Kammermusikk som Festspill-event

Bergens Tidende, 06.06.2019

Verk av Stravinskij, Prokofjev og Rakhmaninov

Yo-Yo Ma, cello

Kathryn Stott, klaver

Festspillene

Grieghallen

Russiske verk med stjernecellisten Yo-Yo Ma

Det var høy stemning, det var fulle glass, det var drøssevis av mobilkameraer og ikke ett ledig sete da Yo-Yo Ma og hans mangeårige klaverpartner Kathryn Stott gikk på scenen i Grieghallen mandag kveld.

Dette var en skikkelig publikumsbegivenhet, en event som det heter på Festspill-språk. Om det også var en musikalsk begivenhet, er vanskeligere å si.

Yo-Yo Ma er trolig en av de eneste musikerne i den klassiske bransjen som klarer å få folk til å gå mann av huse for å høre et program med russisk kammermusikk. Men når en må spille slik musikk i en kjempestor konsertsal foran 1600 feststemte tilhørere, da går mye tapt – intimitet, detaljer, nyanser.

Først på programmet sto Igor Stravinskijs «Suite Italienne» som er skrevet i samarbeid med cellisten Gregor Pjatigorskij. Det er snakk om arrangementer av satser fra Stravinskijs musikk til balletten «Pulcinella».

Mas lyriske spillestil passet godt til Stravinskijs spreke imitasjoner av elegant, italiensk 1700-talls musikk. Han fremførte den vittige cellostemmen virtuost, lett og lekende i nydelig samspill med Stott.

Med neste verk, Sergej Prokofjevs Sonate for cello og klaver (op. 119) fra 1949, åpnet det seg en helt annen verden. Dette er robust, kraftig musikk, et verk med mektig uttrykk og voldsomme, høyspente passasjer skrevet til den store russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Lavmælte Yo-Yo Ma fikk sjeldent dette verket til å løfte seg. Hans tilbakelente, lyriske tolkning av cellostemmen druknet stort sett i samspillet med Stotts slagverksaktige håndtering av klaverstemmen.

Da var det bedre overensstemmelse mellom Ma og Stott i Sergej Rakhmaninovs romantiske Sonate for cello og klaver (op. 19) etter pausen. Ma skapte her fra starten en myk, drømmende atmosfære og ga de første satsene et snev av melankoli som kom til full utfoldelse i den langsomme tredjesatsen.

Den raske fjerdesatsen er et problem for alle cellister: Rakhmaninov som var en av sin tids største pianister, hadde vanskelig ved å begrense klaverstemmen og få balanse mellom instrumentene. Da blir det vanligvis klaverfyrverkeri med cello i det fjerne. Slik det også ble i Grieghallen.

Etter stående applaus og mange hurrarop var det tid for ekstranumre. Først «Le cygne» av Camille Saint-Saëns, spilt med Yo-Yo Mas varme, syngende cello helt fremme i lydbildet. Etterpå et frisk salsa-aktig nummer.

Og så, etter enda en rekke applauser – en liten overraskelse: Yo-Yo Ma og  Kathryn Stott inviterte Amalie Stalheim og Sandra Lied Haga – de to unge, norske cellistene fra Festspillenes Crescendo-program – inn på scenen. Og da ble det enda et ekstranummer – en smellvakker, smektende versjon av David Poppers 1800-talls sviske «Rekviem for tre cellister».

Kreativitet og teknikk

Bergens Tidende, 04.03.2016

Saint-Saëns: Cello Concertos

Truls Mørk

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

Nyvurdering av Saint-Saëns og hans cellokonserter

 «Dårlig musikk, godt skrevet», konkluderte en fransk kritiker i tidsskriftet Courrier musical etter premieren på Camille Saint-Saëns’ andre cellokonsert i 1902. Synspunktet er ikke ukjent. Saint-Saëns er alltid blitt kritisert for å være mer håndverker enn kunstner. Allerede på 1800-tallet skrev det engelske musikkleksikonet Grove at hans kreative evner ikke holdt tritt med de tekniske ferdighetene, og at musikken hans manglet «oppriktighet og følelsesmessig varme».

Men er det virkelig slik? Den nye Chandos-platen med Truls Mørk og Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Neeme Järvi er en god anledning til å ta saken opp til ny overveielse, i alle fall når det gjelder de to cellokonsertene. For slik Mørk og orkestret spiller dem, fortoner den gamle kritikken av Saint-Saëns seg etter hvert som temmelig irrelevant.

Den første cellokonserten er skrevet i 1872. Egentlig var den et ledd i tidens nasjonalistisk prosjekt, et verk beregnet til å feire det spesifikt franske i musikken. Men Saint-Saëns var visst mer inspirert av tysk musikk. Resultatet ble i alle fall en ganske radikal komposisjon i tre tematisk sammenhengende satser som spilles uten pauser imellom. Celloen gjør en dramatisk entre i de første taktene, temaet presenteres og heretter varieres og forvandles det musikalske materialet i en flytende, strømmende «uendelig melodi».

Dette er en konsert for virtuoser. Men når Mørk spiller den, merker du nesten ikke at solostemmen er full av halsbrekkende passasjer med dobbeltgrep og flageoletter på rekke. Celloen hans glir ut og inn av orkesterakkompagnement, majestetisk deklamerende eller syngende med lys, strålende tone, fintmerkende, hele tiden sensitiv, åpen for alle musikkens brå kast. Orkesteret spiller en tilbaketrukket rolle i slike verk, men BFO har mange vakre innsatser underveis, hør for eksempel de dempede strykernes samspill med Mørks cello i andresatsen.

Den andre cellokonserten har også en temmelig uvanlig struktur med to adskilte satser som hver er delt i to underavsnitt. Og i dette tilfellet er solostemmen så stappfull av musikk at Saint-Saëns har måttet bruke to notesystemer for å få plass til alle ideene sine. Stemmen er tett, kompakt, men Mørk får den til å blomstre. Og sammen med BFO argumenterer han overbevisende for at denne konserten har musikalsk dybder og kvaliteter som kanskje gjør den til et sterkere verk enn den mer populære første cellokonserten.

Begge konsertene er temmelig korte, hver med en spilletid på om lag tjue minutter. I vinylplatenes tid ville dette ha vært en perfekt kobling. Men når det er en cd vi snakker om, er det en halv time til overs når konsertene er ferdige. Chandos har løst dette problemet ved å fylle på med tre av Saint-Saëns’ kortere verk for klaver og orkester. Det mest kjente er «Dyrenes Karneval», gnistrende framført av pianistene Louis Lortie og Helene Mercier og med Truls Mørk som gjestesolist i den populære «Svanen». I tillegg spiller Louis Lortie og orkestret en festlig bryllupsvals og en Afrika-fantasi.

Skråblikk på Grieg

Bergens Tidende, 02.10.2015

Grieg, Evju: Piano Concertos

Carl Petersson, klaver

Kerry Stratton, dirigent

Prague Radio Symphony Orchester

Grand Piano

Grieg & Saint-Saëns: Piano Concertos

Vadym Kholodenko, klaver

Miguel Harth-Bedoya, dirigent

Kringkastingsorkesteret

harmonia mundi

Nye innspillinger av klaverkonserten «alle» kjenner ut og inn

Trenger verden flere innspillinger av Griegs klaverkonsert? Alle de største stjernene har jo vært der. Pluss hundrevis av andre pianister. En skulle tro det rakk. Likevel kommer det stadig nye innspillinger på markedet. Og innimellom også innspillinger som forteller noe litt nytt eller annerledes om verket.

Innspillingen med den svenske pianisten Carl Petersson er en av de som skiller seg ut – fordi han nettopp ikke spiller det verket «alle» kjenner ut og inn. I stedet for den opprinnelige versjonen av a-moll konserten har han valgt å ta for seg den reviderte utgaven som Grieg og det australske klaverfantomet Percy Grainger arbeidet på i sommeren 1907, kort før Griegs død. Grainger publiserte revisjonen i 1919 på musikkforlaget Schirmer, i en utgave der alle endringer og avvik var nøye markert.     

I forordet til Schirmer-utgaven skriver Grainger at Grieg som pianist var en «ekstremt viril og dynamisk» fortolker av egne verk. Han valgte raskere tempi enn andre, og han spilte med «alle slags sterke og plutselige aksenter» og «voldsomme kontraster mellom lys og skygge». Hans tolkninger var «rastløse og feberhete».

Carl Petersson følger Schirmer-utgavens raske tempoangivelser. Og følger også Graingers råd om at enhver som skal spille denne musikken må forsøke å realisere Griegs «forkjærlighet for lyse og klare og rene klanger». Resultatet er blitt en frisk, ungdommelig tolkning, lett på foten, med brå stemningsskift og fysisk styrke i de store utladningene. Og Prags kringkastingsorkester legger en lys kammermusikalsk ramme rundt klaverstemmen. Dette er så visst ikke den nasjonalromantiske konserten vi kjenner ut og inn. Dette er urolig, nervøs, og til tider nesten corny, musikk. Ikke alle vil like denne versjonen og denne tolkningen. Men den gir et interessant skråblikk – på et verk vi trodde vi kjente ut og inn.

Grieg hadde planer om å skrive enda en klaverkonsert, men fikk det aldri til. I hans papirer finnes bare noen få fragmenter av en klaverstemme i h-moll – som mange i ettertid har forsøkt å arbeide videre med. På platen spiller Carl Petterson et av disse forsøkene, en sjarmerende Grieg-pastisj i fem satser skrevet av Helge Evju. Og som en slags ekstranumre får vi Evjus klavertranskripsjoner av to Grieg-sanger.   

Det er flere Grieg-nyheter. Kringkastingsorkestret og deres nye sjefdirigent Miguel Harth-Bedoya har tegnet kontrakt med plateselskapet «harmonia mundi». Første utgivelse er Griegs klaverkonsert koblet med Saint-Saëns’ andre. Og her får vi i alle fall det Grieg-verket vi kjenner ut og inn, flott og virtuost spilt av den russiske pianisten Vadym Kholodenko, med stort, svulmende orkesterakkompagnement. Profesjonelt, bunnsolid. Men ikke en innspilling som skiller seg ut blant de hundrevis andre på markedet.   

Glemte arier

Bergens Tidende, 25.09.2012

Romantique

Elina Garanca

Yves Abel, dirigent

Filarmonica del Teatro Comunale di Bologna

Deutsche Grammophon

Elina Garanca og den franske romantikken

Platen heter «Romantique», og på coveret er Elina Garanca stylet opp som filmdiva fra1950-tallet. Det er temmelig grusomt. Men ikke la deg skremme av markedsavdelingen i Deutsche Grammophon. Det er faktisk mye god musikk på denne platen. Den store, latviske mezzosopranen blomstrer i disse årene. Stemmen hennes er strålende lys i toppregisteret og full av mørk sensualitet i dybden. På platen synger hun Tjaikovskij og Donizetti, men ellers er det franske, romantiske komponister som dominerer – Saint-Saens, Gounod, Berlioz og Lalo. Og det er ikke de vanlige sviskene Garanca har valgt. Med få unntak stammer musikken fra operaer som stort sett er glemt i dag. Disse oversette ariene viser seg å passe godt til Garancas lyriske mezzo. Hun synger dem med stort følelsesuttrykk og musikalsk frasering av alle stemningsskift. Og siden hun trolig aldri kommer til å stå på en scene og synge dem, er det godt at hennes tolkninger er blitt fastholdt på plate, nettopp nå, før stemmen hennes endrer karakter, og hun skal ta fatt på de tyngre, dramatiske mezzorollene.

Fra de store orglenes verden

Bergens Tidende, 29.05.2012

Magne H. Draagen
Saint-Saëns
Organ Works

Lawo

Kjell Habbestad: Gaudeamus

Harald Rise, orgel

Lawo

To nye orgelutgivelser fra plateselskapet Lawo

En gang i 1866 kom Franz Liszt forbi Madeleine-kirken i Paris og hørte en ung mann som satt og improviserte ved orgelet. Etterpå sa han at dette måtte være verdens største organist. Den unge mannens navn var Camille Saint-Saëns.

I dag kjenner vi visst bare Saint-Saëns som komponist, men han var faktisk utdannet organist, med eksamen fra konservatoriet i Paris i 1854. Den prestisjetunge stillingen som organist ved Madeleine-kirken fikk han allerede i 1857, i en alder av 22 år. Men de fleste av orgelverkene skrev han mange år senere, etter han sluttet som organist i 1877 for å bli komponist på heltid.

Magne H. Draagen, domkantor i Oslo domkirke, presenterer et utvalg av disse verkene på sin nye plate: Seks preludier og fuger for orgel pluss diverse kortere verk, innspilt i det nybygde orgelet i Katarina kyrka i Stockholm. Det er fin utgivelse med storslått, fulltonende orgelmusikk flott fremført av Draagen, en plate som utfyller et hull i Saint-Saëns-diskografien – men som vel også antyder noe av grunnen til at dette hullet har vært der. For om Saint-Saëns vanligvis går for å være en romantisk, konservativ komponist, så er orgelkomponisten Saint-Saëns om mulig enda strengere, enda mer tilbakeskuende – så alvorlig og tung at en transkripsjon av «Svanen», klaversvisken hans, virker som et ganske kraftig lyspunkt på platen.

Plateselskapet Lawo gjør mye for norske organister og norsk orgelmusikk i disse årene. Samtidig med Saint-Saëns-platen lanserer de «Gaudeamus», en plate med verk av Kjell Habbestad innspilt på Rieger-orgelet i Bergen Domkirke av organist og NTNU-professor Harald Rise.

Det er mye som skiller romantikeren Saint-Saëns fra postmodernisten Habbestad. Og selvsagt er det helt feil å sammenligne to så forskjellige komponister som skrev med mer enn hundre års avstand seg imellom. Men kommer man til Habbestads «Gaudeamus» med ørene fulle av Saint-Saëns, er det likevel vanskelig ikke å bli positivt stemt og glad til sinns. Her er stort anlagte orgelverk, blant annet en Introduction & Passacaglia over temaer av Fartein Valen, en lang orgelsuite og orgelkoraler – frisk, idérik musikk til både kirkelige og verdslige anledninger, skrevet med godt håndlag og godt humør.

Fra drivhuset

Bergens Tidende, 28.10.2009

Serres chaudes. Mélodies françaises

Bettina Smith, mezzosopran

Einar Røttingen, klaver

Lawo

Tonesettinger av symbolistiske dikt

Skjelvende lepper, kjærlighetssorger og blek ennui. Sitrende nevroser, dyp melankoli og ekstrem lykke. Det er en verden full av brå stemningsskift, med lukkede hager, fuktige drivhus og eksotiske planter som Bettina Smith og Einar Røttingen drar oss inn i på denne platen der de presenterer symbolistiske dikt fra årene omkring siste århundreskifte tonesatt av Ernest Chausson, Gabriel Fauré og Camille Saint-Saëns. Smith går ubesvært inn i den karakteristiske franske sangstilen og fremfører sangene med mørk, sensuell og klangfull stemme, ørlite vibrato, sikker intonasjon og fin tekstuttale. Og når det trenges, åpner hun stemmen helt opp uten å bikke over i det melodramatiske. Sangene er lett tilgjengelige, ofte med melodiske grep som peker fremover mot fransk populærmusikk fra årene omkring andre verdenskrig. I tillegg er det gode klaverstemmer som gir Røttingen nok å arbeide med. Det eneste problemet er kanskje at de fleste av sangene beveger seg i samme lende musikalsk sett, og at platen derfor blir noe ensformig i lengden.

Med beste karakter

Bergens Tidende, 07.05.2006

Verk av Mendelsohn, Saint-Saëns, Nordheim og Debussy

Audun Sandvik, cello

Halldis Rønning, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

To talentfulle kandidater til musikkeksamen

Vi vet ikke hva eksamenskommisjon sa etterpå, men for oss i salen var det i hvert fall ingen tvil: Fredag kveld besto Halldis Rønning diplomeksamen som dirigent ved Norges Musikkhøgskole. Med beste karakter.

I løpet av kvelden tok hun et velopplagt BFO gjennom et ganske blandet program og demonstrerte underveis allsidighet og talent. Her var god slagteknikk, rytmisk sikkerhet og fin sans for de enkelte verkenes særlige karakter. Og, ikke minst, et klart kroppsspråk som tydeliggjorde verkene både for musikerne og for oss i salen – slik at man formelig «så» overgangene mellom leddene i Mendelsohn Melusine-ouverture, de komplekse klangfargene i Debussys «La mer» og de ørsmå, svevende forskyvingene i Arne Nordheims korte «Nachruf» for strykeorkester.

Midt i all begeistringen over at en talentfull kvinne nå er blitt opptatt i et av verdens mest mannsdominerte yrker, må vi ikke glemme at det faktisk var to kandidater til eksamen fredag kveld. Den andre var cellisten Audun Sandvik. Han presenterte seg som solist i Saint-Saëns’ første cellokonsert. Og gjorde det med bravur: Her har vi en ung cellist som imponerer med stor, mørk tone, sterk teknikk og en robust, likefrem spillestil. Vi ser frem til å møte ham igjen. Og gratulerer med vel overstått eksamen.

Norsk kveld

Bergens Tidende, 22.10.2004

Verk av Valen, Halvorsen og Saint-Saëns

Pascal Rogé, klaver

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fartein Valen og Johan Halvorsen i sentrum.

Det er prisverdig at Bergen Filharmoniske Orkester setter tre av Fartein Valens tonedikt på programmet en regnfull torsdagskveld i oktober. Valens musikk spilles temmelig sjeldent i våre konsertsaler – uansett at han er en særegen, dypt personlig stemme i norsk musikkliv, og en komponist det er naturlig å nevne i samme åndedrag som Schönberg, Webern og andre av de fremste representantene for den musikalske høymodernismen.  

At Valen spilles sjeldent, betyr blant annet at det ikke er noen sammenhengende tolkningstradisjon å støtte seg på for dirigent og orkester. Det merket man under torsdagens fremførelse. BFOs og Ingar Bergbys tolkning var lojal og engasjert, men også veldig bokstavelig, uten det overskuddet som er nødvendig for å presse Valens høystemte, høyspente musikk ut over den siste grensen mot ekstasen. I tillegg sto tonediktenes gjennomsiktige, kontrapunktiske satsbilde av og til temmelig uklart, og det var en del balanseproblemer seksjonene imellom.

Johan Halvorsens Symfoni nr. 2 spilles også sjeldent. Men her var BFO på tryggere grunn. At denne symfonien er skrevet i 1924, bare ti år før Valens tonedikt, merker man ikke. Dette er et verk som er fast forankret i 1800-tallets romantiske tradisjon. En kort, fyndig symfoni i fire satser – kontant, direkte musikk uten store pretensjoner, skrevet med den solide håndverkers fornemmelse for faget sitt. Tolkningen var entusiastisk, med vittige momenter i den «amabile» tredjesatsen. Men også her med en del balanseproblemer: overstyrte messingblåsere og en temmelig rå strykerklang.  

Kveldens utenlandske bidrag var enda et konservativt, tilbakeskuende verk: Camille Saint-Saëns femte klaverkonsert. Men med Pascal Rogé som solist var vi i det beste selskap. Han er trolig den pianisten i hele verden som kjenner dette verket best. Saint-Saëns sa en gang at «den som ikke føler absolutt glede over en enkel rekke velkonstruerte akkorder, er ikke virkelig glad for musikk». Virtuose Pascal Rogé argumenterte godt for dette synspunktet.

Moro og musikk

Bergens Tidende, 19.04.2004

Akademisk Kortreff 2004 med Studentersangforeningen i Bergen, Stavanger Studentersangforening, Sangselskabet Guldbergs akademiske kor, Studinekoret Sirenene, Blandede akademikere, Mannskoret Arme Riddere, Den norske Studentersangforening, Kvindelige Studenters Sangforening, Akademisk korforening.

Grieghallen

Akademisk Kortreff i Grieghallen. Ni kor med høy musikalsk standard

To hundre sangere. To hundre stemmer i hele spennet fra de dypeste bassene til de høyeste sopranene - det er noe som monner, og som kan få Grieghallen til å skjelve i fundamentet.

Men så var det da også Akademisk Kortreff i helgen. Med ni kor fra Bergen, Oslo og Stavanger. Og med brakende fellessang som innledning og avslutning på et tettpakket program.

Ettersom det var akademiske kor som hadde satt hverandre stevne, ble det en del studentikos moro underveis. Her var det mange blødmer og politisk ukorrekte vitser fra før kvinnebevegelsens tid. Her var det mye fokusering på øl. Og på sviktende blærefunksjoner. Og slikt.

Som vanlig ved slike anledninger var det til tider vanskelig å skjønne om man var i lukket selskap eller på en offentlig konsert. Men for de av oss som ikke er medlemmer av noen av stammene på scenen, var det likevel mye å glede seg over. Musikalsk sett. For selv om alle de deltakende korene består av amatører, holder de høy musikalsk standard. Og forstår å avstemme repertoaret etter det tilgjengelige stemmematerialet.

På en konsert som denne må man nøyes med korte smakebiter, men ikke nødvendigvis fra den lettere delen av repertoaret.  Mange av korene hadde satt ganske krevende, nyere musikk på programmet. Studentersangforeningen i Bergen ga for eksempel en nydelig tolkning av Torstein Aagard-Nilsens   «I otta du rise», og Kvindelige Studenters Sangforening imponerte med et interessant arrangement av en japansk barnesang. I det hele tatt var det kormusikk fra det 20. århundre som dominerte. Her var det moderne versjoner av folketoner og jazzy arrangementer av populærmusikalske evergreens. Og som vanlig en del verk fra Knut Nystedts omfattende produksjon for kor.

Et konsert som denne er ikke en konkurranse der det skal kåres vinnere. Likevel må det være lov å fremheve Den norske Studentersangforening for avslepne, gjennomarbeidede tolkninger av Hugo Alfvéns Aftonen og en Saltarelle av Camille Saint-Saëns. Og la oss ikke glemme de bergenske Arme Riddere: Det er nemt å la seg narre av alle stuntene og den kjepphøye, nonchalante sceneopptreden, men lytter man etter, hører man at her er det et mannskor som kan synge flettene av de fleste.

Fransk visitt

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1996

Helge Antoni, klaver

Troldsalen

Kraftfull, robust tolkning av Grieg og franske komponister

På søndag var været så overdådig strålende at solisten ved ettermiddagens konsert i Troldsalen, svenske Helge Antoni, følte han burde takke publikum for at de hadde valgt å komme innendørs. Det hadde han vel ikke trengt – for uansett hvordan Bergensværet arter seg, kan det alltid betale seg å spandere en times tid eller to i Troldsalen. Disse søndagskonsertene er etterhvert blitt en liten kulturinstitusjon i sig selv. Her kan fastboende og turister høsten igjennom møte gode solister fra inn- og utland; det spilles verk av Grieg, naturligvis, men alltid som del av et intelligent sammensatt program – og i tillegg er det en behagelig uhøytidelig atmosfære i salen der det f.eks. godt kan aksepteres at et par japanske turister fyrer en enkelt blitz av fra tid til annen.

Ved søndagens konsert med Helge Antoni var det Griegs Holberg-suite som sto i sentrum, innrammet av franske verk: først to dansesatser av Couperin som en liten antydning av hva som var forutsetningen for Griegs populære barokk-pastisj; etter Grieg en virtuos sats fra Saint-Saëns' klaverkonsert, transkribert av den franske mesterpianisten Cortot; til avslutning to stykker i fransk folketone av Chabrier.

Antoni, som har gjestet Bergen før, er et interessant bekjentskap. Hans spillestil er kraftfull, robust, han fokuserer hele tiden på musikkens store formforløp, på verkenes skulpturelle proporsjoner. Og i tillegg har han en overbevisende frihet i spillet: Uansett hvilke verk det dreier seg om, merker man at han angriper dem fra en styrkeposisjon, at han spiller dem med et fysisk og teknisk overskudd som setter ham i stand til å gjøre tolkningsmessige funn. Under Couperins virtuose, lyse filigranarbeid avdekker han mørke, nærmest orkestrale betydningslag. Og i Holberg-suiten spiller han seg ubekymret henover de litt ubehendige steder i klaversatsen og konsentrerer seg i stedet om å vise at det gjemt i denne versjonen ligger en stor, bred orkestersats som kjemper for å slippe ut.