Bergens Tidende, 11.02.2017
Verk av Beethoven, Tsjaikovskij
og Nielsen
Behzod Abduraimov, klaver
Thomas Dausgaard, dirigent
Bergen Filharmoniske
Orkester
Grieghallen
Stor kveld med BFO i Grieghallen
Thomas Dausgaard kommer
inn på scenen, går raskt opp på podiet, løfter taktstokken. Og da er orkesteret
i gang. Det er Beethoven som står på programmet, hans tredje Leonore-ouverture.
Og allerede fra første takt skjønner du at noe stort er på gang. Det er en sitrende,
elektrisk spenning i innledningen og et fyrverkeri av eksplosive utladninger
når hovedtemaet setter inn. Alle aksenter og detaljer i Beethovens partitur
står lysende klart, framførelsen er smidig, skarp, nesten kammermusikalsk.
Det er sikkert mange
faktorer som spiller inn her – musikerne er i toppform etter Englandsturneen,
og Dausgaard er en visjonær dirigent som alltid klarer å rive et orkester med
seg og få det til løfte mektige oppgaver. I alle fall ble Leonore-ouverturen innledningen
til en av de helt store konsertene i Grieghallen.
Etter Beethoven fulgte Tsjaikovskijs
første klaverkonsert med Behzod Abduraimov som solist. Den unge, usbekiske
pianisten har i løpet av de siste årene spilt seg opp i det internasjonale
toppsjiktet med et repertoar der Liszt, Rakhmaninov, Busoni og andre av de gamle
klavermastodontene står sentralt. Hans versjon av Tsjaikovskij på torsdag var
ungdommelig, kraftfull, blendende virtuos – og helt uten de overfladiske
manerene som ofte preger dette repertoaret. I Abduraimovs og BFOs framførelse
ble verket vevet sammen til en musikalsk helhet gjennom konstant, lydhørt
samspill og dialog mellom klaver og orkester.
«Musikk er liv» – sa Carl
Nielsen. Og som det sto i programmet da hans fjerde symfoni hadde premiere i København
i 1916: «Livet er ukuelig og uutslukkelig, det kjempes, brytes, avles og
fortæres i dag som i går, i morgen som i dag, og allting vender tilbake». Det
er dette «uutslukkelige», denne stadige, gjenkommende, skapende og nedbrytende
kraften som han tar for seg og viser fram i den fjerde symfonien, det
merkeligste, mest overveldende verket han skrev.
«Det uutslukkelige» var
siste nummer på torsdagskonserten – i en tolkning der alle BFOs
instrumentgrupper fikk spille seg ut i konstant flombelysning. Under Dausgaards
lidenskapelige ledelse viste musikerne fram alt det kaotiske og sprikende i
Nielsens musikk, alle de store kollisjonene mellom de ulike materialformene, og
fikk samtidig hele dette ustoppelige mylderet av ideer og stoff til å danne
store sammenhenger og skape musikalsk mening. Bedre kan denne symfonien neppe
spilles.
