Mot alle odds

Bergens Tidende, 25.11.2014

Egil Hovland: Fange og fri

Dirigent og kunstnerisk ledelse: Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Johanneskirken

Hørverdig fremføring av Egil Hovlands problematiske opera

Egil Hovland skrev i sin tid «Fange og fri» til Den norske Opera, men bestillingsverket ble aldri tatt inn på operaens repertoar. Verket hadde urpremiere i Johanneskirken i Bergen under Festspillene i 1995. Og siden har Hovlands fortelling om lekpredikanten Hans Nielsen Hauges liv og lidelser bare vært fremført i landets kirker, aldri på en operascene – noe som for ti år siden fikk kritikeren Torkil Baden til å spørre om det virkelig er slik at Hans Nielsen Hauge for alltid skal være forvist til kirkene, «de kirkene han ble fengslet for å utkonkurrere?»

Det er nok slik. «Fange og fri» er i alle fall fortsatt et kirkemusikalsk anliggende. På søndag så og hørte vi verket i Johanneskirken der Anne Randine Øverby og Opera Bergen presenterte en oppsetting som hadde mange kvaliteter, men som også demonstrerte hvorfor Hovlands verk trolig aldri vil komme til å fungere på en operascene.

Problemene er mange. Det viktigste er at «Fange og fri» faktisk ikke er en opera, men et oratorium, et verk for kor, solister og orkester. Verket har ingen ytre, fysisk handling, ingen dramatikk og nesten ingen dialog mellom agerende personer. Og hovedpersonen, den fengslede, lidende Hauge, er kun i sentrum på scenen ganske få ganger. «Fange og fri» er en syltynn fortelling som blir lagt frem i ni statiske tablåer. I tillegg er denne fortellingen hjerteskjærende naiv. Hovlands librettist Britt G. Hallqvist har helt oppgitt å fremstille den komplekse historien om Hauge og hans forunderlige grasrotbevegelse, og har i stedet skrevet en enkel søndagsskolefortelling over en velkjent skabelon.

Anne Randine Øverby og hennes folk i Opera Bergen hadde med andre ord alle odds mot seg på søndag. At de likevel klarte å skape en severdig og – ikke minst hørverdig ­– forestilling, skyldes at de ikke forsøkte å presse og tvinge Hovlands oratorium inn i operaformatet. De bare antydet den minimale handlingen med enkel gestikk og diskrete sceniske virkemidler, og konsentrerte seg først og fremst om det musikalske uttrykket, om Hovlands sammensatte, fritonale komposisjon.

Den finske bassen Johann Tilli som fremstiller Hauge, hadde riktignok ennå ikke sunget seg inn i rollen på søndag. Og tenoren Alexander Graf hørtes noe anstrengt ut i rollen som fangevokteren. Til gjengjeld var det fine prestasjoner av mer lokale folk – blant annet hadde Njål Spabo, Silje Birgitte Folkedal og Jørgen Magnus Haslum veldig gode soloer. Og Bergen Operakor imponerte kvelden igjennom med levende, entusiastiske innsatser og med saft og punch i de store, massive utladningene.

Energi og entusiasme

Bergens Tidende, 03.05.2006

Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem

Ragnhild Heiland Sørensen, sopran

Njål Sparbo, baryton

Bjarte Engeset, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Kammerkoret Skrik

Johanneskirken

Interessant tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse

Det er ikke ofte man hører Ein deutsches Requiem i Bergen – står det i pressematerialet. Synspunktet kan diskuteres. Hvis min hukommelse ikke svikter meg, var fremføringen på søndag den sjuende på fjorten år. Kanskje er det snarere slik at Brahms’ Requiem fremføres for ofte i Bergen? For av de seneste fremføringene er det bare Domkantoriet som har hatt musikalske ressurser til å yte dette monumentale korverket full rettferdighet. Hva da med den sjuende fremføringen?

La det være sagt med en gang: Collegium Musicums versjon var veldig god. Røff i kantene, ja visst. Men – uansett alle ujevnheter og skjønnhetspletter -- en musikalsk interessant og, paradoksalt nok, opplivende tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse. Under ledelse av Bjarte Engeset fikk vi en fremføring som var nettopp så alvorlig og inderlig som man kunne ønske seg, men som samtidig hadde en uvanlig vitalitet og energi. Det ble sunget og spilt med nesten ungdommelig glød og entusiasme, helt uten den tunge ærefrykten man kjenner fra mer tradisjonelle fremføringer. Orkestret var kanskje i minste laget, men ikke mye mindre enn de orkestrene Brahms selv brukte på sine eldre dager. Satsbildet var gjennomsiktig og bidrog til å gi hele fremføringen letthet og klarhet.

Man kommer langt med energi og entusiasme, men Ein deutsches Requiem er nå en gang et av de mest krevende korverkene i musikkhistorien. Og uansett hvor store fremskritt Collegium Musicums kor har gjort de siste årene, så ligger dette verket fremdeles helt i utkanten av hva som er teknisk mulig for et kor som dette. Man merket det på den anstrengte fraseringen i de kontrapunktiske passasjene og på de mange ujevnheter i klangen. Sopranene ble ofte skarpe og hvinende i høyden, herrestemmene hadde problemer i dybden, og alle slet med å fylle i klangen i mellomregistret. En del av disse problemene forsvant dog etter hvert som stemmene ble varmet opp, og spesielt i de to siste satsene ble det sunget med både kraft og varme.

To sterke solister bidrog vesentlig til å løfte fremføringen. Da Njål Sparbo intonerte «Herr, lehre doch mich» i starten av tredje sats var det som om alle medvirkende nærmest ble elektrifisert. Og som så ofte før, sørget Ragnhild Heiland Sørensen for at sopransoloen i femte sats ble kveldens musikalske høydepunkt.

Opera på bergensk

Bergens Tidende, 14.10.2004

W. A. Mozart og E. Schikaneder: Tryllefløyten

Njål Sparbo (Sarastro), Håkon Matti Skrede (Tamino), Hilde Hasselberg (Pamina), Hilde Veslemøy Hagen (Nattens Dronning), Thorbjørn Gulbrandsøy (Papageno), Åshild Tutturen Jakobsen (Papagena).

Regi: Magne Skrede, Cornelia Simon, Karl Boman Larsen

Dirigent: Bjarte Engeset

Rudolf Steinerskolen i Bergen

Fana Unge Musikkteater

Collegium Musicum

Grieghallen

Tryllefløyten som musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien.

Steinerskolen i Bergen fyller 75 år og feirer seg selv med en festlig oppsetning av Mozarts Tryllefløyten. Og demonstrerer at her er det et miljø som må telles med neste gang man diskuterer opera i Bergen. For det er helt imponerende hva Steinerfolkene får til i Grieghallen i samarbeid med Fana Unge Musikkteater, Collegium Musicum og mange andre gode krefter.

Mozart og Schikaneder har konstruert denne operaen med henblikk på universal appeal – som man sier i Hollywood: Her er det noe for enhver smak, noe for alle deler av publikum, for ung som for gammel. Eventyr og komikk og action og special effects. Pluss store metafysiske konflikter og drøssevis med dype tanker. I Steinerskolens versjon har man valgt å tone ned de filosofiske aspektene omkring Sarastro og hans følge av egyptiske prester. Hovedvekten ligger på det eventyrlige og fantastiske, på en rekke forunderlige begivenheter som utspiller seg i en enkel, effektiv scenografi. Med spektakulære masseopptrinn og sjarmerende barn. Resultatet er blitt en flott, musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien. Og en opera der de fleste medvirkende både snakker og synger kav bergensk.

Forestillingens store scoop er Thorbjørn Gulbrandsøy i rollen som Papageno. Her har vi et uomtvistelig komisk talent. Han behersker scenen totalt hver eneste gang han dukker opp. I tillegg synger han glimrende og karakteriserer figuren sin med ubesværet, føyelig stemme. Den andre hjørnestein er Njål Sparbo som synger Sarastro med dybde og fylde og styrer begivenhetene i andre akt med den rette autoritet og verdighet.

Mozart og Schikaneder har i utgangspunktet gitt Tamino og Pamina betydelig mindre å gå på, både dramatisk og musikalsk. Derfor står de vanligvis noe blekere i sammenhengen. Så også i denne forestillingen. Men Håkan Matti Skrede i rollen som den elskovssyke Tamino har noen fine, nesten romantiske innsatser underveis. Og Hilde Hasselberg utvikler seg sterkt gjennom kvelden. I andre akt er stemmen hennes varmet opp, og hun synger en ung sødmefylt Pamina med god kraft i det høye registeret.

Bjarte Engeset dirigerer Collegium Musicum og legger solid, musikalsk bunn under alle de eventyrlige begivenhetene på scenen.

I det store formatet

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2000

The Maid of Norway

Musikk: Kjell Habbestad

Libretto: Paal-Helge Haugen

Regi: Hilde Andersen

Scenografi: Bridget Kimak

Dirigent: Susanna Mälkki

BIT 20 Ensemble

Opera Vest

Håkonshallen

Opera Vest imponerer med flott, fargesprakande framsyning i Håkonshallen

Med premieren på The Maid of Norway tek Opera Vest spranget over i det store formatet. Og lykkast til fulle med det. Resultatet er blitt ein flott, dramatisk og fargesprakande mellomalderfantasi med musikk av Kjell Habbestad, tekst av Paal-Helge Haugen og eit dusin bra og spreke norske songarar i konstant aktivitet på scenen i Håkonshallen.

Handlinga er henta frå Noregssoga: Vi er i Bergen, mot slutten av 1200-talet. Barnekongen Eirik vert gift med ei skotsk prinsesse. Ho døyr i barselseng to år etter. Då dotter deira, Margareta, er sju år vert ho send bort. Ho har arva den skotske trona og må, av dynastiske grunnar, gifte seg med ein engelsk prins. Men dei store planane vert aldri innfridde. Ho døyr på reisa. Tjue år seinare kjem ei eldre tysk kvinne til Bergen. Ho hevdar ho er Margareta. Styresmaktene trur henne ikkje, og ho vert brend som heks på Nordnes.

Det er ikkje mykje til story-line å gå på her. Historia er merkeleg, ufullstendig, utan forklarande mellomledd, kort og knapp som dei mellomalderkrøniker den byggjer på. Og likevel klarer Paal-Helge Haugen å gjere dette spede materialet samanhengande og vedkommande. Han legg historia fram i ein serie korte opptrinn, og utnyttar dei brå overgangane til å skissere ei tragisk historie om den vesle, naive barnekongen som etter kvart vert til ein ung, skuffa og plaga mann.

Dramaturgisk sett er den andre delen av historia, den om den falske Margareta og heksebrenninga, mindre vellykka. Haugen har tydelegvis hatt problem med å integrere den i den overordna framstellinga, og har difor valt å gjere den til ei slags ramme, ei naudløysing som fører til at heile historia om Eirik vert fortald i eit nokså problematisk flash-back. Og at Siri Torjesen i rolla som den falske Margareta må sitje uverksam i bakgrunnen under det meste av framsyninga.

Kjell Habbestad støttar opp om Haugen sin tekst med effektiv, dramatiserande og nokså samansett musikk. Han jobbar med enkle, leiemotiv; han brukar stumpar av Carmen Gratulatorium, det eldste stykke verdsleg norsk musikk; han skriv ein serie mellomalderpastisjar; og av og til høyrer vi romantiske ekko av gamle Hollywood sound-tracks. Men det gjennomgåande, underliggjande tonespråket er likevel moderat, ny-enkel modernisme som gir songarane gode villkår.

Og sunge vert det. Sunge og spelt bra. Av eit ensemble som jobbar så nydeleg saman at alle medverkande eigentleg burde vert nemnde. Vi nøyer oss likevel med å konstatere at mezzoen Marianne E. Andersen teiknar eit overtydande, psykologisk nyansert portrett i bukserolla som Kong Eirik, – at Ann-Helen Moen har mange fine, ømme moment både som den skotske prinsessa og som Maria Møy, – og at Berte Synnøve Taraldsen er heilt ubetaleleg i rolla som Eiriks maktsjuke mamma, med ein mimikk som vekkjer sterke minne om den vonde dronninga i Disneys Snøkvit. Fundamentet på herresida vert lagt av den imponerande Ketil Hugaas i rolla som biskop og av Njål Sparbo som mellom anna spelar ein kald, nøktern skarprettar. Det er også bra funn å gjere blant dei høge stemmene: Den kraftfulle, dramatiske tenoren Niels Harald Sødal lyser opp i mange små, viktige roller. Og Arild Helleland har ein overdådig morosam entre som dåreprins i eit komisk, karnevalesk opptrinn mellom dei to aktene.

Vi tek med at Hilde Andersen stod for regien, at engelske Bridget Kimak hadde laga ein enkel, velfungerande scenografi. Og at finske Susanna Mälkki styrde BIT 20 Ensemble og songarane effektivt og presist gjennom framsyninga.

Det uhørte

Bergens Tidende Morgen, 08.11.1997

Autunnale 97

Verk av Erik Norby, Bent Sørensen og Carl Nielsen

Thomas Dausgaard, dirigent

Rebecca Hirsch, fiolin

Anne-Margrethe Eikaas, sopran

Njål Sparbo, baryton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stort, overbevisende dansk verk i sentrum for torsdagskonserten

Å realisere det uhørte, å skape «nie erhörte Klänge» – det var idealet for høymodernismens komponister. Man kom til å tenke på dette gamle slagordet under torsdagens konsert i Grieghallen. For vel er danske Bent Sørensen en komponist som med hensyn til musikalsk gemytt befinner seg ganske langt fra den andre Wienerskolen, men i hans prisbelønte «Sterbende Gärten» merker man i det minste samme radikale bestrebelsen, viljen til å trekke nye klanger ut av det store orkestret, til å skrive frem klanger som man aldri har hørt før.

«Sterbende Gärten» er en fiolinkonsert, men ikke av den klassiske typen. Det er snarere snakk om en romantisk meditasjon over de gamle konsertene, en slags dekonstruert sats der spon og flis av gamle materialer settes i spill henover en bakgrunn av glissader slik at det oppstår en ny, eiendommelig klagende klangverden. Solofiolinen er hele tiden til stede, men kun sjeldent i fokus, den høres i korte glimt og glir så vekk igjen bak et slør av musikalske minner. Det er noe fortapt, noe uendelig melankolsk over denne konserten, en frysende avskjed med «Die Welt von Gestern».

Sørensens fiolinkonsert er et stort, overveldende verk, en overbevisende nyromantisk gestus. Og likevel full av nye, uhørte klanger. Noen mener sikkert at det er helt uhørt å presentere den slags musikk på en ærverdig torsdagskonsert i Grieghallen. Men det er faktisk nettopp i den slags situasjoner, i møtet med det nye, det aldri før hørte, at Bergens Filharmoniske Orkester viser sin egentlige styrke. I intenst samspill med den imponerende fiolinisten Rebecca Hirsch demonstrerte orkestret torsdag kveld det vi ofte glemmer: at det her finns krefter og energier til å klare de største utfordringene.

Den danske dirigenten Thomas Dausgaard førte med stødig hånd orkestret gjennom Sørensens døende hager og Erik Norbys delikate symfoniske dikt «Regnbyeslangen», og ga oss så, etter pausen, Carl Nielsens tredje symfoni, «Espansiva», dirigert uten partitur, i en sterk, personlig fortolkning der hovedvekten lå på det rytmisk drivende, den rå energien. Det ble en voldsom, kraftfull tolkning, noen ganger så røff at orkesterklangen sto i fare for å briste, men alltid en tolkning som fanget de sentrale aspektene av Nielsens verk. Og underveis kunne vi glede oss over en hel serie fine, typisk skjeve Nielsen'ske innsatser i treblåserne.