Orkestermusikkens elitedivisjon

Bergens Tidende, 03.09.2021

Bruckner: Symphony No. 3

Bergen Philharmonic Orchestra
Thomas Dausgaard
BIS

Anton Bruckner redigerte og reviderte alle sine ni symfonier. Men ingen av dem finnes i så mange reviderte versjoner som den tredje. Han skrev den i 1873, den måtte igjennom tre revisjoner før den ble uroppført i 1877, og i 1888 kom det enda en versjon.

Originalversjonen fra 1873 er bare overlevert i to kopier. Den var lenge glemt., men i 1977 – da verden virkelig hadde fått ørene opp for Bruckners særegne musikalske univers – ble den omsider trykt.

Det er denne opprinnelige versjonen som Bergen Filharmoniske Orkester nå har spilt inn på plate sammen med den danske dirigenten Thomas Dausgaard – som også dirigerte BFO i siste års utgivelse av Bruckners sjette symfoni. 

Originalversjonen av den tredje symfonien er den lengste av alle Bruckners symfonier, en musikalsk mastodont som sjeldent er blitt innspilt. At BFO nå utgir den, er i seg selv en begivenhet. Men innspilningen er ikke bare en interessant musikkhistorisk dokumentasjon av et glemt eller oversett Bruckner-verk. Dette er en fremragende fremføring som kan måle seg med de beste Bruckner-innspilningene på markedet.

I samtiden sa folk at Bruckner hadde komponert den samme symfonien ni ganger. Det var ikke vennlig ment. Men det er noe riktig i dette. Alle symfoniene hans bygger på en slags musikalsk urfortelling: Vi starter i et storslått landskap og beveger oss fra en mystisk-tragisk situasjon til et stort gjennombrudd der en lysende åpenbaring leder oss det siste stykke av veien frem mot en heroisk, triumferende finale.

Dausgaard og BFO legger den tredje symfoniens fortelling frem i store, overskuelige seksjoner og lange spenningsbølger. I sammenligning med andre Bruckner-dirigenter velger Dausgaard relativt raske tempi. Det gir tolkningen en høyspent, sitrende fremdrift, men han disponerer samtidig kreftene slik at musikerne får tid til å bremse opp, roe seg ned og – ikke minst – at de har muskler nok til at orkestret kan legge inn all den massive tyngden og alle de eksplosive utladningene vi forventer av en Bruckner-symfoni.

Når Dausgaard tidligere har dirigert Bruckner med BFO i Grieghallen, har vi av og til snakket om hans nesten kammermusikalske tilgang til dette voldsomme stoffet. Denne tilgangen opplever vi igjen på platen hvor han hele tiden – selv i de kraftigste utladningene – sørger for at det kompliserte Brucknerske stemmevevet står lysende klart, skarpt og detaljert.

Det er selvsagt BFOs musikere som har ansvaret for at denne musikalske strategien, denne symfoniske gjennomlysningen lykkes. Strykerne etablerer fundamentet med varm, senromantisk klang, mens de store, avgjørende begivenhetene håndteres av messing- og treblåsere og av hornene – i eminent samspill.

Bruckners symfonier er på et vis en musikalsk prøvestein. Et orkester som klarer å gi overbevisende tolkninger av disse kolossale verkene, spiller i orkestermusikkens elitedivisjon. BFO befinner seg der oppe nå.  

Magi, eventyr og dramatikk

Bergens Tidende, 18.01.2020

Verk av Beethoven og Bruckner

Elisabeth Leonskaja, piano

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Filharmoniske Orkester feirer Beethovens 250-års jubileum

Det var magi i luften torsdag kveld da Bergen Filharmoniske Orkester startet den store feiringen av Beethovens 250-års jubileum.

På dirigentkrakken sto danske Thomas Dausgaard, ved flygelet satt russisk-østerrikske Elisabeth Leonskaja, og på programmet sto den tredje klaverkonserten – det verket der Beethoven for første gang løfter sjangeren «klaverkonsert» ut av Wiens intime salonger og gir den de helt store, symfoniske dimensjoner.

Og hvis du lurte på hvorfor musikkjournalistene alltid snakker om den «legendariske» pianisten Leonskaja, ja, da fikk du svaret med en gang da hun gjorde sin entre efter orkestrets innledning: tre stigende skala-løp og en første utforsking av hovedtemaet – spilt majestetisk, kraftfull, dramatisk.

Her – og gjennom alle verkets tre satser – demonstrerte Leonskaja nettopp de kvalitetene vi forbinder med den «legendariske» russiske klavertradisjonen: Formidabel teknikk, klarhet, overblikk – og i tillegg en fysisk, sanselig forming og fremstilling av det musikalske stoffet. Den Beethoven vi hører når Leonskaja spiller, er en sterk, muskuløs, blodrik skikkelse.

Etterpå ble det applaus og utallige fremkallelser. Og til sist kom da Leonskaja inn igjen, satte seg til flygelet og spilte en forrykende tredje sats fra «Der Sturm», Beethovens klaversonate nr. 17.

Gjennom hele klaverkonserten formidlet Thomas Dausgaard oppmerksomt og lydhørt mellom Leonskaja og BFO – som for anledningen var redusert til det lille wienerklassiske formatet.

Etter pausen var scenegulvet fylt helt opp, alle strykeseksjonene var utvidet, det var fem horn og en hel rekke ekstra messingblåsere. For nå gjaldt det Anton Bruckner, hans fjerde symfoni.  

Da Dausgaard var i Bergen i 2017, dirigerte han BFO i et tilsvarende program: en klaverkonsert av Beethoven etterfulgt av en Bruckner-symfoni. Den gang var det som om Beethovens gjennomsiktige orkesterklang påvirket hans Bruckner-tolkning og ga klangbildet en nesten kammermusikalsk karakter.

Slik var det ikke torsdag kveld. Her var det virkelig snakk om to musikalske verdener med store avstander imellom. Bruckner-klangen var massiv – med svulmende linjer i strykerne, med massive utblåsninger i horn og messing og med buldrende pauker.

Symfonien kalles «Den romantiske» – fordi Bruckner i sin tid konstruerte den over en slags program som beskriver soloppgang i en middelalderby, ryttere som drar på jakt, hornsignaler, fuglekvitter og så videre.

Dausgaard er en fremragende dirigent i et slikt materiale. Han viser frem musikkens underliggende struktur, han anskueliggjør drivkreftene i verket og han får frem den helt rette balansen mellom orkestrets ulike seksjoner.

Torsdag kveld skapte han sammen med orkesterets musikere en lang, spenningsfylt fortelling, et storslått, romantisk eventyr.

En levende legende

Bergens Tidende, 30.09.2017

Verk av Beethoven og Bruckner

Menahem Pressler, klaver

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Old school Beethoven – og nytolkning av Bruckner

En levende legende – var tittelen på torsdagskonserten. Og Menahem Pressler er jo det. Med sine 94 år er han verdens eldste aktive konsertpianist. Han kan se tilbake på en solistkarriere som startet på 1940-tallet og som fortsatte samtidig med at han i over femti år ledet Beaux Arts Trio, et av forrige århundres mest innflytelsesrike kammerensembler.

Trioen ble oppløst for ti år siden, men Pressler sluttet ikke å spille av den grunn. Han fortsatte som solist. Han var 90 da han debuterte med Berlinerfilharmonikerne. Og på torsdag hørte vi ham altså i Grieghallen sammen Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Thomas Dausgaard.

På programmet sto Beethovens første klaverkonsert. Den er skrevet av en ung kraftfull komponist som var en samtidens største klavervirtuoser. En kunne selvsagt lure på hvordan en eldre herre som Pressler skulle klare alle de tekniske utfordringene som ligger innvevd i denne konserten. Og, jo da, det var mange problematiske steder i tolkningen hans ­– fraseringer som ikke var helt i vater, akkorder og løp som ikke satt knivskarpt, urolige tempi og så videre.  

Men det var også myk fleksibilitet i spillet hans, en gammel, erfaren pianists musikalske lek innenfor Beethovens stramme rammer – en fri, «old school» spillemåte som vi sjeldent hører i moderne konsertsaler. 

Dausgaard er en eminent dirigent i slike situasjoner. Han står med hele kroppen vendt mot klaveret og dirigerer samtidig med høyre hånd og etablerer hele tiden den nødvendige kontakten og sammenhengen mellom solist og orkester.

Det satt om lag førti musikere på scenen. Klangen var lett, transparent – slik vi kjenner det fra Dausgaards fine Beethoven-innspillinger med Det Svenske Kammerorkester. Etter pausen var antallet musikere nærmest tredoblet. For nå gjaldt det Anton Bruckner sjette symfoni, en av de store, senromantiske mastodontene.

Johannes Brahms kalte i sin tid Bruckners symfonier for «symfoniske kjempeslanger». Og det er jo noe kolossalt, noe overveldende, noe «larger than life» over disse voldsomme verkene. Men det imponerende ved BFOs framføring av den sjette var at Dausgaard her klarte å bringe sine kammermusikalske erfaringer inn i tolkningen.

Det var klare linjeføringer, det var omhu for detaljene, det var blankpolert klang i alle orkestergrupper. Selvsagt satt de store utblåsningene slik vi forventer det, med ekspansiv, nesten uutholdelig oppbygging til klimaks. Men strykere og messingblåsere fikk aldri lov å overkjøre treblåserne. Klangbildet var hele tiden overskuelig og gjennomsiktig.

Vakker, elegant – er ord du vanligvis ikke forbinder med Bruckners symfonier. På torsdag var de på sin plass.     

Det uutslukkelige

Bergens Tidende, 11.02.2017

Verk av Beethoven, Tsjaikovskij og Nielsen

Behzod Abduraimov, klaver

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med BFO i Grieghallen

Thomas Dausgaard kommer inn på scenen, går raskt opp på podiet, løfter taktstokken. Og da er orkesteret i gang. Det er Beethoven som står på programmet, hans tredje Leonore-ouverture. Og allerede fra første takt skjønner du at noe stort er på gang. Det er en sitrende, elektrisk spenning i innledningen og et fyrverkeri av eksplosive utladninger når hovedtemaet setter inn. Alle aksenter og detaljer i Beethovens partitur står lysende klart, framførelsen er smidig, skarp, nesten kammermusikalsk.

Det er sikkert mange faktorer som spiller inn her – musikerne er i toppform etter Englandsturneen, og Dausgaard er en visjonær dirigent som alltid klarer å rive et orkester med seg og få det til løfte mektige oppgaver. I alle fall ble Leonore-ouverturen innledningen til en av de helt store konsertene i Grieghallen.

Etter Beethoven fulgte Tsjaikovskijs første klaverkonsert med Behzod Abduraimov som solist. Den unge, usbekiske pianisten har i løpet av de siste årene spilt seg opp i det internasjonale toppsjiktet med et repertoar der Liszt, Rakhmaninov, Busoni og andre av de gamle klavermastodontene står sentralt. Hans versjon av Tsjaikovskij på torsdag var ungdommelig, kraftfull, blendende virtuos – og helt uten de overfladiske manerene som ofte preger dette repertoaret. I Abduraimovs og BFOs framførelse ble verket vevet sammen til en musikalsk helhet gjennom konstant, lydhørt samspill og dialog mellom klaver og orkester.

    

«Musikk er liv» – sa Carl Nielsen. Og som det sto i programmet da hans fjerde symfoni hadde premiere i København i 1916: «Livet er ukuelig og uutslukkelig, det kjempes, brytes, avles og fortæres i dag som i går, i morgen som i dag, og allting vender tilbake». Det er dette «uutslukkelige», denne stadige, gjenkommende, skapende og nedbrytende kraften som han tar for seg og viser fram i den fjerde symfonien, det merkeligste, mest overveldende verket han skrev.

«Det uutslukkelige» var siste nummer på torsdagskonserten – i en tolkning der alle BFOs instrumentgrupper fikk spille seg ut i konstant flombelysning. Under Dausgaards lidenskapelige ledelse viste musikerne fram alt det kaotiske og sprikende i Nielsens musikk, alle de store kollisjonene mellom de ulike materialformene, og fikk samtidig hele dette ustoppelige mylderet av ideer og stoff til å danne store sammenhenger og skape musikalsk mening. Bedre kan denne symfonien neppe spilles.  

Avslutning med smekk og smell

Bergens Tidende, 05.06.2014

Avslutningskonserten

Simon Trpceski, piano 

Thomas Dausgaard,dirigent 

Svenska Kammarorkestern og Radiokören

Festspillene 

Grieghallen

Beethovens «Korsymfoni» som flott avslutning på Festspillene 2014

Siste år hadde de plassert Griegs a-moll-konsert midt i Festspillperioden. På en torsdag. Kan du tenke deg? I år var de kommet på bedre tanker: Onsdag, avslutningskonsert, Grieg før pausen. Slik det pleier å være. Festspilluniverset var i orden igjen. Om det også var orden i Griegs univers, er et mer vrient spørsmål.

Kveldens solist, den makedonske pianisten Simon Trpceski, er kjent for sine lyriske tolkninger av Chopin, Debussy og Rachmaninov og skulle slik sett ha gode forutsetninger å gå inn i Griegs univers. Men på avslutningskonserten var det som om han og Svenska Kammarorkestern under ledelse av danske Thomas Dausgaard befant seg på to forskjellige planeter. Dausgaard og orkesteret spilte stramt, presist, energisk fremadrettet. Trpceski var drømmende, tilbakelent, ofte temmelig maniert, med litt for omtrentlige fraseringer, litt for langsomme tempi. Forskjellene i spillestil skapte en del konflikter underveis og ga fremføringen som helhet et temmelig ustabilt preg.  

I starten av festspillene var vi på Beethoven-reise med Leif Ove Andsnes der han blant annet spilte og dirigerte «Korfantasien», dette merkelige, sammensatte verket som høres ut som en litt fortumlet forstudie til den 9. symfonien. På avslutningskonserten var det etter pausen anledning til å høre «the real thing» med Dausgaard og det svenske kammerorkesteret.

Som navnet sier er det snakk om et lite orkester, et orkester med om lag førti musikere. Man kunne kanskje tro at dette ville bli i minste laget for Beethovens mastodontpartitur. Men i praksis fungerte kammerorkesteret veldig godt til det store symfoniske formatet. De fire satsene sto klart og gjennomlyst med fine detaljer av den typen som vanligvis drukner når det er et stort orkester som spiller. Med Dausgaard som tydelig, energisk dirigent i spissen for orkesteret fikk vi en stram, slank Beethoven, med smell og smekk på alle dynamiske aksenter og skarp markering av alle de musikalske kontrastene som løper gjennom verket.

Med seg hadde Dausgaard og orkesteret en flott solistkvartett – Agneta Eichenholz (sopran), Marianne Beate Kielland (mezzosopran), Per Hakan Precht (tenor) og Audun Iversen (baryton). For ikke å snakke om det fine svenske Radiokören som satte fyr på alle kjeler i den store, sammensatte sluttsatsen.

Krisemaksimering

Bergens Tidende, 01.10.2011

Verk av Alma og Gustav Mahler

Angelika Kirchschläger, mezzosopran

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Alma og Gustav Mahler på konfliktfylt stevnemøte i Grieghallen

Østerrikske Angelika Kirchschlager hadde fem sanger av Alma Mahler med på sin oppsiktsvekkende debutplate i 1997. Og har hatt dem på repertoaret siden. På torsdag hørte vi henne synge dem i Grieghallen, ikke med det originale klaverakkompagnementet, men i den finske dirigenten Jorma Panulas diskrete arrangement for kammerorkester. Fem sanger skrevet omkring 1900.

Hva om Alma Mahler hadde fått mulighet for å forfølge sine musikkinteresser i ekteskapet med Gustav Mahler. Var hun blitt en stor komponist? Vanskelig å si. Bare ganske få av hennes sanger er bevart. De fem som Kirchschläger sang på torsdag, beveger seg i et avdempet senromantisk landskap uten større harmoniske eller melodiske utsving. Man hører spor av Hugo Wolf og av Almas musikklærer, Alexander von Zemlinsky. Men også av operette og lettere musikk. Det er sanger som klinger veldig tidstypisk, veldig fin de siècle. Og som ble blendende framført av Kirchschlager, med lett, bevegelig stemme, wienerisch diksjon, og et uttrykk preget av bittersøt vemod og ungdommelig forventning. Absolutt interessant og hørverdig. Men litt som å skyte spurv med kanoner. Når Angelika Kirchschläger, en av tidens største mezzosopraner, endelig kommer til Bergen, hadde man gjerne hørt henne synge noe mer substansielt. 

På den annen side: Et større verk var det ikke rom for denne kvelden der resten av programmet var viet Gustav Mahlers halvannen time lange sjette symfoni med danske Thomas Dausgaard i spissen for et massivt forsterket BFO. Dausgaard er vel ikke en dirigent man umiddelbart forbinder med Mahler, så det var en viss spenning knyttet til framføringen. Og spenning ble det. For alle pengene. Allerede fra de første taktene var det klart at dette ville bli en tolkning med vekt på konflikt og kollisjon. Der Mahler skriver seg ut mot musikkens – og musikernes – grenser, forhøyer Dausgaard innsatsen, og driver konstant krisemaksimering. Her var det ingen forsøk på å glatte Mahler ut og forsone de indre musikalske motsetningene i verket. Det ble en veldig rå og røff versjon av den sjette der orkestrets grupper og solister ble presset fram i steil konfrontasjon mot hverandre. Ikke en framføring for sarte nerver. Men kanskje en tolkning som bedre enn mange andre fra de senere årene fikk fram den storslåtte galskapen i Mahlers musikalske prosjekt.      

Tydelig og energisk

Bergens Tidende, 10.12.2009

Beethoven: Symfoni nr. 9

Thomas Dausgaard, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor

Griegakademiets Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spenstig versjon av Beethovens korsymfoni.

Hvis det var generalprøven vi hørte i går, ja da er det bare å glede seg til konsertene i dag og i morgen. For danske Thomas Dausgaard kan sin Beethoven. Og kan få frem nye sider av selv de mest kjente verkene. I de siste årene har han spilt inn alle Beethovens orkesterverk på Simax sammen med Svenska Kammarorkestern, Örebro. Det er ikke mer enn et par måneder siden han og de 38 spreke svenskene presenterte bind 10 i serien der hovedstykket var en frisk, luftig tolkning av symfoni nr. 9, den store korsymfonien. 

I går var det så nettopp den niende igjen. Nå i Grieghallen sammen med BFO – et orkester med betydelig flere musikere og en annen tolkningstradisjon enn det svenske kammerorkesteret. Men selv om volumet var kraftigere og spillestilen tyngre i går, var det tydelig at Dausgaard trakk på erfaringene fra innspillingene med den mindre besetningen både når det gjelder dynamikk og klang.

Han har en tydelig, energisk slagteknikk. Man er aldri i tvil om hvor han vil hen med musikken, og BFO-musikerne fulgte ham og spilte like tydelig og energisk selv – med brå skift i styrke og klang, med skarpe smell i messing og slagverk og med strømmende framdrift i strykerne. Og han og orkestret klarte samtidig å gire ned og gi den langsomme satsen ro til å ånde uten at den mistet spenning av den grunn.

Det var gode solister i korsatsen – på damesiden sopranen Victoria Nava fra Askøy i flott samarbeid med den fine svenske mezzosopranen Kristina Hammarström; på herresiden to engelskmenn, tenoren Robert Murray og bassen Matthew Rose – som begge hadde gode soloer pluss at Rose la en sterk og solid bunn i kvartettene. Og Bergen Filharmoniske Kor supplert med Griegakademiets Kor kastet seg entusiastisk inn i korpartiene og ga dem all den kraft og tyngde som trenges.

Kanskje Beethovens niende ikke kan skape fred i verden, men den kan i det minste skape stillhet i salen. Da korsatsen åpnet med Freude-temaet i de dype strykerne, ble selv de fnisende fjortiser på rekken bak oss målløse for en gangs skyld. Og de klarte nesten å sitte rolig i hele resten av satsen. Beethoven rules!

Stramt

Bergens Tidende, 30.09.2009

Beethoven: Symfoni nr. 9

Inger Dam-Jensen, Lilli Paasikivi, Lars Cleveman og Karl-Magnus Fredriksson

Thomas Dausgaard, dirigent

Svenska Kammarorkestern, Örebro

DR Vocal Ensemble and Choir

Simax

Nordisk Beethoven-samarbeid

Vi er kommet til bind 10 i serien med Beethovens orkesterverk som danske Thomas Dausgaard og Svenska Kammarorkestern, Örebro innspiller for norske Simax. Denne gang er det nieren det dreier seg om, den store korsymfonien, et verk man har hørt så mange ganger at man nesten er blitt døv for det. Men så klinger det likevel nytt og friskt. De svenske musikerne spiller ikke på periodeinstrumenter, men de og Dausgaard har lært av oppførelsespraktikernes erfaringer og gir oss en stram, «mean and lean» Beethoven uten vibrato, med voldsomt trøkk i de raske satsene, med smekk på alle aksenter og med maksimal markering av alle dynamiske kontraster. At det bare er 38 musikere i orkestret, gir klarhet og gjennomsiktighet i satsbildet, uten at fortepassasjene blir påfallende svake av den grunn. Med seg har de Danmarks Radios veltrimmede kor og fire sangsolister der spesielt Inger Dam-Jensen og Lars Cleveman utmerker seg.

Mørks tone

Bergens Tidende Morgen, 13.06.1998

Konsert til minne om Karsten Andersen

Verk av Nielsen, Elgar og Svendsen

Truls Mørk, cello

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truels Mørk og Thomas Dausgaard på flott minnekonsert for Karsten Andersen

Det er alltid noe stort i vente når Truls Mørk er på besøk. Allikevel rammer musikken som et hammerslag. Hver gang. Når det gjelder tonen hans, er alle superlativer for lengst brukt opp. Og hver gang er den allikevel fyldigere enn før, mer kompleks, hver gang har den fått nye dybder, nye dimensjoner.

På konserten til minne om Karsten Andersen tok Mørk oss på reise gjennom Elgars cellokonsert, et vemodig engelsk landskap vi trodde vi kjente, men der det hele tiden åpnet seg nye utsyn og uventede innsikter. Først og fremst på grunn av denne fantastiske tonen.

Den kan være fyldig som en hornseksjon, krydret som en blåsekvintett, skarp som en trompet, elastisk som en bratsj. Og i Elgars konsert hvor det melodiske materialet hele tiden sirkulerer mellom celloen og de forskjellige orkestergruppene, rammer Mørk hver gang den helt presise klangen, slik at man aldri helt skjønner hvor celloen slutter og de andre instrumentene tar over. Resultatet er at det skapes en lysende, nærmest akvarell-aktig virkning der grensene mellom solist og orkester oppheves. Og det bare er musikk tilbake.

Karsten Andersen er «den viktigste byggmester orkestret har hatt», sa Harmoniens styreformann Pål W. Lorentzen i en kort, velformet minnetale. Og understreket Karsten Andersens langvarige, tålmodige arbeid med orkestret. Nesten som et innlegg i den siste ukens debatt om BFO's fremtid. Slik hele konserten var det på et vis.

For dirigenten var jo unge, danske Thomas Dausgaard, en av de mange som har vært nevnt som mulige avløsere for Kitajenko. Dausgaard ga oss siste høst en glimrende konsert med nyere dansk musikk. På torsdag hørte vi ham i mer tradisjonelle verker. Han er berømt for eventyrlige tolkninger av Carl Nielsen, men i Helios-ouverturen ga BFO ham ingen muligheter for å briljere. Det startet med en aldeles katastrofal soloppgang i hornene, og deretter skar det meste seg.

Men så var det Johan Svendsens B-dur symfoni. Fullt klaff med orkestret i toppform og en Dausgaard som ikke alene dirigerte uten partitur, men også hadde sin egen, velargumenterte mening om musikken. Resultat: en flott, energisk tolkning hvor dirigent og orkester i fellesskap fikk verket til at folde seg ut og blomstre.

Stående applaus. Og som ekstranummer en knekkende bra versjon av «Kjempeviseslåtten». Det liknet på en jobbsøknad.

Det uhørte

Bergens Tidende Morgen, 08.11.1997

Autunnale 97

Verk av Erik Norby, Bent Sørensen og Carl Nielsen

Thomas Dausgaard, dirigent

Rebecca Hirsch, fiolin

Anne-Margrethe Eikaas, sopran

Njål Sparbo, baryton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stort, overbevisende dansk verk i sentrum for torsdagskonserten

Å realisere det uhørte, å skape «nie erhörte Klänge» – det var idealet for høymodernismens komponister. Man kom til å tenke på dette gamle slagordet under torsdagens konsert i Grieghallen. For vel er danske Bent Sørensen en komponist som med hensyn til musikalsk gemytt befinner seg ganske langt fra den andre Wienerskolen, men i hans prisbelønte «Sterbende Gärten» merker man i det minste samme radikale bestrebelsen, viljen til å trekke nye klanger ut av det store orkestret, til å skrive frem klanger som man aldri har hørt før.

«Sterbende Gärten» er en fiolinkonsert, men ikke av den klassiske typen. Det er snarere snakk om en romantisk meditasjon over de gamle konsertene, en slags dekonstruert sats der spon og flis av gamle materialer settes i spill henover en bakgrunn av glissader slik at det oppstår en ny, eiendommelig klagende klangverden. Solofiolinen er hele tiden til stede, men kun sjeldent i fokus, den høres i korte glimt og glir så vekk igjen bak et slør av musikalske minner. Det er noe fortapt, noe uendelig melankolsk over denne konserten, en frysende avskjed med «Die Welt von Gestern».

Sørensens fiolinkonsert er et stort, overveldende verk, en overbevisende nyromantisk gestus. Og likevel full av nye, uhørte klanger. Noen mener sikkert at det er helt uhørt å presentere den slags musikk på en ærverdig torsdagskonsert i Grieghallen. Men det er faktisk nettopp i den slags situasjoner, i møtet med det nye, det aldri før hørte, at Bergens Filharmoniske Orkester viser sin egentlige styrke. I intenst samspill med den imponerende fiolinisten Rebecca Hirsch demonstrerte orkestret torsdag kveld det vi ofte glemmer: at det her finns krefter og energier til å klare de største utfordringene.

Den danske dirigenten Thomas Dausgaard førte med stødig hånd orkestret gjennom Sørensens døende hager og Erik Norbys delikate symfoniske dikt «Regnbyeslangen», og ga oss så, etter pausen, Carl Nielsens tredje symfoni, «Espansiva», dirigert uten partitur, i en sterk, personlig fortolkning der hovedvekten lå på det rytmisk drivende, den rå energien. Det ble en voldsom, kraftfull tolkning, noen ganger så røff at orkesterklangen sto i fare for å briste, men alltid en tolkning som fanget de sentrale aspektene av Nielsens verk. Og underveis kunne vi glede oss over en hel serie fine, typisk skjeve Nielsen'ske innsatser i treblåserne.