Gjenhør med Sjostakovitsj

Bergens Tidende, 30.04.2014

Shostakovich: Cello Concertos

Truls Mørk

Vasily Petrenko

Oslo Philharmonic Orchestra

Ondine

Truls Mørk med nye tolkninger av Sjostakovitsjs cellokonserter

Enhver cellist som gir seg i kast med Dmitrij Sjostakovitsjs to cellokonserter, må regne med å bli sammenlignet med Mstislav Rostropovitsj. Begge konsertene er tilegnet Rostropovitsj. Det var Rostropovitsj som urfremførte dem i Sovjet, den første i 1959 (op. 107), den andre i 1966 (op. 126). Og det var Rostropovitsj som autoritativt slo fast hvordan disse verkene måtte tolkes – høyspent, deklamerende, med stor, røff tone i det dype registeret og med syngende, klagende linjer i høyden.

Truls Mørk som nettopp har utgitt sin versjon av de to konsertene sammen med Oslo Filharmonikerne og deres nye sjefsdirigent Vasily Petrenko, unngår selvsagt ikke denne sammenligningen. Men han vil også uunngåelig bli sammenlignet med seg selv, med den unge Truls Mørk som i 1995 spilte inn de samme konsertene for plateselskapet Virgin i selskap med Mariss Jansons og London Philharmonic Orchestra. 

Den gang, for tjue år siden, spilte Mørk tilbakeholdende, ofte på grensen til det innadvendte – hvis man da var vant til Rostropovitsjs rå, eksplosive kraft. Mørk vektla de dempede avsnittene i konsertene og lot av og til solostemmen klinge lyrisk, nesten forfinet, elegant – noe som i sammenheng med Jansons’ reserverte ledelse av det engelske orkesteret fikk det til å virke som om disse tolkningene kom reisende fra et alternativt, litt blekt Sjostakovitsj-univers.

Siste år spurte en intervjuer Truls Mørk hvorfor ville han nå ville spille inn disse konsertene på nytt. «Fordi jeg har en annen erfaring og ser stykkene på en litt annen måte. Det har skjedd ganske mye på de åra», var svaret.

Hva er det som har skjedd? Hvordan ser Mørk disse stykkene nå? Å dømme etter den nye platen har han åpnet seg for noen dimensjoner i de to verkene som den unge Mørk ikke hadde sans for. Det gjelder for eksempel Sjostakovitsjs musikalske humor og spisse ironi, men også de stadige kollisjonene der ekspressive, sangbare linjer brutalt avløses av groteske, dystre effekter.

Det er dybde og kompleksitet i disse nye tolkningene. Nesten uansett hvor i verkene man tar stikkprøver, trer forskjellene mellom den gamle og den nye platen frem. Et enkelt eksempel i så måte er den uakkompagnerte Cadenza-satsen i op. 107 der Mørk spiller med helt annerledes styrke og kraft enn før og lar cellostemmen folde seg ut som en fortvilt klagesang før stemningen brytes og sistesatsens ville sirkusmusikk begynner.     

I intervjuet fra siste år antydet Mørk at det var for lite spenning i den gamle innspillingen med Mariss Jansons. Han så frem til at verkene nå skulle opptas i forbindelse med konserter i Oslo – «jeg tror de kan få en annen intensitet når det gjøres live». Og det er virkelig intensitet på den nye platen, en atmosfære av levende musikk, av musikere som satser stort og lykkes med det. Noe som også henger sammen med at dirigenten Vasily Petrenko som har arbeidet intenst med Sjostakovitsjs musikk i de siste årene, klarer å overføre sin egen entusiasme og viten om disse verkene til et lydhørt orkester.

Hva da med forholdet til Rostropovitsj og den gamle tolkningstradisjonen? Vel, Mørks nye innspillinger har sin egen intensitet, sin egen ekspressivitet, sin egen selvstendige tone – som gjør at dette spørsmålet egentlig ikke virker spesielt relevant lenger. 

En målestokk

Bergens Tidende, 05.09.2007

Ballad for Edvard Grieg

Leif Ove Andsnes, klaver

Mariss Jansons, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI Classics

Nitten minutter Andsnes som er en hel plate verdt

Det meste kjenner man fra før: Seks lyriske stykker fra en plate som kom i 2002. Griegs klaverkonsert med Berlinerfilharmonikerne fra en plate som kom i 2003. Men midt mellom disse gjenopptrykkene hører man så det stykket som har gitt den nye platen navn, en fersk innspilling av Griegs Ballade i g-moll. Nitten minutter – som er det hele verdt.

Dette er en tolkning som vil komme til å stå som en målestokk i mange år fremover. Satsbildet er krystallklart og gjennomlyst, det blir gjort rede for hver linje og argumentert for hver detalj, og det er for en gangs skyld – kanskje for første gang noensinne – musikalsk sammenheng gjennom hele verket, fra den første temapresentasjonen til den siste gjenkomsten 300 takter senere. Samtidig er dette en tolkning som viser nye sider av Andsnes, en Andsnes som forholder seg friere, mer personlig til materialet, og som utnytter hele sitt kolossale tekniske overskudd til å få verkets siste, rasende halvdel til å eksplodere og folde seg ut på en måte man aldri har hørt før.

Et vinner-team

Bergens Tidende Morgen, 16.08.1998

Verk av Nystedt, Wagner og Mahler

Barbara Bonney, sopran

Mariss Jansons, dirigent

Oslo Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oslo-filharmonien på besøk i Grieghallen. Orkesterkultur på høyt nivå.

Fredag inviterte Hydro til «sponsorkonsert» i Grieghallen med Oslo Filharmoniske Orkester og Mariss Jansons: en generøs gave, primært til medarbeidere og forretningsforbindelser på Vestlandet, men også til oss alminnelige dødelige som var så heldige å få billetter.

Sponsorer elsker vinnere. Og at Hydro har hatt fullt klaff – det kan visst ingen tvile på etter denne konserten. Man merker det nesten allerede når musikerne inntar sine plasser: her kommer et vinner-team, et ensemble som utstråler soliditet, musikere som formelig strutter av selvtillit. Og når Mariss Jansons så setter dem i gang, ja da er det bare at overgi seg. For her er det orkesterspill av en type man vanligvis bare drømmer om: stor, tett klang, samstemt, egal frasering, presist spill i alle grupper, musikere som hele tiden lytter innad, korrigerer, spiller sammen. Kort sagt: orkesterkultur på høyt nivå.

Og i spissen for det hele: Mariss Jansons, en stor dirigent som vet hva han vil med orkestret. Og med verkene: først en høystemt, syngende versjon av Knut Nystedts «Concerto arctandriae», så et bredt, majestetisk Tannhäuser-forspill. Og etter pausen: det lange, musikalske strekk, den store fortellingen, Mahlers fjerde symfoni i en fortolkning som fanger alle de brå omslag, alle de ørsmå, viktige detaljene, og som samtidig klarer å fastholde de store linjene som løper gjennom dette merkelige verket og får det til å henge sammen.

Når Oslo-avisene går av hengslene og bruker store ord om dette orkestret, pleier vi her på Vestlandet å dra litt overbærende på smilebåndet. Det blir vanskeligere nå.

Vi fikk ikke høre Samuel Barbers «Knoxville: Summer of 1915». Kveldens solist, sopranen Barbara Bonney sparte seg angivelig til fjerde sats av Mahler. Og kanskje var hun faktisk indisponert. I det minste var det noe tilbakeholdende og avventende over hennes Mahler-tolkning – som om hun økonomiserte med kreftene og kun lukket stemmen helt opp når det var strengt nødvendig.