Fra de store orglenes verden

Bergens Tidende, 29.05.2012

Magne H. Draagen
Saint-Saëns
Organ Works

Lawo

Kjell Habbestad: Gaudeamus

Harald Rise, orgel

Lawo

To nye orgelutgivelser fra plateselskapet Lawo

En gang i 1866 kom Franz Liszt forbi Madeleine-kirken i Paris og hørte en ung mann som satt og improviserte ved orgelet. Etterpå sa han at dette måtte være verdens største organist. Den unge mannens navn var Camille Saint-Saëns.

I dag kjenner vi visst bare Saint-Saëns som komponist, men han var faktisk utdannet organist, med eksamen fra konservatoriet i Paris i 1854. Den prestisjetunge stillingen som organist ved Madeleine-kirken fikk han allerede i 1857, i en alder av 22 år. Men de fleste av orgelverkene skrev han mange år senere, etter han sluttet som organist i 1877 for å bli komponist på heltid.

Magne H. Draagen, domkantor i Oslo domkirke, presenterer et utvalg av disse verkene på sin nye plate: Seks preludier og fuger for orgel pluss diverse kortere verk, innspilt i det nybygde orgelet i Katarina kyrka i Stockholm. Det er fin utgivelse med storslått, fulltonende orgelmusikk flott fremført av Draagen, en plate som utfyller et hull i Saint-Saëns-diskografien – men som vel også antyder noe av grunnen til at dette hullet har vært der. For om Saint-Saëns vanligvis går for å være en romantisk, konservativ komponist, så er orgelkomponisten Saint-Saëns om mulig enda strengere, enda mer tilbakeskuende – så alvorlig og tung at en transkripsjon av «Svanen», klaversvisken hans, virker som et ganske kraftig lyspunkt på platen.

Plateselskapet Lawo gjør mye for norske organister og norsk orgelmusikk i disse årene. Samtidig med Saint-Saëns-platen lanserer de «Gaudeamus», en plate med verk av Kjell Habbestad innspilt på Rieger-orgelet i Bergen Domkirke av organist og NTNU-professor Harald Rise.

Det er mye som skiller romantikeren Saint-Saëns fra postmodernisten Habbestad. Og selvsagt er det helt feil å sammenligne to så forskjellige komponister som skrev med mer enn hundre års avstand seg imellom. Men kommer man til Habbestads «Gaudeamus» med ørene fulle av Saint-Saëns, er det likevel vanskelig ikke å bli positivt stemt og glad til sinns. Her er stort anlagte orgelverk, blant annet en Introduction & Passacaglia over temaer av Fartein Valen, en lang orgelsuite og orgelkoraler – frisk, idérik musikk til både kirkelige og verdslige anledninger, skrevet med godt håndlag og godt humør.

I det store formatet

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2000

The Maid of Norway

Musikk: Kjell Habbestad

Libretto: Paal-Helge Haugen

Regi: Hilde Andersen

Scenografi: Bridget Kimak

Dirigent: Susanna Mälkki

BIT 20 Ensemble

Opera Vest

Håkonshallen

Opera Vest imponerer med flott, fargesprakande framsyning i Håkonshallen

Med premieren på The Maid of Norway tek Opera Vest spranget over i det store formatet. Og lykkast til fulle med det. Resultatet er blitt ein flott, dramatisk og fargesprakande mellomalderfantasi med musikk av Kjell Habbestad, tekst av Paal-Helge Haugen og eit dusin bra og spreke norske songarar i konstant aktivitet på scenen i Håkonshallen.

Handlinga er henta frå Noregssoga: Vi er i Bergen, mot slutten av 1200-talet. Barnekongen Eirik vert gift med ei skotsk prinsesse. Ho døyr i barselseng to år etter. Då dotter deira, Margareta, er sju år vert ho send bort. Ho har arva den skotske trona og må, av dynastiske grunnar, gifte seg med ein engelsk prins. Men dei store planane vert aldri innfridde. Ho døyr på reisa. Tjue år seinare kjem ei eldre tysk kvinne til Bergen. Ho hevdar ho er Margareta. Styresmaktene trur henne ikkje, og ho vert brend som heks på Nordnes.

Det er ikkje mykje til story-line å gå på her. Historia er merkeleg, ufullstendig, utan forklarande mellomledd, kort og knapp som dei mellomalderkrøniker den byggjer på. Og likevel klarer Paal-Helge Haugen å gjere dette spede materialet samanhengande og vedkommande. Han legg historia fram i ein serie korte opptrinn, og utnyttar dei brå overgangane til å skissere ei tragisk historie om den vesle, naive barnekongen som etter kvart vert til ein ung, skuffa og plaga mann.

Dramaturgisk sett er den andre delen av historia, den om den falske Margareta og heksebrenninga, mindre vellykka. Haugen har tydelegvis hatt problem med å integrere den i den overordna framstellinga, og har difor valt å gjere den til ei slags ramme, ei naudløysing som fører til at heile historia om Eirik vert fortald i eit nokså problematisk flash-back. Og at Siri Torjesen i rolla som den falske Margareta må sitje uverksam i bakgrunnen under det meste av framsyninga.

Kjell Habbestad støttar opp om Haugen sin tekst med effektiv, dramatiserande og nokså samansett musikk. Han jobbar med enkle, leiemotiv; han brukar stumpar av Carmen Gratulatorium, det eldste stykke verdsleg norsk musikk; han skriv ein serie mellomalderpastisjar; og av og til høyrer vi romantiske ekko av gamle Hollywood sound-tracks. Men det gjennomgåande, underliggjande tonespråket er likevel moderat, ny-enkel modernisme som gir songarane gode villkår.

Og sunge vert det. Sunge og spelt bra. Av eit ensemble som jobbar så nydeleg saman at alle medverkande eigentleg burde vert nemnde. Vi nøyer oss likevel med å konstatere at mezzoen Marianne E. Andersen teiknar eit overtydande, psykologisk nyansert portrett i bukserolla som Kong Eirik, – at Ann-Helen Moen har mange fine, ømme moment både som den skotske prinsessa og som Maria Møy, – og at Berte Synnøve Taraldsen er heilt ubetaleleg i rolla som Eiriks maktsjuke mamma, med ein mimikk som vekkjer sterke minne om den vonde dronninga i Disneys Snøkvit. Fundamentet på herresida vert lagt av den imponerande Ketil Hugaas i rolla som biskop og av Njål Sparbo som mellom anna spelar ein kald, nøktern skarprettar. Det er også bra funn å gjere blant dei høge stemmene: Den kraftfulle, dramatiske tenoren Niels Harald Sødal lyser opp i mange små, viktige roller. Og Arild Helleland har ein overdådig morosam entre som dåreprins i eit komisk, karnevalesk opptrinn mellom dei to aktene.

Vi tek med at Hilde Andersen stod for regien, at engelske Bridget Kimak hadde laga ein enkel, velfungerande scenografi. Og at finske Susanna Mälkki styrde BIT 20 Ensemble og songarane effektivt og presist gjennom framsyninga.