kraggerud som har den teknikken som trengs, og som samtidig, og vel så viktig, er full av entusiasme for nettopp denne typen musikk. Hans entusiasme smitter – også selv om Ysaÿe musikalsk sett aldri kommer i nærheten av Bach.

Kraggeruds prosjekt

Bergens Tidende, 26.05.2004

Verk av Ysaÿe og Kraggerud

Henning Kraggerud, fiolin og bratsj

Bård Monsen, fiolin

Soon-Mi Chung, bratsj

Ole Eirik Ree, cello

Tinghuset

Fiolinisten Kraggerud møter komponisten Kraggerud.

De gamle fiolinvirtuosene skrev selv musikk – teknisk krevende verk beregnet til å briljere og imponere med. Mange av disse stykkene er glemt i dag, men tirsdag kveld hadde Henning Kraggerud og hans gode kollega Bård Monsen hentet et enkelt av dem frem fra glemmeboken.

Og, jo da, Eugène Ysaÿes duo for to fioliner er bestemt et nydelig stykke musikk - tre korte satser skrevet med kjærlighet til instrumentet og med profesjonell forståelse for den overbevisende effekten, den slående frasen, den vakre melodien.

Noe tilsvarende kan sies om Kraggeruds egne komposisjoner. De fem små duettene som han og hans kolleger fremførte før pausen, fungerte for så vidt glimrende. Vi hørte fem stykker velklingende, tonal musikk, trygt forankret i det sene 1800-tals tonespråk. Men skrevet i 1990-årene av en ung musiker på tretti år. Hvilket selvsagt er noe eiendommelig.

Komponisten Kraggeruds prosjekt er vilt anakronistisk, ingen tvil om det. Men disse upretensiøse, korte fantasiene er i det minste morsomme å spille for musikerne. Og de er hyggelige å lytte til for publikum i salen. I små doser.

I øvrig konstaterer vi at Tinghuset store hall ikke er noen ideell konsertsal. Akustikken er drepende, med en lang, blafrende etterklang som drukner alle finere nyanser i musikken.