Den store fortellingen

Bergens Tidende, 03.09.2016

Verk av Elgar, Mahler og Knut Vaage

Leonard Elschenbroich, cello

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fabelaktig, høyintensiv framføring av Mahlers femte symfoni

Konsertsesongen i Grieghallen startet med et avbud. Truls Mørk som skulle vært solist med BFO i Edward Elgars cellokonsert, var plutselig blitt syk. Men likevel ble det både Elgar og cellokonsert på torsdag – for Mørks unge, tyske kollega, Leonard Elschenbroich, var kommet til byen med kort varsel og kunne presentere Elgars svanesang i en frisk, kraftfull tolkning med varm, gylden tone og klar artikulasjon. At orkestret av og til strevde med å finne balansen i forhold til solisten, må sikkert tilskrives de uvanlige omstendighetene og kort prøvetid.

Til gjengjeld var det full kontroll og balanse mellom alle grupper og stemmer da Edward Gardner etter pausen førte orkesteret gjennom Gustav Mahlers mektige femte symfoni.

Musikkhistorikerne sier vanligvis at Mahler her i den femte symfonien forlater de musikalske fortellingene som hadde preget de fire foregående, at han nå begynner å arbeide mer abstrakt og satse på «rene» musikalske former. Men uansett – fortelling er det nå likevel i den femte. Til de grader. Det er bare å lese satsmarkeringene: «Sørgemarsj: Med avmålte skritt. Strengt. Som en gravferd», «Lidenskapelig, vill» og så videre.

Og slik Gardner tolket og organiserte BFOs framføring av den femte symfonien, var det nettopp dette det hele dreidde seg om – den store fortellingen, den lange handlingstråden, det enorme spennet som starter med sorg og gravferd og som etter mer enn en time med voldsomme turbulenser og konflikter forløses i en høystemt koral.

Store sammenstøt, brå kast, motsetninger – Gardner valgte hver gang det helt rette tempoet, det helt rette stemningsleiet. Og musikerne fulgte ham oppmerksomt og spilte seg gjennom stormene med høyspent intensitet. Førstetrompetens og førstehornistens store soloinnsatser satt perfekt og strykerne løftet den klagende, lengselsfulle adagiettoen og fikk den til å synge. En helt fabelaktig framføring av Mahlers femte, en framføring der det hele tiden ble satset stort, en framføring som vil bli husket.

Vi må ikke glemme at det også var et norsk verk på programmet denne kvelden, nemlig «Tjat», Knut Vaages lille, musikalske knallperle fra 2005. Verket ble opprinnelig skrevet til bruk som ekstranummer for BFO. Men på torsdag var det av gode grunner plassert aller forrest i programmet – der det fungerte som en humørfylt opptakt til en høyspent kveld.

Ingen grunn til panikk

Bergens Tidende, 16.04.2016

Verk av Schumann, Brahms og Henrik Hellstenius

Solister: Truls Mørk (cello) og Diego Lucchesi (bassklarinett)

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ny og gammel musikkdramatikk med Edward Gardner og BFO

Det starter med store kontraster – åpne, blafrende toner i høyden og snerrende, smellende lydbomber i dybden. Bassklarinettisten Diego Lucchesi kommer vidt omkring på sitt svære instrument. Og han avbryter innimellom seg selv med halvkvalte rop. Så heter verket da også «Still Panic» – fortsatt panikk.

Vi er på torsdagskonsert, vi sitter og hører åpningen av Henrik Hellstenius’ konsert for bassklarinett og orkester, et bestillingsverk skrevet i anledning BFOs 250 årsjubileum. Den rare tittelen signaliserer at Hellstenius har vært inspirert av britiske Harrison Birdwistles verk «Panic» fra 1995. Og visst er det nervøse, dirrende elementer i musikken til Hellstenius, serier av utbrudd som vitner om affekt og uro. Men først og fremst er dette et flott, sitrende lydmaleri med klanger som peker i retning av fransk modernisme. Orkestersatsen er klar og tydelig, formet med overdådig bruk av vibrafoner, marimbaer, gonger og annet slagverk. Og Diego Lucchesi får anledning til å utnytte hele bassklarinettens uttrykksregister – fra myke, bølgende figurer i det lave registeret der lyden nesten smelter inn i orkesterklangen, til eksplosive overblåsinger og skjærende klagesanger i høyden. Et humørfylt verk – som godt tåler å bli hørt igjen når 250 årsfeiringen en gang er forbi. 

Det var enda en konsert på kveldens program, Robert Schumanns cellokonsert fra 1850 med Truls Mørk som solist. Der de eldre cellistene, og kanskje spesielt Rostropovitsj, satset på det store, sterke romantiske uttrykket hos Schumann, fremhever Mørk konsertens lyriske momenter. Tonen hans er slank og finslipt, uttrykket i yttersatsene deklamerende, anropende, og han får andresatsen til å stå fram som et kort, vakkert intermezzo, spilt med inderlighet og andakt.

Og så, etter pausen, var det framover i musikkhistorien, fram til Brahms og den andre symfonien. Da Edward Gardner og BFO startet deres Brahms-syklus i januar, merket alle i Grieghallen, tror jeg, at noe stort var på gang. Dette inntrykket ble forsterket på torsdag. Ikke bare er Gardner en dirigent som er i stand til å få orkestret til å utfolde alle sine musikalske kvaliteter og store klanglige resurser i møtet med Brahms, han og orkesteret legger også – sammen – fram nye tolkninger av gammelkjent materiale.

Den andre symfonien til Brahms, det er den milde, den pastorale – står det i de musikkhistoriske oversiktene. Og, jo, det var mange lyriske avsnitt og landlige idyller underveis – den varme, polerte hornsoloen mot slutten av første sats, for eksempel, eller de syngende celloene i starten av andre sats. Og mye mer. Men slik Gardner og BFO spilte symfonien på torsdag, er den også – og kanskje først og fremst – et storslått stykke musikkdramatikk, et eksplosivt symfonisk verk full av kontraster og brudd. Vi gleder oss allerede til neste sesong, til å høre Gardners og BFOs tolkninger av de to siste Brahms-symfoniene.

Kreativitet og teknikk

Bergens Tidende, 04.03.2016

Saint-Saëns: Cello Concertos

Truls Mørk

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

Nyvurdering av Saint-Saëns og hans cellokonserter

 «Dårlig musikk, godt skrevet», konkluderte en fransk kritiker i tidsskriftet Courrier musical etter premieren på Camille Saint-Saëns’ andre cellokonsert i 1902. Synspunktet er ikke ukjent. Saint-Saëns er alltid blitt kritisert for å være mer håndverker enn kunstner. Allerede på 1800-tallet skrev det engelske musikkleksikonet Grove at hans kreative evner ikke holdt tritt med de tekniske ferdighetene, og at musikken hans manglet «oppriktighet og følelsesmessig varme».

Men er det virkelig slik? Den nye Chandos-platen med Truls Mørk og Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Neeme Järvi er en god anledning til å ta saken opp til ny overveielse, i alle fall når det gjelder de to cellokonsertene. For slik Mørk og orkestret spiller dem, fortoner den gamle kritikken av Saint-Saëns seg etter hvert som temmelig irrelevant.

Den første cellokonserten er skrevet i 1872. Egentlig var den et ledd i tidens nasjonalistisk prosjekt, et verk beregnet til å feire det spesifikt franske i musikken. Men Saint-Saëns var visst mer inspirert av tysk musikk. Resultatet ble i alle fall en ganske radikal komposisjon i tre tematisk sammenhengende satser som spilles uten pauser imellom. Celloen gjør en dramatisk entre i de første taktene, temaet presenteres og heretter varieres og forvandles det musikalske materialet i en flytende, strømmende «uendelig melodi».

Dette er en konsert for virtuoser. Men når Mørk spiller den, merker du nesten ikke at solostemmen er full av halsbrekkende passasjer med dobbeltgrep og flageoletter på rekke. Celloen hans glir ut og inn av orkesterakkompagnement, majestetisk deklamerende eller syngende med lys, strålende tone, fintmerkende, hele tiden sensitiv, åpen for alle musikkens brå kast. Orkesteret spiller en tilbaketrukket rolle i slike verk, men BFO har mange vakre innsatser underveis, hør for eksempel de dempede strykernes samspill med Mørks cello i andresatsen.

Den andre cellokonserten har også en temmelig uvanlig struktur med to adskilte satser som hver er delt i to underavsnitt. Og i dette tilfellet er solostemmen så stappfull av musikk at Saint-Saëns har måttet bruke to notesystemer for å få plass til alle ideene sine. Stemmen er tett, kompakt, men Mørk får den til å blomstre. Og sammen med BFO argumenterer han overbevisende for at denne konserten har musikalsk dybder og kvaliteter som kanskje gjør den til et sterkere verk enn den mer populære første cellokonserten.

Begge konsertene er temmelig korte, hver med en spilletid på om lag tjue minutter. I vinylplatenes tid ville dette ha vært en perfekt kobling. Men når det er en cd vi snakker om, er det en halv time til overs når konsertene er ferdige. Chandos har løst dette problemet ved å fylle på med tre av Saint-Saëns’ kortere verk for klaver og orkester. Det mest kjente er «Dyrenes Karneval», gnistrende framført av pianistene Louis Lortie og Helene Mercier og med Truls Mørk som gjestesolist i den populære «Svanen». I tillegg spiller Louis Lortie og orkestret en festlig bryllupsvals og en Afrika-fantasi.

Gjenhør med Sjostakovitsj

Bergens Tidende, 30.04.2014

Shostakovich: Cello Concertos

Truls Mørk

Vasily Petrenko

Oslo Philharmonic Orchestra

Ondine

Truls Mørk med nye tolkninger av Sjostakovitsjs cellokonserter

Enhver cellist som gir seg i kast med Dmitrij Sjostakovitsjs to cellokonserter, må regne med å bli sammenlignet med Mstislav Rostropovitsj. Begge konsertene er tilegnet Rostropovitsj. Det var Rostropovitsj som urfremførte dem i Sovjet, den første i 1959 (op. 107), den andre i 1966 (op. 126). Og det var Rostropovitsj som autoritativt slo fast hvordan disse verkene måtte tolkes – høyspent, deklamerende, med stor, røff tone i det dype registeret og med syngende, klagende linjer i høyden.

Truls Mørk som nettopp har utgitt sin versjon av de to konsertene sammen med Oslo Filharmonikerne og deres nye sjefsdirigent Vasily Petrenko, unngår selvsagt ikke denne sammenligningen. Men han vil også uunngåelig bli sammenlignet med seg selv, med den unge Truls Mørk som i 1995 spilte inn de samme konsertene for plateselskapet Virgin i selskap med Mariss Jansons og London Philharmonic Orchestra. 

Den gang, for tjue år siden, spilte Mørk tilbakeholdende, ofte på grensen til det innadvendte – hvis man da var vant til Rostropovitsjs rå, eksplosive kraft. Mørk vektla de dempede avsnittene i konsertene og lot av og til solostemmen klinge lyrisk, nesten forfinet, elegant – noe som i sammenheng med Jansons’ reserverte ledelse av det engelske orkesteret fikk det til å virke som om disse tolkningene kom reisende fra et alternativt, litt blekt Sjostakovitsj-univers.

Siste år spurte en intervjuer Truls Mørk hvorfor ville han nå ville spille inn disse konsertene på nytt. «Fordi jeg har en annen erfaring og ser stykkene på en litt annen måte. Det har skjedd ganske mye på de åra», var svaret.

Hva er det som har skjedd? Hvordan ser Mørk disse stykkene nå? Å dømme etter den nye platen har han åpnet seg for noen dimensjoner i de to verkene som den unge Mørk ikke hadde sans for. Det gjelder for eksempel Sjostakovitsjs musikalske humor og spisse ironi, men også de stadige kollisjonene der ekspressive, sangbare linjer brutalt avløses av groteske, dystre effekter.

Det er dybde og kompleksitet i disse nye tolkningene. Nesten uansett hvor i verkene man tar stikkprøver, trer forskjellene mellom den gamle og den nye platen frem. Et enkelt eksempel i så måte er den uakkompagnerte Cadenza-satsen i op. 107 der Mørk spiller med helt annerledes styrke og kraft enn før og lar cellostemmen folde seg ut som en fortvilt klagesang før stemningen brytes og sistesatsens ville sirkusmusikk begynner.     

I intervjuet fra siste år antydet Mørk at det var for lite spenning i den gamle innspillingen med Mariss Jansons. Han så frem til at verkene nå skulle opptas i forbindelse med konserter i Oslo – «jeg tror de kan få en annen intensitet når det gjøres live». Og det er virkelig intensitet på den nye platen, en atmosfære av levende musikk, av musikere som satser stort og lykkes med det. Noe som også henger sammen med at dirigenten Vasily Petrenko som har arbeidet intenst med Sjostakovitsjs musikk i de siste årene, klarer å overføre sin egen entusiasme og viten om disse verkene til et lydhørt orkester.

Hva da med forholdet til Rostropovitsj og den gamle tolkningstradisjonen? Vel, Mørks nye innspillinger har sin egen intensitet, sin egen ekspressivitet, sin egen selvstendige tone – som gjør at dette spørsmålet egentlig ikke virker spesielt relevant lenger. 

Eksportnæringen

Musikkommentar, Bergens Tidende, 15.02.2012

Kulturdepartementet har oppnevnt en arbeidsgruppe til å vurdere den framtidige organiseringen av Music Export Norway (MEN) og Norsk musikkinformasjon (MIC).

De to institusjonene er organisert og finansiert på litt forskjellig måte. MEN er et aksjeselskap som eies av seks store bransjeorganisasjoner. MIC en stiftelse som får sine driftmidler via Kulturdepartementet. Og nå er det altså snakk om å vurdere dem, eller rettere om å slå dem sammen til ett organ som kan utføre de arbeidsoppgavene «som er finansiert med midler over Kulturdepartementets budsjett» – som det står i pressemeldingen. Først og fremst dreier det seg om å fordele den offentlige støtten til utenlandsturneer – om lag 3 millioner som Utenriksdepartementet forvalter pluss 4 millioner som i høst kom inn i forslaget til statsbudsjett for 2012.

En eller annen form for sammenslåing høres umiddelbart rimelig ut, tatt i betraktning at de to organene forholder seg til de samme bransjeorganisasjonene og at de begge har som formål å promotere norsk musikk i utlandet. Likevel har det vært heftig diskusjon i musikkmiljøene og på nettstedet Ballade som drives av MIC. For selv om begge organene i prinsippet arbeider for hele det norske musikkmiljøet på tvers av sjangere, er det frykt for at endringene vil begunstige populærmusikken og de store plateselskapene – en frykt som ikke blir mindre når MEN i et høringsnotat snakker om å øke «den næringsmessige musikkeksporten», eller når en representant for det multinasjonale selskapet Universal åpenhjertig foreslår at støtten bare skal gis til de aller største aktørene på markedet.

Som et apropos til denne debatten publiserte Ballade på mandag en artikkel der Kjell Wernøe fra Pro Arte i Bergen skriver om sine 25 års erfaringer med å drive management for klassisk musikk med kunstnere som Leif Ove Andsnes, Henning Kraggerud, Håvard Gimse, Truls Mørk osv.  Wernøe er trolig den personen i Norge som vet mest om å eksportere norsk musikk. Og han er ikke trygg ved den forestående omorganiseringen av eksportstøtten.

Wernøe frykter at det som skjer nå er «et eksempel på kultursentralisme som vi fra før har mere enn nok av».  Og han minner om at «ikke all musikk- eller musikereksport på kunstmusikkfeltet foregår slik som innen populærmusikken».  For å styrke eksportrettet norsk management på kunstmusikkfeltet trenger man innsatser og ressurser, men også «kunnskap og innsikt om feltet». – Kloke ord i en tid da departementet tilsynelatende forestiller seg at sentralisert administrasjon og økt bransjestøtte er tilstrekkelig til å sikre et internasjonalt gjennomslag for norsk musikk – uavhengig av sjanger og kunstnerisk kvalitet.

En musikalsk begivenhet

Bergens Tidende, 07.06.2011

Beethovens cellosonater

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, piano

Håkonshallen

Truls Mørk og Håvard Gimse i sublimt samspill

Alle Beethovens sonater for cello og klaver pluss de tre variasjonsstykkene? Framført i løpet av to konserter? Det høres ut som et typisk festival-stunt, en musikalsk «event». Men så var det altså Truls Mørk og Håvard Gimse som hadde satt disse verkene på programmet i Håkonshallen torsdag og fredag kveld. Og da ble det noe helt annet – ikke Beethoven som «event», men en skikkelig musikalsk begivenhet der to store kunstnere i sublimt, innforstått samspill la fram verkenes stofflige overflod og avdekket stadig nye lag og dimensjoner i Beethovens univers.

Disse celloverkene er skrevet over en periode på 20 år, og de rommer alle de sentrale momentene i Beethovens musikalske utvikling, fra ungdommens kjekke virtuositet til de siste årenes innadvendte refleksjoner over den absolutte musikkens problemer. På et vis var det altså den «totale» Beethoven som ble framført disse to kveldene. Og ikke bare i snever musikkhistorisk forstand. For Mørk og Gimse prøvde samtidig ut en rekke ulike tolkningsmuligheter innen for de gitte historiske rammene. 

Sett utenfra virker de to musikerne ganske forskjellige. Mørk sitter sitrende konsentrert og spiller med blikket innstilt på uendeligheten; Gimse er i konstant bevegelse, lyttende, eksperimenterende. Men når det gjelder oppfattelsen av Beethoven er de helt samstemte.   

I de to første sonatene satset de på maksimale kontraster mellom førstesatsenes ekspressive, langsomme innledning og det etterfølgende allegro-avsnittet , og satte så trumf på i andresatsene som ble spilt funklende virtuost i et forrykende tempo, helt på kanten av stupet. De tre variasjonsstykkene som var plassert midt i konsertene, ble spilt kjepphøyt og fandenivoldsk med fin sans både for Beethovens humor og for hans mer melankolske, inderlige sider. 

Og så var det de to siste sonatene da. Og spesielt nr. 5 som avsluttet fredag kveld – igjen med maksimale kontraster i stemning og tempo. I den siste satsen økte og økte Mørk den musikalske temperaturen i den uendelige, langsomme, nesten ubevegelige melodilinjen – «con molto sentimento d'affetto», med stor følelse av hengivenhet – og slo så brått over og ga sammen med Gimse en nærmest røntgenaktig gjennomlysning av det fugerte allegro-avsnittet slik at et av Beethovens mest kompromissløst abstrakte stykker musikk plutselig ble klart og innlysende. Og da var det ikke mer å si. Vi dro hjem. En musikalsk begivenhet rikere.

I følsomhetens tidsalder

Bergens Tidende, 09.03.2011

CPE Bach, Cello Concertos

Truls Mørk, cello

Virgin

Truls Mørk på oppdagelsesreise i 1700-tallet

For to år siden så det ut som om en hjernebetennelse med etterfølgende nervelammelse i venstre hånd og skulder skulle sette stopper for Truls Mørks karriere som internasjonal cellostjerne. Nå er han friskmeldt og tilbake igjen i konsertsalene. Siden nyttår har han spilt Dvorák i Oslo og Sjostakovitsj i Luxemburg, Zürich og Göteborg. Og nå kommer så i tillegg, med fin timing, en ny plate.

Hans siste plate kom i 2008. Den nye er opptatt samme år i Quebec sammen med den kanadiske tidligmusikkgruppen Les Violons du Roy dirigert av Bernard Labadie. Det er med andre ord den «gamle» Mørk vi hører, Mørk før sykdommen rammet ham, men egentlig også en ny Mørk, i all fall en Mørk som tolker en temmelig uvant del av cellorepertoaret. For etter å ha innspilt alle det 19. og 20. århundres store celloverk, og etter å ha presentert sin egen personlige versjon av Bachs seks solosuiter, cellolitteraturens Gamle Testamente, har Mørk denne gang beveget seg inn i siste halvdel av 1700-tallet, i den underbelyste perioden mellom høybarokk og wienerklassikk – og har funnet fram Bach-sønnen Carl Philipp Emanuel og hans tre cellokonserter.   

C. P .E. Bach var periodens sentrale nordtyske komponist, men hans frie, improvisatoriske stil kom i klemme mellom den strenge, lærde barokken og den formbevisste wienerklassikken, og musikken hans ble etter hvert mer eller mindre glemt. I vår tid er det først og fremst komposisjonene for keyboard som er blitt gjenoppdaget. 

De tre cellokonsertene er ikke mye spilt. For det er ikke snakk om virtuose verk som gir solisten mye anledning til å briljere. Barokkspesialisten Anner Bylsma innspilte dem i 1988, og i den andre enden av spektret finner vi et par innspillinger med Rostropovitsj.  Men er det en moderne cellist som kan få dem opp å sveve og gi dem en fortjent renessanse, må det visst nettopp være Mørk.

For dette er musikk som passer perfekt til Mørks intime, vare spillestil. Han spiller seg ut av og opp over kanadiernes enkle strykerakkompagnementer og formulerer seg, som C. P .E. Bach selv ville sagt det, «aus der Seele», fra sjelen. Han følger solostemmens bevegelse, følger de brå kast i de raske satsene der stemningene noen ganger nærmest veksler fra takt til takt. Og han spiller de langsomme satsene intenst, hypersensitivt med vekt på det frie, subjektive uttrykket.

Dette er kanskje ikke en tolkning som overholder alle oppførelsespraktikernes strikse regler. Men det er høyspent musikk i «empfindsamer Stil», følsom, sensibel musikk. Slik C. P .E. Bach ville ha det.

Fra cellolitteraturens kjernerepertoar

Bergens Tidende, 26.05.2008

Verker av Beethoven, Chopin, Debussy og Brahms.

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Håkonshallen

Når Truls Mørk er med, går celloen av med seieren

Det var cellolitteraturens kjernerepertoar vi ble presentert for da Truls Mørk, og Kathryn Stott gjestet Festspillene og Håkonshallen i går kveld. Fire cellosonater signert Beethoven, Chopin, Brahms og Debussy. Og fire verk der det musikalske styrkeforholdet mellom cello og klaver konstant er til forhandling og debatt. I betraktning av at de tre første av komponistene var sin tids største klavervirtuoser, og at Debussy hadde klaver som sitt hovedinstrument, skulle man kanskje tro at saken var avgjort på forhånd til klaverets fordel. Men faktisk løser de fire komponistene problemene på mange forskjellige måter. Og når Truls Mørk er med, er det uansett alltid celloen som går av med seieren.

Som for eksempel i Beethoven første cellosonate nr. 1 som egentlig er et virtuoso-nummer for klaver med spinkelt celloakkompagnement, men der det av og til var som om Mørk gjorde de enkle, trauste basslinjene litt for mye ære med sin store, syngende tone. Eller i Chopin cellosonate der han løftet Largoens enkle barnesang frem. Men etter pausen, i Debussy raffinerte cellosonate var instrumentene helt i balanse, med Mørk og Stott som likeverdige partnere i ertende, ironisk dialog, full av friske innfall.   

At de hadde brutt kronologien og satt Brahms sist på programmet med den andre cellosonaten, forstår man godt. For hva skulle de ha spilt etter dette storslåtte verket? Som Mørk hevet til ekstatiske høyder med sin store deklamerende tone, og der Stott ga ham sterkt, muskuløst og jevnbyrdig motspill.

Dramatisk

Bergens Tidende, 23.04.2008

Schubert: Strykekvintett pluss Kvartetsats

Artemis Quartet & Truls Mørk

Virgin

Sterk, levende tolkning av Schuberts siste stykke kammermusikk

  

Schuberts produktivitet var enorm – selv da han lå for døden. I løpet av sine siste måneder skrev han en sangsyklus, tre klaversonater, et verk for sangstemme, klarinett og klaver samt skisser til en ny symfoni. Pluss strykekvintetten i C-dur som Artemis-kvartetten og Truls Mørk nå har spilt inn for Virgin. Verket varer nesten en time; besetningen er uortodoks; uttrykket er overveldende. Ikke rart at folk først trodde det var snakk om et utkast til enda en symfoni. Men det er faktisk kammermusikk, Schuberts mest dramatiske forsøk i genren – noe som Artemisene og Truls Mørk understreker med en sterk, levende tolkning som understreker både de store spenningene og de brå stemningsskift i verket, og som samtidig får frem den underliggende strukturen i de til tider nesten tumultuariske passasjene. I tillegg spiller Artemisene de to fragmentene fra Schuberts ufullendte strykekvartett sats i c-moll (D.703).

Håvard Gimse med venner

Bergens Tidende, 05.10.2007

Verk av Sibelius, Chopin, Beethoven, Rakhmaninov og Shostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, klaver

Grieghallen

Kammermusikalsk torsdag i Grieghallen

En torsdagskonsert med bare kammermusikk - hvordan skal det gå? Vel, med Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Truls Mørk på programmet er den musikalske kvaliteten nesten gitt på forhånd. Og dette er i tillegg folkekjære musikere som uten større besvær trekker publikum til Grieghallen. Så det var fullt hus i går. Og stemning som på en landskamp.

Konserten var annonsert som "Håvard Gimse med venner". Det vil i praksis si en avdeling klavermusikk før pausen, og to klavertrioer sammen med Tellefsen og Mørk etterpå.

Gimses soloavdeling minnet litt om de gamle recital- programmene - med kortere, glansfulle stykker i starten og et tyngre verk til slutt, i dette tilfellet en håndfull imponerende virtuose tolkninger av Sibelius og Chopin etterfulgt av Beethovens Måneskinn-sonate. I en slik innramming er det fare for at de to første satsene i Beethoven-sonaten kan få et noe salongaktig preg. Gimse unngikk langt på vei dette, og satte tingene ettertrykkelig på plass med en skarp sistesats spilt i et forrykende tempo.

Avdelingen etter pausen begynte med en velklingende fremførelse av Sergej Rakhmaninovs Trio élégiaque i g-moll fra 1892. Og så fulgte kveldens siste verk: Truls Mørk ledet an med en liten flageolettmelodi, Arve Tellefsen la en skrøpelig motstemme, Gimse falt inn - og man merket med en gang at kveldens siste verk også skulle bli kveldens sterkeste opplevelse: En hard, streng tolkning av Dmitri Sjostakovitsjs andre klavertrio, skrevet i 1944 i en av Europas mørkeste perioder. Det er lyse partier i dette verket, men Gimse og vennene sluttet slik partituret tilsier det - med en beksvart tolkning av tredjesatsen der Sjostakovitsj forvandler en enkel, jødisk folkemelodi til en frysende, makaber dødsdans.

Redusert Chopin

Bergens Tidende, 19.09.2007

Nocturne

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Virgin Classics

Truls Mørk spiller problematiske transkripsjoner 

Det er bare to verk der Chopin avlegger celloen en visitt – et blekt ungdomsverk (Introduction et Polonaise brillante, op. 3) og den ensomme sonaten for cello og klaver. Truls Mørk og hans glimrende klaverpartner Kathryn Stott spiller begge deler på den nye platen. Og det gjør de utmerket. Det kler den spinkle sonaten å bli spilt av en cellist som Mørk, med stor, syngende tone.

Selvsagt kunne man ønske at Chopin hadde skrevet mer musikk for cello. Men det gjorde han altså ikke. Han var klavervirtuos. Og stort sett alt han skrev var virtuos klavermusikk. Å fylle resten av platen med transkripsjoner er en uheldig løsning på dette problemet – for i dette tilfellet er transkripsjonene av det enkle slaget der man simpelthen har flådd melodistemmen ut av klaververkene og lagt den over i celloen. Og er det noe som ikke kler Chopins verk, så er det å bli redusert til en samling nydelige melodier med klaver i bakgrunnen.  

Bilder av Grieg

Bergens Tidende, 31.05.2007

Grieg-Galla

Kerstin Avemo, sopran

, Leif Ove Andsnes og Håvard Gimse, klaver

Truls Mørk, cello

Julian Rachlin, fiolin

Grieghallen

Stor konsert med de mest holdbare delene av Griegs kammermusikk

Det har været en del «På sporet av Grieg»-konserter i år. Men i går kom vi da endelig helt frem til ham. Vi fant ham i Grieghallen, selvsagt. Vi var på Grieg-Galla, Grieg vegg-til-vegg, en hel konsert med de mest holdbare delene av hans kammermusikk, tolket av store kunstnere – som ga oss mange forskjellige, ja egentlig dypt forskjellige, bilder av Grieg.

Det startet noe nervøst og anspent med Julian Rachlin som la vekt på de mest utadvendte, musikantiske effektene i den tredje fiolinsonaten, og tydeligvis ikke hadde sans for de dypere lagene i dette komplekse verket. Den unge, svenske sopranen Kerstin Avemo som sang en serie Grieg-sanger med flott, klokkeklar sopran, hadde derimot godt grep om både de høyspente og de mer inderlige sidene av musikken og klarte å forvandle flere av de små sangene til musikalske dramaer.  

Men det var først da hjemmelaget kom på banen etter pausen at musikken virkelig løftet seg. Det startet med cellosonaten, op. 36, med Truls Mørks cello syngende, klagende, deklamerende, bedende – i utsøkt samspill med Håvard Gimse.

Og så var det da tid for Leif Ove Andsnes og den store Ballade, op. 24. Og en tolkning som på forunderlig måte syntes å romme alle aspekter av Grieg. Det var her tilsynelatende alt sammen – det virtuose, det lekende, det dramatiske, og folketonene ikke å forglemme. Samtidig med at det hele ble spilt frem, henover en avgrunn av smerte og dyp, svart melankoli. Bedre kan dette verket neppe spilles. Og nærmere kommer man neppe den hele, «egentlige» Grieg.

Gruppebilde med pianist

Bergens Tidende, 22.02.2006

«Reflection»

Hélène Grimaud, klaver

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Truls Mørk, cello

Staatskapelle Dresden, dir: Esa-Pekka Salonen

Deutsche Gramophon

Ujevn plate fra den allsidige pianisten Hélène Grimaud

Hélène Grimaud viser her frem noen av de musikalske forbindelseslinjene mellom ekteparet Robert og Clara Schumann og husvennen Johannes Brahms. Og demonstrerer samtidig sitt eget allsidige talent. Vi hører henne som solist med orkester i en dramatisk tolkning av Robert Schumanns klaverkonsert og som akkompagnatør for Anne Sofie von Otter i to av Clara Schumanns sjeldent fremførte sanger.

Umiddelbart virker det som en god ide å koble Grimaud med Truls Mørk. Deres bevegelige, intense stil passer sammen. Men passer knapp så godt til Brahms og hans første cellosonate der Mørks hypersensitive, insisterende spill gir musikken et presset, til tider nesten klagende preg. Grimauds tolkning av to rapsodier fra Brahms’ opus 79 har noe av den samme uroen. Her er mange strålende momenter, men som helhet virker musikken forsert og oppstykket.

Saklighet

Bergens Tidende, 16.11.2005

Truls Mørk

Bachs Cello-suiter

Virgin

Dobbelt-cd

Truls Mørk tolker Bach

En samling korte dansesatser – allemander, sarabander, menuetter. Fine, klare melodilinjer skrevet for en ensom cello. På papiret ser det så lett og naturlig ut, men i virkeligheten er det seks fryktinngytende verk som Bach har skrevet. For at disse suiter for solo-cello skal bli til klingende musikk, må det en stor musiker til. Truls Mørk har hva denne musikken krever: en varm, nyansert tone og en svimlende teknikk som setter ham i stand til å klare selv de mest halsbrekkende passasjene.

Det er mye som klinger nytt og annerledes på disse to platene. Nesten i hver sats er det uventede fraseringer og personlige grep. Men samtidig er tolkningen generelt mer preget av respekt og ærefrykt enn av spontan utfoldelse. Mørk legger musikken frem, alvorlig, saklig, i lange perioder nærmest stakkato. Det skaper klarhet, men det fantasifulle, det frodige og strømmende som også ligger i Bachs musikk, får bare lov til å bryte igjennom i sjeldne tilfeller.

Celloens stemme

Bergens Tidende, 19.01.2005

Truls Mørk

Schumanns cellokonsert, Blochs Schelomo og Bruchs Kol Nidrei

Orchestre Philharmonique de Radio France

Paavo Järvi, dirigent

Virgin

Truls Mørk med elektrisk tolkning av romantisk musikk

Det er en gammel traver, et av de sentrale verkene i cellolitteraturen. Han har spilt det mange ganger før, både på konsert og på plate. Man skulle tro det var umulig å gjøre noe nytt med slikt. Men på denne platen får Truls Mørk likevel Schumanns cellokonsert til å klinge annerledes enn man har hørt det før. Tonen er slank og lys, og det er noe dirrende, sitrende over hele fremførelsen, noe som klær dette gamle, erkeromantiske verket.

Stemningen er tungere og tonen mørkere på resten av platen, men det er samme fornemmelse av elektrisitet og høyspenning når Mørk kaster seg inn i Bruch’s «Kol Nidrei» og Blochs hebraiske rapsodi «Schelomo». Der celloen blir en klagende stemme som løfter seg anropende og bønnfallende over Orchestre Philharmonique de Radio France.

Det dype åndedraget

Bergens Tidende, 28.05.2004

Cellosuiter av Bach og Britten

Truls Mørk, cello

Mariakirken

Bachs og Brittens musikalske retorikk

Han løfter buen, tar en dyp innånding og setter i gang med en uendelig lang, sammenhengende frase. Så igjen et dypt åndedrag. Og en ny, lang frase.  Og slik fortsetter det, i stadig vekselvirkning. Det er onsdag kveld. Vi er i Mariakirken. Truls Mørk spiller den første av Bachs cellosuiter. Han lever og ånder for musikken. Og med musikken.

Det er vanlig å spille Bach-suitene som serier av danser. Mørk spiller dem som en mellomting mellom sang og tale. Eller som man sa på Bachs egen tid: som «Klangrede», klingende tale.

Klingende tale krever godt åndedrett og sans for musikkens lange, underliggende rytmer. I Mørks tolkning blir Bachs fraser til setninger. Setningene blir til argumenter. Musikken blir til språk.

Hver enkelt sats har sin egen retorikk. I de innledende preludiene legger Mørk det musikalske materialet frem, ivrig, entusiastisk; i de raske mellomsatsene er han beskrivende og diskuterende, i sarabandene inntrengende, inderlig. Bare til aller sist, i den avsluttende satsen på kveldens program, lar han den underliggende danseformen bryte igjennom og setter ettertrykkelig punktum med en munter gigue. (Og vi bemerker i parentes at det var Bachs suite nr. 2 som Mørk spilte til sist – ikke nr. 4 som det sto i programmet).  

I Mørks fortolkning ble de to Bach-suitene langt lysere i klangen enn vi er vant til. Noen ganger, spesielt i nr. 1, var bueføringen så lett at strengene hvinte og de raske passasjene fikk et nesten hektisk preg. I Benjamin Brittens cellosuite nr. 2 var vi derimot i den helt andre enden av skalaen. Her presset Mørk sin Montagnana cello til det ytterste og kastet seg deklamerende inn i musikken med all den tyngde og kraft som dette anropende, bønnfallende verket krever. Den musikalske retorikken var annerledes her, men alvoret i Mørks fremførelse og respekten for det musikalske argumentet var den samme som i Bach-tolkningene. 

Etter stor applaus ble det ekstranummer. Og selvsagt måtte Bach få det siste ord. Med sarabanden fra den femte suite fremført i åndeløs stillhet.

Uten betenkningstid

Bergens Tidende, 21.02.2004

Verk av Sjostakovitsj og Rakhmaninov:

Truls Mørk, cello

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truls Mørk med brennende tolkning av Sjostakovitsjs første cellokonsert.

Det er ingen betenkningstid i Sjostakovitsjs første cellokonsert. Verken for solisten eller for publikum. Truls Mørk kaster seg inn i verket med et kort, kantet cellomotiv, spilt i et rasende tempo. Og da er det bare å henge med. For da er vi allerede i gang. Med fire nådeløst krevende satser.

Et velspillende BFO legger en flott kammermusikalsk bakgrunn. Men det er solisten som driver verket. Mørk ligger helt fremme i lydbildet, rytmisk pådrivende i de raske satsene, ekstatisk deklamerende i de langsomme, med en stemme som i lange strekk beveger seg ekvilibristisk rundt i instrumentets aller øverste register. Av og til går han i dialog med et ensomt horn i det fjerne, men det meste av tiden er han alene i musikkens sentrum, eksponert, uten sikkerhetsnett.

Dette er svimlende virtuos musikk. Men fremvisning av tekniske ferdigheter er aldri målet for Mørk. Han peker hele tiden vekk fra seg selv, inn mot verket, oppslukt, selvforglemmende. Det er innholdet, musikken, ikke musikeren, det dreier seg om her.  

Konserten er tilegnet Rostropovitsj. Og det er få cellister i verden som er i stand til å frigjøre seg fra hans versjon. Mørk er en av dem. Hans tolkning har ikke Rostropovitsjs uregjerlige villskap, men den har noe annet: en brennende intensitet som får dette sammensatte og merkelige verket til å henge sammen henover de store musikalske avgrunnene som skiller de enkelte satsene.

Hva spiller man etter et slikt verk? Kanskje noe lett, noe enkelt, noe avslappende og underholdende? Man forstår programkomiteens resonnement, men det spørs om Rakhmaninov 2. symfoni tross alt er det rette valget i denne sammenhengen. Ganske visst har Rakhmaninov med dette verket løst en del av de formelle problemene som preget hans første symfoni. Han maler musikken med bredere pensel, han har fått flere farger på paletten sin. Men det er fremdeles et problematisk verk. Og selv ikke Andrew Littons tydelige entusiasme, og selv ikke BFOs solide, lojale fremførelse kunne skjule at det er gode musikalske grunner til at denne symfonien sjeldent spilles i dag.

Uten sikkerhetsnett

Bergens Tidende Morgen, 26.05.2001

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Verk av Miaskovskij, Prokofiev, Nordheim og Brahms

Logen

Truls Mørk i Logen. Flott åpning av Festspillenes kammermusikalske program.

Enhver som har lest Festspillprogrammet, har allerede skjønt det: I år ligger det musikalske sentrum i Logen. Det er her de store navnene spiller, det er her det er mulig å gjøre musikalske funn. Men selv om man altså visste det på forhånd, var man allikevel uforberedt. Uforberedt på kraften i åpningskonserten. Uforberedt på Truls Mørk. Og det spørs om det overhodet er mulig å forberede seg på en musiker av hans format.

På forhånd virket det f.eks. som han denne kvelden hadde satset på de sikreste kortene. En dash Nordheim midt i programmet, men ellers gamle, fortrolige verker. Miaskovskijs cellosonate fra 1911 er nærmest Mørks personlige eiendom. Han spilte den på plate i 1996, som den første cellist i nyere tid. Hans tolkning av Prokofievs cellosonate kom ut i 1997. Brahms' andre cellosonate har han spilt gjennom hele karrieren, på plate så tidlig som i 1989.

Men på stedet, i Logen, var det så visst ikke noe gammelt og fortrolig over tolkningene denne kvelden. Mørk kan denne musikken, klart det. Og han har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg. Men nettopp derfor er han i stand til å gå helt ut til kanten med disse verkene, spille dem uten sikkerhetsnett så å si. Han lytter intenst mens han spiller, og endrer hele tiden spillets regler etter hva han hører. Han prøver hele tiden nye innfallsvinkler ut, han griper og utnytter de plutselige, uforutsigelige mulighetene som oppstår i nået, i samspillet med den fine engelske pianisten Kathryn Stott. Han satser. Og vinner stort. Hver gang.

Det ble en voldsom og krevende kveld denne torsdag, en kveld der det kom liv og karakter i Miaskovskijs anonyme, senromantiske melodilinjer, og der den kjølige, kantede Prokofiev-sonate ble spilt med fulltonende, slavisk ekspressivitet. Og så var det da Brahms til sist, den andre sonaten, i en fri, nærmest improviserende tolkning hvor Mørks tone foldet seg ut og fylte rommet med en rikdom av klangfarger. Sonate for klaver og cello, kalte Brahms den - for å understreke klaverets rolle i sammenhengen. Mørk spilte den som en sonate for cello med klaverakkompagnement. Og overbeviste om at det er slik det er, slik den skal spilles.

Mørks tone

Bergens Tidende Morgen, 13.06.1998

Konsert til minne om Karsten Andersen

Verk av Nielsen, Elgar og Svendsen

Truls Mørk, cello

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truels Mørk og Thomas Dausgaard på flott minnekonsert for Karsten Andersen

Det er alltid noe stort i vente når Truls Mørk er på besøk. Allikevel rammer musikken som et hammerslag. Hver gang. Når det gjelder tonen hans, er alle superlativer for lengst brukt opp. Og hver gang er den allikevel fyldigere enn før, mer kompleks, hver gang har den fått nye dybder, nye dimensjoner.

På konserten til minne om Karsten Andersen tok Mørk oss på reise gjennom Elgars cellokonsert, et vemodig engelsk landskap vi trodde vi kjente, men der det hele tiden åpnet seg nye utsyn og uventede innsikter. Først og fremst på grunn av denne fantastiske tonen.

Den kan være fyldig som en hornseksjon, krydret som en blåsekvintett, skarp som en trompet, elastisk som en bratsj. Og i Elgars konsert hvor det melodiske materialet hele tiden sirkulerer mellom celloen og de forskjellige orkestergruppene, rammer Mørk hver gang den helt presise klangen, slik at man aldri helt skjønner hvor celloen slutter og de andre instrumentene tar over. Resultatet er at det skapes en lysende, nærmest akvarell-aktig virkning der grensene mellom solist og orkester oppheves. Og det bare er musikk tilbake.

Karsten Andersen er «den viktigste byggmester orkestret har hatt», sa Harmoniens styreformann Pål W. Lorentzen i en kort, velformet minnetale. Og understreket Karsten Andersens langvarige, tålmodige arbeid med orkestret. Nesten som et innlegg i den siste ukens debatt om BFO's fremtid. Slik hele konserten var det på et vis.

For dirigenten var jo unge, danske Thomas Dausgaard, en av de mange som har vært nevnt som mulige avløsere for Kitajenko. Dausgaard ga oss siste høst en glimrende konsert med nyere dansk musikk. På torsdag hørte vi ham i mer tradisjonelle verker. Han er berømt for eventyrlige tolkninger av Carl Nielsen, men i Helios-ouverturen ga BFO ham ingen muligheter for å briljere. Det startet med en aldeles katastrofal soloppgang i hornene, og deretter skar det meste seg.

Men så var det Johan Svendsens B-dur symfoni. Fullt klaff med orkestret i toppform og en Dausgaard som ikke alene dirigerte uten partitur, men også hadde sin egen, velargumenterte mening om musikken. Resultat: en flott, energisk tolkning hvor dirigent og orkester i fellesskap fikk verket til at folde seg ut og blomstre.

Stående applaus. Og som ekstranummer en knekkende bra versjon av «Kjempeviseslåtten». Det liknet på en jobbsøknad.