Kreativitet og teknikk

Bergens Tidende, 04.03.2016

Saint-Saëns: Cello Concertos

Truls Mørk

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

Nyvurdering av Saint-Saëns og hans cellokonserter

 «Dårlig musikk, godt skrevet», konkluderte en fransk kritiker i tidsskriftet Courrier musical etter premieren på Camille Saint-Saëns’ andre cellokonsert i 1902. Synspunktet er ikke ukjent. Saint-Saëns er alltid blitt kritisert for å være mer håndverker enn kunstner. Allerede på 1800-tallet skrev det engelske musikkleksikonet Grove at hans kreative evner ikke holdt tritt med de tekniske ferdighetene, og at musikken hans manglet «oppriktighet og følelsesmessig varme».

Men er det virkelig slik? Den nye Chandos-platen med Truls Mørk og Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Neeme Järvi er en god anledning til å ta saken opp til ny overveielse, i alle fall når det gjelder de to cellokonsertene. For slik Mørk og orkestret spiller dem, fortoner den gamle kritikken av Saint-Saëns seg etter hvert som temmelig irrelevant.

Den første cellokonserten er skrevet i 1872. Egentlig var den et ledd i tidens nasjonalistisk prosjekt, et verk beregnet til å feire det spesifikt franske i musikken. Men Saint-Saëns var visst mer inspirert av tysk musikk. Resultatet ble i alle fall en ganske radikal komposisjon i tre tematisk sammenhengende satser som spilles uten pauser imellom. Celloen gjør en dramatisk entre i de første taktene, temaet presenteres og heretter varieres og forvandles det musikalske materialet i en flytende, strømmende «uendelig melodi».

Dette er en konsert for virtuoser. Men når Mørk spiller den, merker du nesten ikke at solostemmen er full av halsbrekkende passasjer med dobbeltgrep og flageoletter på rekke. Celloen hans glir ut og inn av orkesterakkompagnement, majestetisk deklamerende eller syngende med lys, strålende tone, fintmerkende, hele tiden sensitiv, åpen for alle musikkens brå kast. Orkesteret spiller en tilbaketrukket rolle i slike verk, men BFO har mange vakre innsatser underveis, hør for eksempel de dempede strykernes samspill med Mørks cello i andresatsen.

Den andre cellokonserten har også en temmelig uvanlig struktur med to adskilte satser som hver er delt i to underavsnitt. Og i dette tilfellet er solostemmen så stappfull av musikk at Saint-Saëns har måttet bruke to notesystemer for å få plass til alle ideene sine. Stemmen er tett, kompakt, men Mørk får den til å blomstre. Og sammen med BFO argumenterer han overbevisende for at denne konserten har musikalsk dybder og kvaliteter som kanskje gjør den til et sterkere verk enn den mer populære første cellokonserten.

Begge konsertene er temmelig korte, hver med en spilletid på om lag tjue minutter. I vinylplatenes tid ville dette ha vært en perfekt kobling. Men når det er en cd vi snakker om, er det en halv time til overs når konsertene er ferdige. Chandos har løst dette problemet ved å fylle på med tre av Saint-Saëns’ kortere verk for klaver og orkester. Det mest kjente er «Dyrenes Karneval», gnistrende framført av pianistene Louis Lortie og Helene Mercier og med Truls Mørk som gjestesolist i den populære «Svanen». I tillegg spiller Louis Lortie og orkestret en festlig bryllupsvals og en Afrika-fantasi.