En levende legende

Bergens Tidende, 30.09.2017

Verk av Beethoven og Bruckner

Menahem Pressler, klaver

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Old school Beethoven – og nytolkning av Bruckner

En levende legende – var tittelen på torsdagskonserten. Og Menahem Pressler er jo det. Med sine 94 år er han verdens eldste aktive konsertpianist. Han kan se tilbake på en solistkarriere som startet på 1940-tallet og som fortsatte samtidig med at han i over femti år ledet Beaux Arts Trio, et av forrige århundres mest innflytelsesrike kammerensembler.

Trioen ble oppløst for ti år siden, men Pressler sluttet ikke å spille av den grunn. Han fortsatte som solist. Han var 90 da han debuterte med Berlinerfilharmonikerne. Og på torsdag hørte vi ham altså i Grieghallen sammen Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Thomas Dausgaard.

På programmet sto Beethovens første klaverkonsert. Den er skrevet av en ung kraftfull komponist som var en samtidens største klavervirtuoser. En kunne selvsagt lure på hvordan en eldre herre som Pressler skulle klare alle de tekniske utfordringene som ligger innvevd i denne konserten. Og, jo da, det var mange problematiske steder i tolkningen hans ­– fraseringer som ikke var helt i vater, akkorder og løp som ikke satt knivskarpt, urolige tempi og så videre.  

Men det var også myk fleksibilitet i spillet hans, en gammel, erfaren pianists musikalske lek innenfor Beethovens stramme rammer – en fri, «old school» spillemåte som vi sjeldent hører i moderne konsertsaler. 

Dausgaard er en eminent dirigent i slike situasjoner. Han står med hele kroppen vendt mot klaveret og dirigerer samtidig med høyre hånd og etablerer hele tiden den nødvendige kontakten og sammenhengen mellom solist og orkester.

Det satt om lag førti musikere på scenen. Klangen var lett, transparent – slik vi kjenner det fra Dausgaards fine Beethoven-innspillinger med Det Svenske Kammerorkester. Etter pausen var antallet musikere nærmest tredoblet. For nå gjaldt det Anton Bruckner sjette symfoni, en av de store, senromantiske mastodontene.

Johannes Brahms kalte i sin tid Bruckners symfonier for «symfoniske kjempeslanger». Og det er jo noe kolossalt, noe overveldende, noe «larger than life» over disse voldsomme verkene. Men det imponerende ved BFOs framføring av den sjette var at Dausgaard her klarte å bringe sine kammermusikalske erfaringer inn i tolkningen.

Det var klare linjeføringer, det var omhu for detaljene, det var blankpolert klang i alle orkestergrupper. Selvsagt satt de store utblåsningene slik vi forventer det, med ekspansiv, nesten uutholdelig oppbygging til klimaks. Men strykere og messingblåsere fikk aldri lov å overkjøre treblåserne. Klangbildet var hele tiden overskuelig og gjennomsiktig.

Vakker, elegant – er ord du vanligvis ikke forbinder med Bruckners symfonier. På torsdag var de på sin plass.