Det uhørte

Bergens Tidende Morgen, 08.11.1997

Autunnale 97

Verk av Erik Norby, Bent Sørensen og Carl Nielsen

Thomas Dausgaard, dirigent

Rebecca Hirsch, fiolin

Anne-Margrethe Eikaas, sopran

Njål Sparbo, baryton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stort, overbevisende dansk verk i sentrum for torsdagskonserten

Å realisere det uhørte, å skape «nie erhörte Klänge» – det var idealet for høymodernismens komponister. Man kom til å tenke på dette gamle slagordet under torsdagens konsert i Grieghallen. For vel er danske Bent Sørensen en komponist som med hensyn til musikalsk gemytt befinner seg ganske langt fra den andre Wienerskolen, men i hans prisbelønte «Sterbende Gärten» merker man i det minste samme radikale bestrebelsen, viljen til å trekke nye klanger ut av det store orkestret, til å skrive frem klanger som man aldri har hørt før.

«Sterbende Gärten» er en fiolinkonsert, men ikke av den klassiske typen. Det er snarere snakk om en romantisk meditasjon over de gamle konsertene, en slags dekonstruert sats der spon og flis av gamle materialer settes i spill henover en bakgrunn av glissader slik at det oppstår en ny, eiendommelig klagende klangverden. Solofiolinen er hele tiden til stede, men kun sjeldent i fokus, den høres i korte glimt og glir så vekk igjen bak et slør av musikalske minner. Det er noe fortapt, noe uendelig melankolsk over denne konserten, en frysende avskjed med «Die Welt von Gestern».

Sørensens fiolinkonsert er et stort, overveldende verk, en overbevisende nyromantisk gestus. Og likevel full av nye, uhørte klanger. Noen mener sikkert at det er helt uhørt å presentere den slags musikk på en ærverdig torsdagskonsert i Grieghallen. Men det er faktisk nettopp i den slags situasjoner, i møtet med det nye, det aldri før hørte, at Bergens Filharmoniske Orkester viser sin egentlige styrke. I intenst samspill med den imponerende fiolinisten Rebecca Hirsch demonstrerte orkestret torsdag kveld det vi ofte glemmer: at det her finns krefter og energier til å klare de største utfordringene.

Den danske dirigenten Thomas Dausgaard førte med stødig hånd orkestret gjennom Sørensens døende hager og Erik Norbys delikate symfoniske dikt «Regnbyeslangen», og ga oss så, etter pausen, Carl Nielsens tredje symfoni, «Espansiva», dirigert uten partitur, i en sterk, personlig fortolkning der hovedvekten lå på det rytmisk drivende, den rå energien. Det ble en voldsom, kraftfull tolkning, noen ganger så røff at orkesterklangen sto i fare for å briste, men alltid en tolkning som fanget de sentrale aspektene av Nielsens verk. Og underveis kunne vi glede oss over en hel serie fine, typisk skjeve Nielsen'ske innsatser i treblåserne.