Et vinner-team

Bergens Tidende Morgen, 16.08.1998

Verk av Nystedt, Wagner og Mahler

Barbara Bonney, sopran

Mariss Jansons, dirigent

Oslo Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oslo-filharmonien på besøk i Grieghallen. Orkesterkultur på høyt nivå.

Fredag inviterte Hydro til «sponsorkonsert» i Grieghallen med Oslo Filharmoniske Orkester og Mariss Jansons: en generøs gave, primært til medarbeidere og forretningsforbindelser på Vestlandet, men også til oss alminnelige dødelige som var så heldige å få billetter.

Sponsorer elsker vinnere. Og at Hydro har hatt fullt klaff – det kan visst ingen tvile på etter denne konserten. Man merker det nesten allerede når musikerne inntar sine plasser: her kommer et vinner-team, et ensemble som utstråler soliditet, musikere som formelig strutter av selvtillit. Og når Mariss Jansons så setter dem i gang, ja da er det bare at overgi seg. For her er det orkesterspill av en type man vanligvis bare drømmer om: stor, tett klang, samstemt, egal frasering, presist spill i alle grupper, musikere som hele tiden lytter innad, korrigerer, spiller sammen. Kort sagt: orkesterkultur på høyt nivå.

Og i spissen for det hele: Mariss Jansons, en stor dirigent som vet hva han vil med orkestret. Og med verkene: først en høystemt, syngende versjon av Knut Nystedts «Concerto arctandriae», så et bredt, majestetisk Tannhäuser-forspill. Og etter pausen: det lange, musikalske strekk, den store fortellingen, Mahlers fjerde symfoni i en fortolkning som fanger alle de brå omslag, alle de ørsmå, viktige detaljene, og som samtidig klarer å fastholde de store linjene som løper gjennom dette merkelige verket og får det til å henge sammen.

Når Oslo-avisene går av hengslene og bruker store ord om dette orkestret, pleier vi her på Vestlandet å dra litt overbærende på smilebåndet. Det blir vanskeligere nå.

Vi fikk ikke høre Samuel Barbers «Knoxville: Summer of 1915». Kveldens solist, sopranen Barbara Bonney sparte seg angivelig til fjerde sats av Mahler. Og kanskje var hun faktisk indisponert. I det minste var det noe tilbakeholdende og avventende over hennes Mahler-tolkning – som om hun økonomiserte med kreftene og kun lukket stemmen helt opp når det var strengt nødvendig.