Kraftfull musikk og store effekter

Bergens Tidende, 15.08.2015

Verk av Svendsen, Mendelssohn og Stravinskij

Sonoko Miriam Shimano Welde, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Torgallmenningen

Bergen Filharmoniske Orkester inviterer til sesongåpning på Torgallmenningen

  

Lydanlegget var skrudd opp på maks. Musikerne ble vist på storskjerm. Publikum sto som sild i tønne foran scenen.

Nei, dette var ikke en rockekonsert på Koengen. Det var Bergen Filharmoniske Orkester som åpnet sesongen torsdag kveld med en gratis, utendørs konsert på Torgallmenningen. Og så var det oven i kjøpet strålende vær for en gangs skyld.

Det er ikke noen enkel sak å flytte den klassiske orkestermusikken ut fra Grieghallen. Akustikken på Torgallmenningen er i utgangspunktet ikke velegnet til noe slikt. Og lydanlegget dreper alle subtile, musikalske nyanser. I tillegg er det de sedvanlige problemene med at støyen fra fly, busser, mopeder og måser mikser seg inn i lydbildet og skaper uventede lydeffekter og brudd. At et par hunder i Rådhusgaten ikke liker musikk, er også noe en må regne med.

Men BFO og sjefsdirigent Andrew Litton hadde på et vis tatt høyde for alle disse komplikasjonene. I alle fall hadde de sammensatt et program med kraftige, kjøttfulle verk som var i stand til å slå gjennom alle forstyrrende omstendigheter.    

Det startet med Johan Svendsens «Karneval i Paris», en liten musikalsk knallperle, fremført med godt humør og rytmisk driv.  Så var det tid for kveldens solist, den 18-årige fiolinisten Sonoko Miriam Shimano Welde – fra Laksevåg, bør vi vel tilføye. Vi har hørt dette unge stortalentet spille kammermusikk på Festspillene de siste to årene. Men torsdag kveld gjaldt det da et av de store, krevende orkesterverkene: Felix Mendelssohns populære fiolinkonsert. Det er et verk som rommer så å si alt hva en forbinder med og forventer av en romantisk fiolinkonsert – sangbare temaer, store dramatiske utbrudd, lyriske passasjer og indre tematisk sammenheng. Sonoko Welde tilpasset tolkningen sin til de fysiske rammene på Torgallmenningen. Hun satset for fullt på de utadvendte sidene av Mendelssohns verk – med gnistrende virtuose passasjer og et gjennomgående kraftbetonet, fysisk spill i dialog og lekende konfrontasjon med det store orkesteret. En flott, overbevisende tolkning – av en ung musiker vi gleder oss til å høre igjen.   

Siste verk på programmet var «Sacre du printemps» eller «Vårofferet» – Igor Stravinskijs suite komponert i 1913 til en av Nijinskijs balletter. Den gang ble det oppstuss og skandale. I dag går det roligere for seg. Men Stravinskijs musikk gjør fremdeles noe med sitt publikum. Det ligger en rytmisk, drivende puls i verket hans, en suggestiv kraft som fanger og binder lytterne. I så måte var det et godt valg å sette «Vårofferet» opp til sist på en konsert der publikum hadde stått stille og forholdt seg rolig foran scenen i opp mot halvannen time.

BFO har nok spilt dette verket bedre før, mer nyansert, med bedre sans for de klanglige detaljene. Og når Andrew Litton slår seg skikkelig løs, kan det fort bli overkill. Men som kraftfull og effektfull avslutning på en utendørskonsert fungerte denne versjonen av «Vårofferet» utmerket.  Publikum fikk rørt seg. Og kvitterte med langvarig applaus. Ekstranummer: En sats fra Prokofievs «Skytiske Suite».

Skandinaver i Leipzig

Bergens Tidende, 28.05.2014

Leipzig!

Oslo Kammerakademi

Lawo 

Originalverk og transkripsjoner for blåseroktett

Oslo Kammerakademi platedebuterte for et par år siden med et rent Beethoven-program – dels to tidlige verk for blåseroktett, dels en transkripsjon av hans 7. symfoni for samme besetning. Nå er de ute med en ny plate, denne gang med blåsermusikk av Edvard Grieg, Johan Svendsen og danske Emil Hartmann – tre skandinaviske komponister som alle var innenom det berømte konservatoriet i Leipzig på 1800-tallet. I tillegg rommer platen en komposisjon av deres tyske lærer, Carl Reinicke.

Som på Beethoven-platen er repertoaret en blanding av originalverk og transkripsjoner. En serenade av Hartmann og en oktett av Reinicke blir spilt i de opprinnelige versjonene, mens fagottisten Trond Olav Larsen har transkribert Svendsens Norsk Rapsodi nr. 1, op. 17, og Griegs Lyriske Suite, op. 54 – som jo i øvrig selv opprinnelig var en transkripsjon for orkester av fire lyriske stykker.

Den klassiske blåseroktetten består av to oboer, to klarinetter, to fagotter og to horn. Oslo Kammerakademi har lysnet klangen litt ved å la en fløyte erstatte den ene oboen. I tillegg medvirker en kontrabass i et par av verkene.

Det er mye fin blåsermusikk på denne platen. Transkripsjonene er utført med omhu og omtanke og blir profesjonelt fremført. Hornene smeller dramatisk i Griegs Gangar, og Trolltoget beveger seg flott og effektfullt fremover. Det kler også Svendsens orkestermusikk å bli spilt i bonsai-versjon.

Det er selvsagt valg som kan diskuteres, og det er steder både i Grieg og Svendsen som er litt for tunge. At blåserklangen etter hvert begynner å virke noe ensformig, er til gjengjeld ikke transkripsjonenes skyld. Det ligger i selve formatet – noe som de to, ikke spesielt spenstige, originalverkene til Hartmann og Reinicke demonstrerer.

Et gjenhør

Bergens Tidende, 21.05.2013

Nordic Spring

Norwegian Chamber Orchestra

Terje Tønnesen

Simax

Kjente og kjære verk for kammerorkester

Da Det norske kammerorkester platedebuterte i 1979 med Holberg-suiten og andre Grieg-verk, fikk de ros for frisk og freidig spillestil, og kritikerne var imponert over at plateselskapet BIS hadde klart å fange strykerklangen med et nokså enkelt opptaksutstyr. Nå har orkestret og Terje Tønnesen, innspilt Holberg-suiten igjen. Og, jo da, mye er annerledes nå. Strykerklangen er stor og varm, alle fraseringer er finpusset, alle verkets detaljer står klart og blankpolert, og det er nesten mer trøkk og freidighet i denne tolkningen enn i den gamle. Pluss at det moderne opptaket selvsagt har betydelig bedre klang. Etter Grieg følger andre kjente og kjære verk for kammerorkester: Johan Svendsens fiolinromanse, Carl Nielsens Lille suite, Kurt Atterbergs suite for fiolin, bratsj og strykeorkester og Sibelius’ uoppslitelige Valse Triste. En sviskeplate, jo visst, men svisker spilt med entusiasme og musikalsk overskudd. I tillegg rommer platen en liten sjeldenhet: en bratsjserenade av Edvard Bræin, fint tolket av Lars Anders Tomter som også er solist sammen med Terje Tønnesen i Atterberg-suiten.

Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Fest og romantikk

Bergens Tidende, 01.02.2012

Johan Svendsen: Orchestral Works, Vol. 1

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra, 

Chandos

BFO og Chandos tar hull på en ny serie med norsk orkestermusikk

Det er to år siden plateselskapet Chandos begynte å utgi BFOs innspillinger av Johan Halvorsens orkestermusikk. Det ble etter hvert til tre plater. Nå er de i gang igjen med enda et norsk prosjekt – orkestermusikk av Johan Svendsen. I øvrig er det same procedure as last year: Bunnsolide Neeme Järvi dirigerer BFO, Melina Mandozzi er konsertmester, og fiolinisten Marianne Thorsen spiller solo når det kreves. Etter planen skal resultatet bli en serie på fire plater. Første levering tar for seg kjente og kjære svisker som Fest-Polonaise, Romanze for fiolin og orkester og Sæterjentens Søndag. I tillegg hører vi to symfoniske dikt – «Zorahayda» og «Romeo und Julie» – pluss et par verk basert på norske folketoner. Og jo da – Fest-Polonaisen er festlig, Romansen er romantisk og seterjenten klinger sødmefylt. Musikken er profesjonelt skrevet, profesjonelt instrumentert og profesjonelt spilt av BFO. Men ikke spesielt opphissende. Og det sier vel sitt at det mest interessante verket på platen ikke er av Svendsen selv, men et arrangement av Traüme fra Wagners Wesendonck Lieder.

Kampen om de store formene

Bergens Tidende, 19.10.2007

Verk av Edvard Grieg og Johann Svendsen

Hansakvartetten

Bergens Kammermusikkforening.

Rekstensamlingene

Hansakvartetten med frisk, røff fremførelse av Griegs strykekvartett.

Johann Svendsen ble opptatt som student ved konservatoriet i Leipzig i 1863. Han var 23 år og hadde tenkt å bli fiolinist. Da han reiste hjem fire år senere, var han blitt komponist. Strykekvartetten i a-moll er hans opus 1, skrevet i Leipzig i 1865, et verk i det klassiske formatet med tre av de fire satsene i sonateform.

Grieg hadde ikke samme grep om slike formater. Han slet med å skrive lange, sammenhengende komposisjoner. Det var verken «Flugt eller Form» over arbeidet, skrev han oppgitt til vennen Matthison-Hansen i 1877, men føydde til: «Jeg vil kjæmpe mig igjennem de store Former, det koste hva det vil». Og da han endelig, åtte måneder senere, gjorde strykekvartetten i g-moll op. 27 ferdig, hadde han skapt et originalt verk der ingen av satsene har tradisjonell form, der det er brå sammenstøt mellom temaene og skarpe klanglige kontraster, men der alt likevel bindes sammen ved hjelp av et gjennomgående motiv.

På konserten i går satte Hansakvartetten disse to verkene av Svendsen og Grieg opp mot hverandre. Anledningen var Grieg-jubileet, og i denne sammenhengen kommer Svendsens verk uunngåelig til å fungere som en slags bakteppe. Men likevel fremførte Hansakvartetten hans opus 1 med fin understreking av det solide håndverket. Og med tydelig respekt for den unge komponisten som uten problemer kunne skrive melodisk som Schubert, slå over i melankolske folketoner og slutte av med en fyrig sigøynersats. 

Men selvsagt var det Griegs op. 27 som ble kveldens høydepunkt – i en medrivende, energisk tolkning der Hansakvartetten ikke forsøkte å dempe motsetningene, men tvert imot spilte dem ut mot hverandre. En frisk, røff, risikovillig fremførelse – av et verk som på mange måter var tretti år forut for sin tid.

Smittende entusiasme

Bergens Tidende, 20.03.2006

Ung Symfoni

Miriam Bergset, fiolin

Alexander Rybak, fiolin

Dirigent: Kjell Seim

Grieghallen

Imponerende konsert med Kjell Seim med Ung Symfoni

De yngste er 14, de eldste 25. De spiller symfonisk musikk. De er amatører, men spiller som om de var profesjonelle. Og spiller i tillegg med begeistring og glød. Det er rett og slett imponerende hva de får til – konstaterte vi i går i Grieghallen da Ung Symfoni presenterte noe av det programmet de skal spille på konserter i Skt. Petersburg i april. Dirigenten Kjell Seim har selvsagt en del av æren for det gode resultatet. Hans direksjon er tydelig og klar; han finner hver gang frem til de helt sentrale punktene i musikken som får det hele til å løfte seg; og han har fører de unge musikerne gjennom ild og vann med smittende, brennende entusiasme. 

Når norske musikere drar på turne i utlandet, forventes det at de spiller norsk musikk. I dette tilfellet sto det ikke Grieg på programmet, men både Johan Halvorsen og Johan Svendsen var med. Det startet med en frisk fremførelse av Halvorsens andre norske rapsodi. Senere fikk Svendsens uoppslitelige fiolinromanse en fin, autoritativ tolkning av Miriam Bergset. Kveldens konsertmester, fiolinisten Alexander Rybak, hadde en mer utakknemmelig oppgave som solist i et naivistisk stykke av Daniel Klovning, men kom sterkt igjen i Rimskij-Korsakovs Scheherazade sammen med mange andre gode solister.

Om det er lurt å spille russisk musikk på turne i Russland, kan kanskje diskuteres. Men som det tyngste verket på kveldens program var Scheherazade uansett det verket som ga det mest samlede bilde av orkestret. Vi merket oss fin strykerklang og gode treblåsere på plussiden. Og på minussiden en viss skarphet blant messingblåserne. Og konsentrasjonssvikt og generell tretthet mot slutten. Nesten som på en vanlig torsdagskonsert i Grieghallen.

Musikalske bagateller

Bergens Tidende Morgen, 05.09.1998

Verk av Svendsen, Lutoslawski og Rimskij-Korsakov

Solveig Kringlebotn, sopran

Uriel Segal, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solveig Kringlebotn i sentrum på sesongstart for Bergen Filharmoniske Orkester

Så startet den nye konsertsesongen, da. Det året da Bergen Filharmoniske Orkester skal spille uten sjefdirigent. Et herreløst orkester – som åpnet ballet med en flott versjon av Johan Svendsens feiende Festpolonese. Verket er, som selve genren tilsier, prisverdig kort, men føles allikevel nok så langt: Det starter som en storslått gestus, men løper fort trett og ender på grensen til det enerverende. Som en begeistret insisterende festtaler som ikke forstår å sette strek.

Det startet altså med en musikalsk bagatell. Og sluttet på samme måte, i samme register, kunne man fristes til å si. For vel ligger Rimskij-Korsakovs Scheherazade-suite på et annet nivå enn Svendsens sviske, men det er bestemt ikke noen musikalsk tungvekter, det heller. Et velskrevet, fargestrålende verk, fullt av charmerende momenter, jo visst. Men også et verk uten større tiltro til publikum, musikk beregnet for folk uten korttidshukommelse, en håndfull enfoldig innsmigrende temaer som valses og kvernes ut i stadig nye versjoner og kombinasjoner.

Slik programmet var lagt opp, var det verket før pausen som uunngåelig måtte bli kveldens musikalske sentrum: Witold Lutoslawskis sangsyklus «Chantefleurs et Chantefables», en serie musikalske miniatyrer, korte karakterstykker skrevet som ramme om ni av Robert Desnos' elskverdige, naivt-barnlige dikt. Også dette verket hører til i den lettere enden av skalaen, men det er tross alt tale om musikk av en helt annen gehalt enn resten av kveldens program: ni avbalanserte, avrundede former preget av delikat, nesten impresjonistisk satsarbeid. Og midt i al denne «fransk» klingende vellyd fikk vi så tilmed høre den stemmen som verket opprinnelig ble skrevet for: Solveig Kringlebotns store sopran – som etter en litt svevende start i «Belle-de-Nuit» foldet seg helt ut og skapte en krans av strålende sang-blomster og underfundige sang-eventyr, nettopp slik verkets tittel lover det.

Hvordan kommer det til å gå med dette herreløse orkesteret i tiden fremover? Åpningskonserten ga vel ingen klare svar på dette spørsmålet. Men viste oss i det minste et velspillende orkester i fin form, med nydelige soloprestasjoner fra konsertmester Lilleslåtten og flere andre i Scheherazade, et orkester som – i hvert fall i verk av denne typen – klarer det meste selv. Gjestedirigent Uriel Segal førte BFO sikkert igjennom Lutoslawski, men satte i øvrig ikke noe spesielt personlig preg på denne kvelden.

Mørks tone

Bergens Tidende Morgen, 13.06.1998

Konsert til minne om Karsten Andersen

Verk av Nielsen, Elgar og Svendsen

Truls Mørk, cello

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truels Mørk og Thomas Dausgaard på flott minnekonsert for Karsten Andersen

Det er alltid noe stort i vente når Truls Mørk er på besøk. Allikevel rammer musikken som et hammerslag. Hver gang. Når det gjelder tonen hans, er alle superlativer for lengst brukt opp. Og hver gang er den allikevel fyldigere enn før, mer kompleks, hver gang har den fått nye dybder, nye dimensjoner.

På konserten til minne om Karsten Andersen tok Mørk oss på reise gjennom Elgars cellokonsert, et vemodig engelsk landskap vi trodde vi kjente, men der det hele tiden åpnet seg nye utsyn og uventede innsikter. Først og fremst på grunn av denne fantastiske tonen.

Den kan være fyldig som en hornseksjon, krydret som en blåsekvintett, skarp som en trompet, elastisk som en bratsj. Og i Elgars konsert hvor det melodiske materialet hele tiden sirkulerer mellom celloen og de forskjellige orkestergruppene, rammer Mørk hver gang den helt presise klangen, slik at man aldri helt skjønner hvor celloen slutter og de andre instrumentene tar over. Resultatet er at det skapes en lysende, nærmest akvarell-aktig virkning der grensene mellom solist og orkester oppheves. Og det bare er musikk tilbake.

Karsten Andersen er «den viktigste byggmester orkestret har hatt», sa Harmoniens styreformann Pål W. Lorentzen i en kort, velformet minnetale. Og understreket Karsten Andersens langvarige, tålmodige arbeid med orkestret. Nesten som et innlegg i den siste ukens debatt om BFO's fremtid. Slik hele konserten var det på et vis.

For dirigenten var jo unge, danske Thomas Dausgaard, en av de mange som har vært nevnt som mulige avløsere for Kitajenko. Dausgaard ga oss siste høst en glimrende konsert med nyere dansk musikk. På torsdag hørte vi ham i mer tradisjonelle verker. Han er berømt for eventyrlige tolkninger av Carl Nielsen, men i Helios-ouverturen ga BFO ham ingen muligheter for å briljere. Det startet med en aldeles katastrofal soloppgang i hornene, og deretter skar det meste seg.

Men så var det Johan Svendsens B-dur symfoni. Fullt klaff med orkestret i toppform og en Dausgaard som ikke alene dirigerte uten partitur, men også hadde sin egen, velargumenterte mening om musikken. Resultat: en flott, energisk tolkning hvor dirigent og orkester i fellesskap fikk verket til at folde seg ut og blomstre.

Stående applaus. Og som ekstranummer en knekkende bra versjon av «Kjempeviseslåtten». Det liknet på en jobbsøknad.

Mellom Hardanger og Leipzig

Bergens Tidende Morgen, 12.09.1996

Verk av Grieg, Tveitt og Svendsen

Collegium Musicums Orkester

Håvard Gimse, klaver

Hannu Lintu, dirigent

Håkonshallen

En interessant reise gjennom norsk musikk.

Tirsdag kveld, Collegium Musicum i Håkonshallen på interessant reise gjennom norsk musikkliv. Først Griegs Holberg–suite – kjære, kjente toner. Så et verk som inntil i dag har vært en hemmelighet for det store publikum: Geirr Tveitts klaverkonsert nr. 1, uroppført i 1931 og deretter glemt. Og til avslutning Johan Svendsens stort anlagte, romantiske symfoni nr. 1 fra 1867. Helnorsk kveld med andre ord. Men samtidig en kveld som understreker det internasjonale momentet i norsk musikk. Svendsens og Tveitts verk ble uroppført i Leipzig – fordi det var her de studerte, men også, og vel så viktig, fordi deres musikk gikk rett inn i samtidens sentraleuropeiske problemstillinger.

Dirigenten Hannu Lintu fastholdt kvelden igjennom denne sammenhengen mellom det nasjonale og det internasjonale, mellom Hardanger og Leipzig, og fikk mye god musikk ut av Collegium Musicum–folkene. Vel var der noe grums i blåserne underveis, og vel er orkestret lite, men Lintu kunne kvelden igjennom hente mye kraft og styrke frem – som f.eks. når han satte strøm på de lange uttrukne linjene i Svendsens symfoni. Strykerklangen er slank uten å være tynn, noe som ga gode resultater i Holberg–suiten der satsbildet sto klart og gjennomsiktig med rene linjer og glødende høyspente innsatser i celloene.

Men det mest spennende denne tirsdag kveld var naturligvis at vi fikk høre Tveitts fortrengte klaverkonsert – som viste seg å være et konsentrert verk med tre korte, nesten abrupte satser. Umiddelbart virket det som om orkestret mest var tenkt som en skissemessig ramme om solisten. I hvert fall ble det slik, for det var en overbevisende Håvard Gimse på krakken som tiltrakk seg oppmerksomheten – med en usentimental, nøktern tolkning som gjennomlyste klaversatsen og understreket at det nynasjonale momentet i denne musikken hviler på en bunn av konstruktivisme og nysaklighet.