Musikalske fortellinger

Bergens Tidende Morgen, 15.11.1997

Verk av Albéniz og Berlioz

Rafael Frühbeck de Burgos, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solid orkesterhåndverk og interessant Berlioz-tolkning

Det ble en kort torsdagskonsert i Grieghallen med bare to verk på programmet: først en orkestrering av fem satser fra Isaac Albéniz' klaververk «Suite española», deretter Hector Berlioz' «Symphonie fantastique».

Det var kveldens dirigent, Rafael Frühbeck de Burgos, som hadde signert Albéniz-orkestreringen. Han hadde begått en av den slags transkripsjoner der orkesterversjonen virker som en klargjørende kommentar til originalverket. Med fantasifull bruk av utradisjonelle instrumentkombinasjoner fokuserte han på de musikalske grunnstrukturene. Og de folkemusikalske sitatene som ligger innbakt i det opprinnelige klaververket fikk i denne versjonen en ekstra understrekning med kastanjetter i slagverket og gitarklang i harpene. Alt i alt: nydelig håndverk, profesjonelt utført. Eneste innvending: originalverket er en musikalsk bagatell som lever av et par sviske-satser, og man kan spørre seg selv om det virkelig er nødvendig å gi verden enda en Albéniz-orkestrering. For denne anmelderen er den gamle, populære orkesterversjonen av «Suite Iberia» i hvert fall fullt tilstrekkelig.

Det er velkjent at Frühbeck de Burgos er en velkommen gjest i Bergen. Han er en solid håndverker av den gamle skolen, og han har glimrende kontakt med orkestret. Den slags blir det resultater av: høyt nivå i alle instrumentgrupper, presisjon, nærvær, tett samspill kvelden igjennom – kvaliteter som ga full uttelling i tolkningen av Berlioz-symfonien.

Tradisjonen – og ikke minst Berlioz selv – har pakket «Symphonie fantastique» inn i uendelige lag av fortellinger: det er Berlioz' eget patetiske programnotat, hans naive sats-titler, anekdotene om hans forhold til Harriet Smithson, de makabre omstendighetene omkring hennes gravlegging osv. Man kan fjerne alle disse avleiringene, men innerst inne er det stadig fortelling, fortellende musikk. I det minste ifølge Frühbeck de Burgos som i sin tolkning la vekt på å vise verket frem som en serie ouverturer til en opera som aldri ble skrevet. I alle fem satser var fremførelsen fritt strømmende, nærmest parlando, som en bra historie, full av innfall og brå digresjoner.

En interessant tolkning, bra argumentert – av en dirigent man gjerne skulle ha sett knyttet til orkestret i en mer permanent posisjon.