Musikalske bagateller

Bergens Tidende Morgen, 05.09.1998

Verk av Svendsen, Lutoslawski og Rimskij-Korsakov

Solveig Kringlebotn, sopran

Uriel Segal, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solveig Kringlebotn i sentrum på sesongstart for Bergen Filharmoniske Orkester

Så startet den nye konsertsesongen, da. Det året da Bergen Filharmoniske Orkester skal spille uten sjefdirigent. Et herreløst orkester – som åpnet ballet med en flott versjon av Johan Svendsens feiende Festpolonese. Verket er, som selve genren tilsier, prisverdig kort, men føles allikevel nok så langt: Det starter som en storslått gestus, men løper fort trett og ender på grensen til det enerverende. Som en begeistret insisterende festtaler som ikke forstår å sette strek.

Det startet altså med en musikalsk bagatell. Og sluttet på samme måte, i samme register, kunne man fristes til å si. For vel ligger Rimskij-Korsakovs Scheherazade-suite på et annet nivå enn Svendsens sviske, men det er bestemt ikke noen musikalsk tungvekter, det heller. Et velskrevet, fargestrålende verk, fullt av charmerende momenter, jo visst. Men også et verk uten større tiltro til publikum, musikk beregnet for folk uten korttidshukommelse, en håndfull enfoldig innsmigrende temaer som valses og kvernes ut i stadig nye versjoner og kombinasjoner.

Slik programmet var lagt opp, var det verket før pausen som uunngåelig måtte bli kveldens musikalske sentrum: Witold Lutoslawskis sangsyklus «Chantefleurs et Chantefables», en serie musikalske miniatyrer, korte karakterstykker skrevet som ramme om ni av Robert Desnos' elskverdige, naivt-barnlige dikt. Også dette verket hører til i den lettere enden av skalaen, men det er tross alt tale om musikk av en helt annen gehalt enn resten av kveldens program: ni avbalanserte, avrundede former preget av delikat, nesten impresjonistisk satsarbeid. Og midt i al denne «fransk» klingende vellyd fikk vi så tilmed høre den stemmen som verket opprinnelig ble skrevet for: Solveig Kringlebotns store sopran – som etter en litt svevende start i «Belle-de-Nuit» foldet seg helt ut og skapte en krans av strålende sang-blomster og underfundige sang-eventyr, nettopp slik verkets tittel lover det.

Hvordan kommer det til å gå med dette herreløse orkesteret i tiden fremover? Åpningskonserten ga vel ingen klare svar på dette spørsmålet. Men viste oss i det minste et velspillende orkester i fin form, med nydelige soloprestasjoner fra konsertmester Lilleslåtten og flere andre i Scheherazade, et orkester som – i hvert fall i verk av denne typen – klarer det meste selv. Gjestedirigent Uriel Segal førte BFO sikkert igjennom Lutoslawski, men satte i øvrig ikke noe spesielt personlig preg på denne kvelden.